Aktiviteten på bloggen

Av ulike grunner har jeg ikke klart å vedlikeholde bloggen slik jeg ønsket.  De siste årene har vært preget av en enda mer sviktende kropp, operasjoner, komplikasjoner som endte med kronisk utmattelsessyndrom i tillegg. 

Da jeg nå har fått elendigheten beskrevet og ut av verden vil jeg si at dagene går og jeg nyter de gode stundene med mine to nydelige, underholdende og gode barnebarn, to fine, morsomme og viljesterke pusekatter og så mye jeg klarer av familietid ellers.  Av og til finner jeg overskudd til venner også, dessverre ikke i den grad jeg virkelig ønsker.

Håpet mitt er å etterhvert finne overskudd til å blogge litt igjen og velger derfor å la bloggen stå åpen. Ved siden av fotografering er skriving noe som gjør meg virkelig glad, noe man sikkert vil skjønne utfra lengden på innleggene mine ;-)  Det er sikkert også innlegg her som, for dem som ikke allerede har lest dem, muligens kan være av interesse. 

Får unnskylde de første innleggene her som ble skrevet fra en sykeseng og hodet bare halvveis med.  Meningen var den gang å gi dem som vurderte å betale for en tilsvarende proteseoperasjon et innblikk i hvordan det artet seg, bortsett fra det rent tekniske man får beskrevet. At min opplevelse ble en serie med alvorlige komplikasjoner var vel en av grunnene til at jeg etterhvert sluttet å skrive.  Jeg ble et engangstilfelle som aldeles ikke ville skremme noen fra å gjøre dette om det var det som føltes rett for dem. Om jeg likevel fortsatte å bli verre så gjorde operasjonen akkurat som forventet og har holdt meg oppreist siden den gang, noe jeg ikke klarte i forkant. 

 

Forlater dere her med ett par av bildene mine jeg setter pris på fordi de minner meg om en av mine gode dager og håper at jeg etterhvert vil ta opp tråden å skrive litt om ting som opptar meg etter som dagene går.

EN HØSTMORGEN I 2015 SETT FRA STUEVINDUET HER JEG TILBRINGER DE FLESTE DAGER

 

 

En modig dame - "Nav-debatten går ut over de alvorlig syke"

 

Photobucket Pictures, Images and Photos

 

 

Nav-debatten går utover de alvorlig syke - artikkel i Aftenposten i dag

 

Jeg kan ikke annet enn å legge meg flat av beundring for denne damen, Anna Tostrup Worsley,  som orker å bruke av sine tilmålte krefter til å snakke ut der andre enten ikke kan, orker eller våger.  Om temaene er vanskelige og noen ganger kontroversielle så gjøres det ikke lettere av at hun nærmeste overfalles av useriøse (ofte anonyme) "med-debattanter" som ikke har annet å gjøre enn å rakke ned på dem som har hatt mindre hell i livet, og med en ordbruk som jammen ikke står i stil med de "vellykkede" de forestiller å være.

 

(Om noen ønsker å bli nærmere kjent med Anna så har hun en fortreffelig blogg med mange veldig interessante blogginnlegg på diagnostisert.no)

 

Håpet er vel fåfengt, men den dagen man i de folkevalgte kretser begynner å snakke om hvordan få de syke friske nok til å bli en del av arbeidsstokken igjen, i stedet for å true med nytteløse økonomiske incentiver (=sanksjoner), som bare gjør de verst stilte enda verre stilt, så ville vi kanskje etterhvert se en endring i den negative trenden de har mast om i mange, mange år nå. 



Det hadde vel ikke skadet saken særlig mye om de hadde klart å se forskjell på de ulike stønadsmottakerne også.  Det er fortsatt en ganske stor forskjell på f.eks. en funksjonsfrisk arbeidsledig og en arbeidsufør, syk person, såvidt jeg vet.  At stønaden utad har samme betegnelse, AAP, betyr likevel at man på ingen måte kan sidestille de tiltak som må gjøres evt. hjelp som må gies.



Nå prater jeg først og fremt den arbeidsuføres sak, og jeg har aldri hørt om ett eneste sykt menneske som ble friskere av å få sitt økonomiske livsgrunnlag rasert.  De utroligste forslag kommer frem i debattene og likeledes har det vært store faktiske endringer de senere årene, og flere er på vei, som gir meget store utslag på enkelte arbeidsuføres økonomi.  Det meste foregår forholdsvis stille for seg, for hvordan skal man klare å tale sin sak effektivt når man ikke har noen som helst skyts i bakhånd som kan gjøre at hardt settes mot hardt. Vi har jo organisasjoner som også taler vår sak, men det er liksom ikke godt mediastoff og da dør eventuelle protester bare en stille død.  Det skal vanskelig gjøres å streike fra uførheten så også selv der kommer man til kort.   Nekte å ta i mot trygden???  Det eneste resultatet ville vel vært vært at statskassen ble jublende glad.....og det ble en endeløs rekke av konkurser blant de uføre.



Man skal dessuten være durkdreven for å klare å lure til seg en ufortjent krone fra NAVet i dag, så så utrolig mye inntjening på snylterne tror jeg heller ikke man får med sine tiltak (reduksjon i utbealinger). De aller fleste med høy IQ regner jeg med heller velger godt betalte og interessante jobber fremfor å sitte hjemme å vente på en heller begredelig statlig utbetaling.



Vel, uansett hvor mye de drar ut av min lommebok så må jeg nok skuffe dem og si at jeg fortsatt hovedsaklig vil forbli en sofavennn.  Men - jeg føler meg i alle fall priviligert som klarer å ikke ta innover meg all dri**en som spres om oss med usynlige sykdommer. Jeg er faktisk stolt over det jeg klarer å overkomme daglig, og har absolutt ingen betenkeligheter med å fortsatt trives med alt bra som livet tross alt gir meg!   Jeg kan da til og med enda gå på mine egne to og det er jo takket være helsevesenet.......det private sådanne og knallrøde tall på balansen på bankkontoen!!


Skulle bare så inderlig ønske at jeg kunne klare å videreføre min stolthet til alle dem som sliter med den debatten (og hetsen) som har pågått i media og politiske kretser over lange tider nå.  Særlig de yngste av de voksne, som ikke har fått mulighet til å opparbeide den selvtillit man får ved å mestre likt og ulikt.  De må til stadighet lese/høre hvor udugelige de er og at "bare man vil det sterkt nok" så kan de også få til alt......  Det må da virkelig styrke selvfølelsen......



Til dem kan jeg bare si:  Det å ønske og ville kan selvfølgelig ta deg langt, og de fleste av dere har sikkert ønsket, håpet og villet til gagns også. Hvem vil vel være noenogtjue, svekket og berøvet det livet friske noenogtjueåringer er heldige å få oppleve? 



Sett deg alltid mål, men gjør dem realistiske så du ikke ender med å føle at du feiler gang på gang.  Noen ytterst få er kanskje forunt å oppleve det mirakel at viljen seiret over legemet.  Egeninnsats er selvfølgelig vesentlig, men de aller fleste av oss må nok også lite på at det medisinske miljø har de kunnskaper som skal til for å hjelpe oss på vei. 



Klarer man å tenke positivt - å se "glasset" som halvfullt, i stedet for halvtomt -  så kan man kanskje orke mer i det daglig.  Det er mye tyngre å stå på dag etter dag når sykdom og smerter, psykiske som fysiske, drar tankene ned på den mørke siden.  Men uansett hvor positiv man klarer å være så er det sjelden få av oss forunt å oppleve at det er noen kur for en sykdom. 



Jeg vil være den første til å berømme dem som klarer å slå alle odds og kjempe seg tilbake mot alle solemerker.  Hurra for dem!!  Det mener jeg virkelig!  Men - selv om både den kulørte pressen, avisene og tv-programmer ynder å vise oss de få som har vært så heldig å få det friske livet tilbake i gave fordi de ville det "sterkt nok", så betyr ikke det at du er en taper som ikke får til det samme.   Om det så "enkelt" var, ville da alt vært så mye, mye lettere for oss alle.  Det er sjelden jeg har opplevd at det er viljen det står på i mine mange møter med dem i en sykdomssituasjon.



Selv har jeg har prøvd det meste og viljen og innsatsen har det aldri stått på, men for meg ville eneste kuren vært riktig medisinsk hjelp til riktig tid, om noen kur hadde vært mulig i det hele tatt da.  Det får jeg aldri vite, for hjelpen kom sent, mange år for sent,  og den var heller aldri den riktige, eller, rettere sagt, den som hjalp på det som feilte. 



Jeg klandrer ingen, jeg gjorde det beste jeg kunne med hva jeg visste, og når hjelpen først kom på banen så var det også det de gjorde.  At vondt bare ble permanent verre var en risiko jeg ble forespeilet og var villig til å ta.  I dag er jeg bare fornøyd med at jeg i alle fall har forsøkt det som var mulig å forsøke.  Jeg trenger aldri lure på om hvis jeg bare hadde..... Det gjør det lettere å leve med at ting er som de er og min "jobb" får heller være å prøve å gjøre det beste av det livet jeg har i dag med funksjonen slik som den er.  Å kaste bort tiden nå på å drømme om hvisomdersom vil bare være bortkastet.  Det er uansett ikke mulig å gjøre ting ugjort eller gjøre noe som skulle vært gjort den gang da......

Niks - jeg er fornøyd.  Etter noen tunge måneder ser siste operasjonen endelig ut til å vise seg å ha vært det rette valget.  Om en stund er jeg forhåpentligvis tilbake i den sofavennformen jeg var for to-tre år tilbake.  I min verden går det da ikke an å være annet enn veeeeldig fornøyd!! :-))

 

Ønsker dere alle en flott, god, artig, fornøyelig og fantastisk dag! 

 

**********************

 

Drømmer koster ikke noe - hverken for lommebok eller annet....

Da er det 9 dager siden operasjonen og formen er langsomt stigende. Må vel nesten innrømme at den var deprimerende elendig de første dagene, men jeg hadde visst helt glemt at skabelonet gjennomgikk mye på operasjondagen.  Dessuten når presset på nervene er borte "danser" de ofte "polka" - noe jeg kjente rimelig godt.  Jeg ble også minnet på at skadene på dem vil ta tid å gå over.  Nerver reparerer seg veldig sakte. Det er her det berømmelige tålamodet kommer inn i bildet.  Jeg ville jo helst sprette opp av sykesengen og endelig være tilbake i den formen jeg hadde før alt elendigheten begynte.

 

Tannbørsten var jo knapt kommet i tannglaset dagen etter operasjonen før jeg maste om å dra hjem. Prekestolen var parkert, uteklærne kommet på og krigsmalingen var lagt.  Litt vanskelig gjorde jeg det nok for de ansatte siden ingenting av papirarbeid og annet var klart til utskriving. 

 

Men - selv syntes jeg at bare jeg fikk med meg det jeg trengte av smertelindring (kjente jo godt at ryggen var "herjet" med) så mente jeg at resten like gjerne kunne kunne sendes i posten.  Og så de gjorde.  Jeg pakket snippesken, takket pent for meg og stakk nesen innom apoteket før vi bilte hjemover. 

 

De første dagene fikk jeg litt tilsnakk av både familie og venner før jeg innså at det kanskje var lurt å la ryggen få ro den første tiden. Andre dagen var jeg så ivrig at til og med  vibrasjonsmaskinen ble brukt med full uttøyning og annet etterpå. 

 

Jepppp - skjønner jo nå at det var å ta litt vel hardt i så tidlig.  Men - om ikke annet så håper jeg været i morgen tillater å ta en tusletur med bonden - helt bort til lekeplassen og tilbake, maks 100 meter, men tross alt en begynnelse.  Litt avhengig av at vinden ikke blåser oss bortetter veien, noe den ofte kan gjøre her på vår utsatte Topp. 

 

Fremdeles svinger formen omtrent som aksjene på børsen og humøret likeså, men alt i alt så merker jeg at jeg går litt og litt bedre.  Ikke fullt så stivt og ikke så mange svikt i bena.  Etter 9 dager bør jeg være fornøyd med det og nå er jeg nok langt mer realist enn jeg var i begynnelsen..

 

Neste delmål er å dempe natteranglingen.  Det er på den tiden av døgnet jeg føler meg best og da er det fristende å være oppe.  Men dagene i etterkant blir noe amputerte fordi det blir seine morgener og det kan vi ikke ha noe av - selv om det egentlig spiller liten rolle når jeg ingenting skal for tiden.  Jeg liker egentlig å starte dagen sånn noenlunde tidlig uansett.  (ikke sånn overdrevet tidlig altså, sånn som dere arbeidsfolk må LOL)  Men -det blir i morgon, i morgon, og ikkje i dag.....  Klokken har allerede tikket over halvfem så noe tidlig putedating blir det ikke denne natten.

 

Regningen for "herligheten" kom i posten i går, og selv om den var gjort veldig "snill" så bli den nok en påkjenning for lommeboken.  Likevel surfer jeg rundt og drømmer om varmere steder for tiden  - f.eks tidlige morgener og soloppgang på Kreta.

 

Det er lov å drømme så her er dagens bilde fra meg - soloppgangen i Aghia Marina, tatt klokken 05.49 - 7.10.2007

Å drømme er i alle fall gratis




 

 

Stikkord:

En liten oppdatering fra damen i ytterste vest

Da var operasjonen endelig overstått og alt gikk heldigvis etter planen denne gangen.  Naivt nok hadde jeg sett for meg at jeg skulle sprette opp fra sykesengene i kjempeform, men fullt så enkelt er det vel ikke.  Jeg var rimelig rask ut av sengen da, men nervene trenger nok tid på å heles etter å ha vært i klem under lang tid.  Må innrømme at depresjonen var nær før jeg tok meg selv i nakken og godtok at sånn må det være.  Både lege, familie, og gode venner har gitt meg klar beskjed om at jeg er litt i overkant utålmodig, og det er vel historien om mitt liv det.  Jeg vil at ting blir som de skal når jeg vil det...... Men så har jeg da aldri påstått at tålmodighet er min største styrke. LOL

 

Men, men - operasjonen var vellykket og i følge legene noe som måtte gjøres okke som.  Så noen grunn til å angre på noe har jeg ikke og absolutt ikke å klage.  Jeg får bare smøre meg godt med tålamodet og la tiden gjøre jobben.  I mellomtiden skal jeg prøve å holde humøret oppe så min godeste sjømannlandkrabbe ikke får unngjelde for det.  Han er så snill og god og vet ikke hva godt han kan gjøre for at jeg skal bli bra igjen.  Noe bedre kan ingen ønske seg.

 

I morges ble jeg vekket av en telefon fra mitt yngste avkom som ville stikke innom med lille Tullemor.  Bedre start på dagen kan jeg ikke tenke meg, og særlig denne dagen da humøret var på lavmål.  Smilende blid kom tulla inn døren medbragt alt vi trengte til herlige fastelavnsboller og en nydelig bukett med mørkerosa og hvite roser.  Frøkna visste at vi måtte være forsiktige med farmors rygg, men det er da ting å finne på som ikke har med de bakre regioner å gjøre.  Første forlangende var å se Prinsesse Ariel på TV etterfulgt av Tom og Jerry, og da famor hadde fått nok av TV-lyder så gikk vi over til å les om "Kokos, verdens minste, blå elefant" + "Tassens ordbok"  Mye og mangt å si om dem begge og frøkna var godt forøyd med farmors tolkning.  Litt sang ble det også tid til.  Hun elsker å synge og kan sanger som handler om det meste.

 

Så dagen i dag be ikke så verst den.  Selv om jeg er dyktig sliten nå så har jeg kost meg masse. Fra i morgen av er det på med ventebuksene og være glad og fornøyd for alt som har gått bra.

 

De siste lange dagene før operasjonen letet jeg fram bilder tatt i februar de siste 5 årene og satt dem sammen til et lite slideshow.  Februar er jo, som kjent, måneden med all salgs vær..... :-)

 

 

 

 

Stikkord:

Å si det jeg vil ha sagt....

Da har jeg fått både den overrumplende pusegalskapen og en slapp helg ute av systemet og er med et brak tilbake i hverdagen.  Må innrømme da - ikke en særlig festlig hverdag, men forhåpentligvis ikke lenge til det verste er over.



Det å få bekrefte at det er en god grunn til at ryggen på nytt krangler med økende styrke var en umiddelbar høydare, og endorfinene fløy ganske fritt en stund.  Om ikke sinnstilstand egentlig påvirker smertene, så påvirker det så absolutt hvordan man oppfatter dem. En erfaring jeg øyeblikkelig ville følt trang til å fornekte de første årene som ryggpasient, av redsel for å bli misforstått.  Å skylde uforklarlige ryggsmerter (eller muskel/skjelett generelt) på psyken har lenge vært en «lettvint» utvei når undersøkelser ikke viser noe konkret.  Dvs i fagmiljø heter det ikke «uforklarlig», men «uspesifikke».  Som om det liksom er noe uspesifikt med å plages med gjennomborende sterke smerter døgnet rundt..



Men, nå er ikke dette mitt problem for tiden, og har vel egentlig aldri vært det.  Har alltid følt god støtte fra nærmeste omgivelser og behandlingsapparatet.  Det jeg lurer på er hvorfor jeg synes det er så vanskelig å skrive noen ord her når dagene ikke er gode?  Denne bloggen er jo like mye for å beskrive en hverdag med ryggplager som noe annet.  Det gikk fint slik i etterkant av forrige operasjonen.  Det falt seg liksom litt mer naturlig etter å ha blitt herjet med tre ganger på like mange dager...

 

Jeg synes det er fint når andre klarer å skrive om sine vonde dager, og det føles godt å få anledning til å tilby litt støtte og trøst.   Dager som det er jo en helt naturlig del av et liv, og særlig når man har fysisk vondt i tillegg.  Men når jeg begynner å skrive om sånt så er det gjerne slette-tasten som blir flittigst brukt.  Ordet «smerter» og «jeg» i samme setning blir litt for «høylytt» i mine øyne.  Jeg vil nemlig ikke  bli "syns synd på", og jeg søker ikke etter "medlidenhet".  Trenger bare forståelse og tålmodighet med at det er som det er, og jeg kan ikke være mer enn det jeg klarer. Litt sånn som alle har det egentlig.  Til slutt sitter jeg i alle fall igjen med en blank side og bloggen står heller urørt i lange perioder.



Ikke sånn at jeg bare lagrer alt inni meg til jeg er sprekkeferdig altså.  Har opp gjennom årene blitt flinkere til å være mer åpen med de rundt meg, og kanskje noen til og med synes jeg ligger litt vel høyt på flinkhetsskalaen til tider? ;-)



Jaja - men i dag skal jeg være litt «flink» her også å trykke på «publiser» når jeg er ferdig.  Slette-tasten har fått et stort forbudsskilt på. 



Men før jeg kommer så langt så vil jeg altså få sagt?..at dagen i dag har vært helt inn i tyttebærgranskauen for j*vlig.  Ja - hele helgen har faktisk vært slik!  Jeg har så innmari gnagende, ilende, skjærende, verkende, brennende, fyttih*lvetes vondt!!!!!!!!! (merker nå at jeg trenger å utvide mitt vokabular når det kommer til de sterkeste ordene LOL)



Da var det ute av systemet.  Jeg har fått sagt det jeg ville si, og jeg er klar for avtalen jeg har med puten.  I morgen er sikkert alt så meget bedre. :-))

 

 

Stikkord:

Pusegalskap i bakholdsangrep

En varm julidag i 2008 ble en liten nyfødt pus overlatt til sin egen skjebne av en mager, husløs pusemamma.  Mens sultne kråker samlet seg i tretoppene viste lille pus en enorm livsvilje der han kravlet seg tvers over stien og i ly i skogkanten - en enorm avstand for en liten hekto med firbent.  En to-bent beboer like ved ante uråd da hun så mammapus sin underlige oppførsel og skyndte seg opp i skogen der hun oppdaget dramaet som utfoldet seg. I mange timer holdt hun kråkeflokken i sjakk i håp om at familien Pus skulle gjenforenes. 


Da kvelden kom og ingen pusemamma viste seg, var tiden inne for en redningsaksjon.  Men hos den to-bente var det dessverre bare plass for menneskebarn og hverken Dyrebeskyttelsen eller andre hadde mulighet til å fostre opp en så arbeidskrevende liten pus.  Via omveier endte derfor lille Pollopus i huset på Toppen. 






Kattefostermamma hadde frem til da ingen erfaring med katter og var ikke en gang sikker på om hun likte sorten. Der i huset hadde det nemlig bare regjert hunder til da.  

Men Pollopus hadde ingen betenkeligheter.  Han hadde jo heller ikke noen erfaring med mennesker så han avgjorde at da stilte begge på lik linje.  Han satt i gang med en sjarmoffensiv selv innbarkede hundemennesker ikke kunne stå for.  Ja, selv lodotten Ayla, som i utgangspunktet var skremt av denne lille skrikende utenomjordingen, endte med å åpne sine poter og ta ham inn i sin varme favn.

 

 

 

At det tok noe lengre tid å sjarmere kattefosterpappa har sin naturlige årsak.  Pus' inntreden i familien ble nemlig først servert tre uker senere - én dag før hjemkomst fra sjøen - med et lite «jo, forresten du..» på slutten av toktets siste telefonsamtale med heimen.  Selvsagt fikk han nøye forklart at den lille pusegutten kun skulle bli til han var stor nok til å finne en selvstendig, naturlig plass hos en ny kattefosterfamilie....

 

  ...og menn er jo aldri lettlurte??  ...eller var det kanskje kattefostermamma som lurte seg selv????  Vel - ingen av de to to-bente vil nok helt innrømme hverken eller.  Uansett så vet begge at fosterpappa ville tatt akkurat samme avgjørelse den dagen den lille hjemløse, hjelpeløse og foreldreløse pusegutten dukket opp på trammen.




Snart var huset på Toppen snudd på hodet og puseleker, -mat, -bur og pusestativ inntok stuen sammen med en vilter og oppfinnsom Pus.  Riktignok gikk ett av de ni livene tapt da han en dag ville utforske verdenen oppfor den store trappen.  Turen ned fra øverste trappetrinn ble vel i overkant rask med en svært lite kattesmidig landing. 

Men en katt er nå engang en katt og myke små babypuser tåler mer enn vi stive tobente skulle tro.  Lille Pollopus måtte tilbringe de neste 24 timene på overvåkningsenheten hos kattefostermamma i sofakroken.  Ja, så varmt, mykt og godt hadde han det da at man nesten kunne mistenke ham for å ha nøye planlagt det hele ? hadde han ikke vært en liten pusebaby altså.  Etter den utflukten kom det advarende knurr og bjeff fra vakthund Ayla så snart pusegutten fant på å nærme seg de nederste trinnene igjen, men ellers fortsatte han sitt sprell levende liv som før.


Verdens vakreste to-bente lille frøken har riktignok overtatt store deler av stuen med alt et barnebarn bør ha hos Bestene, og naturligvis store deler av oppmerksomheten.   Likevel har Pollopus, med den største selvfølgelighet,fremdeles eget vannglass på stuebordet og matskål både i kjøkkenkrok og sofakrok, sistnevnte der han for øvrig residerte de første månedene av sitt liv. 






Ja - for ikke å snakke om da Pollopusen klarte å overbevise kattefosterpappa om verdien av å investere en betydelig formue i lignende sovearrangement som lodotten Ayla - og selvsagt rett ved siden av hennes - slik at planene om et meget tiltrengt nytt garderobeskap effektivt ble lagt døde grunnet plassmangel.  (og han syntes egentlig ikke særlig mye om pusegutter den gang ;-)

Fosterpappa'n er nemlig innerst inne en god varmhjertet bamse, og han synes det var ulidelig trist å måtte slepe en meter pus ut av sin godeste søvn og myke leie når det var tid på kvelden for at gamlemor Ayla skulle kreve sin rettmessige soveplass. 
Pus var, og er fremdeles, den første som går til ro for natten i Kattefosterhuset på Toppen, og da er det eneste som duger et riktig stort bur med tykke lag av myke puter og tepper. At han egentlig hadde pusehus i ulike former og farger var visst helt irrelevant for både Pus og fosterpappa.

 






Til og med når ferien står for døren må selvsagt ikke Pollopus ha det noe verre enn noen av de andre.  Han drar på ferie til de lekreste pensjonat omegnen kan by på og får boltre seg med mange nye pusevenner, mens Ayla tar en familieferie og kattefosterforeldre noen velfortjente dager uten mjauing og bjeffing av noe slag.


Siste på listen over pusegalskapen i huset på Toppen, eller dotte-galskapen rettere sagt, er at de to lodne har klart å listig lokke de to-bente til å installere en nydelig vannfontene som serverer sildrende friskt og rent vann til tørste små dotter.  Den kom til halv pris vel og merke.  Man skal da ikke ta helt av heller?...


Men om foreldreløse pusegutter er små eller store så bryr de seg egentlig lite om størrelsen på lommeboken til sine kattefosterforeldre.  Det er en verdisetting av livet vi to-bente ofte påfører oss selv.   Mye, mye viktigere for Pollopus er det at bestemte mjau får godbiter tryllet frem fra kjøkkenskap og ytterdører til å gå opp og igjen alt etter hva Pollos ønsker er.  

Når det er tid for kos lander han med et elegante hopp pladask på kattefostermammas mage, eller på en myk pute i stedet, om han skulle være i det omtenksomme hjørnet da. (noe pusekatter egentlig sjelden er)  Han klager aldri på en ekstra bilring eller to, for myke mager er nemlig ekstra gode å stampe forpotene i. At fostermammas selvtillit gjerne tar seg et stupdykk akkurat da, er han ikke så nøye på, den finner vel alltids veien til toppen igjen.  

Etter en god magemassasje tar han gjerne en tur innom barndommen og kveiler sine halvannenmeter godt oppi kattefostermammas armkrok og tar en dyp lur med alle fire rett til værs. 



Gamlemor Ayla må også til pers, om det er tid for puselek altså.  Hun prøver oftest å overlegent overse hans forsøk, men alle tanker om rang tar fort baksetet når det fra oven regner uventede dask fra ivrige pusepoter.  Ganske ergerlig for en adstadig gammel dame som egentlig liker best ro og fred i hjemmet - noe alle husets beboere også blir gjort skikkelig oppmerksom på.

 



 

Med kattefosterpappa har den evige leken vært «Førstemann til skriveren....» 
Skal noe forbli helt etter det er kommet ut av det store skrivedyret må han jammen springe fort.  Selv om kurven med puseleker inneholder mer enn det et gjennomsnittlig barnerom gjør - lekene målt i forhold til pusestørrelse må sies da -   er nemlig skriveren den aller mest spennende leken i huset. 

Han har riktignok ennå ikke løst gåten med papirer som forsvinner inn i den, selv om det ikke har manglet på originale løsningsforsøk.  De som omsider kommer ut i andre enden er uansett knasende morsomme.  Ikke få offentlige kontorer har endt med å motta brev med sirlige små halvmåneformede hullstempel fordi Pollupus gikk seirende ut av leken.  Fosterpappa gidder bare springe så mange ganger?.

  

 

I dag er Pollopus den mest selvfølgelige beboer av huset ute på øya, og er mest sannsynlig den største pus i mils omkrets, målt i meter og ikke i kilo. Han har vunnet sin selvfølgelige plass i det mest motvillige hjerte i huset på Toppen.  Selv om han er full av de morsomste påfunn foretrekker han å ha kontroll på husets beboere og vandrer sjelden lenger enn til tomtens grenser. 

Han foretrekker ofte hekkens lune rede fremfor innetilværelse når han aner mini-tobente i heimen da.  Han forstod raskt at de små gjør skremmende raske utfall som de store to-bente aldri ville funnet på, og at langhåret pels ikke er en ubetinget fordel i omgang med disse.  De siste månedene har han riktignok våget seg mer og mer inn i husets gode varme.  Tullemor vokser og Pollopus blir klokere og klokere.


Men oftest finner man ham tronende høyt, høyt over verden, på beste utkikksplass - på toppen av lé-veggen, der bjørkekrona ender.  Pollopus er den ubestridt kongen av Toppen nummer 9. 

 

Stikkord:

Nytt år, nye muligheter....og på'an igjen

Hei på dere og godt nytt år! 

Nå er det jammen lenge siden jeg har tastet noen ord til dere, men det har vært en lang og slitsom høst og vinter der jeg egentlig har hatt mer enn nok med å komme igjennom dagene med vettet (og humøret) i behold.  Jeg må innrømme jeg er ikke noe glad i å skrive når alt går så trått.  Lettere å få sving på tastefingrene når livet er bra og jeg har kjekkere ting å skrive om.

 

I forrige innlegg skrev jeg om at skabelonets tilstand gikk baklengs med sjumilssteg, og slik har det vel bare fortsatt til nå.  Måtte krype til korset og be kiropraktoren henvise til ny MR for å se om noe var på styr i de bakre deler - selv om jeg uansett utfall var tvilsom til at jeg hadde mot til å gjøre noe med evt funn.  Forrige inngrep med komplikasjoner og det hele hadde nok puffet meg over grensen for at nok er nok.  Ikke at jeg noensinne har angret på valget jeg tok om å få det utført.  Fremdeles er alle de symptomer som skiven ga sporløst borte og bare det er en velsignelse og verdt alle viderverdigheter.

 

Fullt så moro har det ikke vært å kjenne lignende symptomer dukke opp på andre steder i rygg og nedover beina. Det har gjort at å klare seg selv når halvdelen min setter sjøbein har vært rimelig vrient. 

Heldigvis hadde han fri i desember dette året så han har vært helt fantastisk med å ordne og fikse slik at julen ble flott - med nydelig julepyntet hus, alle julegaver i orden, og toppet av en kjempekoselig julaften hos Junior & co sammen med eldstepoden og Juniors svigermor og svoger.  Bedre kunne det ikke blitt om jeg skulle gjort det selv ;-)  Vår lille Tullemor var høy på både godterier, julegaver og å ha mamma, pappa, to bestemødre, en bestefar og to onkler som alle hadde henne som midtpunkt.  Vi andre bare koste oss sammen og nøt og se frøkna ta for seg av gledene første året hun virkelig forstod litt av julen.  Selv har jeg lært å bli litt av en ekspert i å delegere og se på at ting blir gjort. ;-))

 

Men hverdagen med sliten rygg og de andre plagene har ikke vært til å komme utenom.  I det lengste har jeg trodd at det var jeg som hadde vært for lite flink å jobbe med slapp muskulatur.  I over et år nå har jeg gått trofast nesten ukentlig til muskeltorturisten (hun er både søt og flink altså - når hun ikke "torturerer" meg altså ;-) og fått tøyd, strekt og styrket muskulaturen uten at krampene har sluppet taket av den grunn.  Jeg har ost av dårlig samvittighet fordi jeg ikke har klart å følge opp den ukentlige bassengtreningen fordi å "slåss" seg gjennom klesskift, dusjing og styre med vått hår var mer en skabelonet ville være med på.  Var det bare jeg som var lat eller - var tankene som stadig surret rundt i topplokket.  Vibrasjonstreningen jeg gjorde her hjemme ble det også mindre og mindre av.  Plutselig var knærne et stort problem også.  Snakk om å føle seg som et gammel, rusten, holk av et vrak, og det er rart hvordan tankene spiller deg stygge puss når man plages av noe ingen kan se. ;-)

 

Jaja - jeg vil ikke syte, men slik har altså høsten og vinteren gått.  Har jo følt litt på at mange nå mente at det var på tide at jeg "tok meg sammen" og avsluttet den intense sofadyrkingen.  For all del - ingen har sagt noe.  Jeg er heldig sånn og er velsignet med flotte venner og gode behandlere. Men - det har altså vært vanskelig å finne noe å skrive om her, på min sedvanlige positive måte, så tastesperren har vært komplett.

 

Det var to lange måneder å vente på MR-timen, men like før jul kom jeg endelig til, og resultatet fikk jeg i romjulen.  Stor var skuffelsen da det var ingenting der som kunne forklare det jeg slet med. De fant bare noe "smårusk" og ellers var alt tilsynelatende bare "sol og glede" i mine bakre deler.  Det stod helt tydelig at det fantes ingen stenose og det var ingenting som påvirket nervene. Jeg ble rimelig satt ut - hva nå liksom?  Jeg følte jeg hadde forsøkt "alt" for å bli bedre og likevel gikk det bare motsatt.  Satt det bare "i hodet", som så mange leger er så glad i forklare det uforklarlige med? Nå visste jeg at den godeste Hr. Dåkktor, som jeg går til, ikke leser beskrivelser, men velger å "lese" bildene selv.  Jeg hadde derfor ennå et lite håp om å få et svar på hvorfor jeg ikke klarte å snu sjumilsstøvlene rette veien.  Han er en dyktig kirurg og ser ofte årsaker ingen andre har fått øye på.

 

Og i går var dagen endelig kommet.  Han fant heldigvis kjapt frem til hvor problemet lå, og det stemte nøyaktig med det jeg hadde opplevd.  Skal ikke begi meg inn på noen lang forklaring, men som et resultat av å ha gått med den nedslitte skiven så lenge hadde jeg nå en cyste og noe stenose som lå sammen og presset mot nerven.  Utviklingen ville gå gradvis feile veien, og derfor hadde jeg hatt kortere og kortere perioder med gode dager og tilsvarende lengre med de dårlige.   Legen var ganske tydelig på hva fremtid som lå foran meg, og sa ingenting om "vent å se", som han gjorde sist.  Da er det heller ingen hensikt, synes jeg, å forverres i månedene som kommer når jeg likevel må gjøre noe med det til sist.

 

Så neste måned når sjømannen blir landkrabbe igjen får jeg det fikset.  Det er adskillig mindre inngrep enn noen av de tidligere jeg har hatt og mye kortere rekonvalesenstid så jeg ser faktisk bare frem til å få det overstått.  Selv om jeg aldri blir bra i ryggen så har jeg stor tro på at dette gale som kom "ut av det blå" vil forsvinne tilsvarende.  Etter mange mislykkede operasjoner så er jeg som alltid en forsiktig optimist, for å beskytte meg selv litt, men denne gangen, som sist, er jeg rimelig trygg på at jeg velger riktig.

 

Ved nyttår var ønsket for noen gode venner (som sliter med sitt) og meg "et eventyrlig år med fremgang på alle områder og en helse vi bare har drømt om å få (håpet er ennå lysegrønt)"

 

Hvem vet?  Kanskje jeg allerede er på vei til å få ønsket oppfylt for egen del?  Ønsket mitt er selvsagt at mange flere får håp om bedre tider (eller få beholde de gode man har). 

 

Håp trenger alle, og husk, som Victor Hugo en gang sa: "Tålmodigheten er håpets datter."

 




 

 

Stikkord:

Når nettene blir lange og høsten setter inn...

......er det vel på tide å taste noen ord igjen.  Heisan alle sammen - long time, no see - som man sier på godt norsk. ;-)

Har vært en drøy pause siden sist jeg oppdaterte noe her.  Har ikke vært min beste vår og sommer dette året, sånn skabelonlig sett altså.  Protesen sitter nok heldigvis der den skal og fungerer som forventetet, men kan ikke si det samme om resten av ryggen - eller hele meg, er vel riktigere å si.  Har ventet og håpet at alt bare var et lite tilbakesteg, men nå begynner det å ligne et laaaaangt baklengs sjumilssteg i stedet.  Jeg er nå likevel ikke verre enn at jeg fortsatt (u)tålmodig venter på at det som herjer skal rase fra seg.


Ellers har vi hatt mange flotte opplevelser på våre to ferier i år.  To veldig ulike, men begge fine og inspirerende på sin måte.  Siden jeg rundet mitt halvthundre i vår så feiret vi det med to gode venner på en to-ukers biltur ned til Nord-Tyskland og opp igjen.  En form for ferie vi setter stor pris på.  Det fine er jo at man kan følge lystene og stoppe når noe fanger interessen.  Lange spaserturer er jo ikke akkurat min sterkeste side så å kunne parkere så nært som mulig der vi ønsker er nesten alfa og omega.  Heldigvis gjelder mitt parkeringskort i hele EU/EØS og er et skikkelig trumf i ermet når vi er på slike turer.  Mange steder har god tilrettelegging for funksjonshemmede, Selv på båten fikk vi tilvist reservert parkering og lugar rett ved siden av heisen.

 

Nå er det vel enkelte av dere som lurer på hvordan biltur og vond rygg kan være en god kombinasjon??  Det er det ikke!! ;-))

...men med litt planlegging og god tilrettelegging så er det faktisk gjennomførbart for meg også.  Dvs jeg må selvsagt også være forberedt på å ta konsekvensene som kjennes på skabelonet i ukene etter.  Det faktum lar seg dessverre ikke forebygge.  Men, jeg la seteryggen ned på passasjersiden, bygget opp under beina og laget meg et herlig prinsessenpåerten-leie.  (minus erten altså ;-) Mange gode, myke puter på de mest utsatte steder og min beste venn, RoHo-puten, til å hvile min noble bakside på.  Dermed kunne vi bare ta sats og legge ut på veien.

Normalt sett ville jeg tatt kontakt med overnattingsstedene og hørt om de kunne legge på en myk overmadrass.  Det har vi gjort med hell både på Syden-turer og andre hotell-opphold.  Siden vi denne gang hadde egen bil så investerte vi i stedet i en god overmadrass selv og tok denne med på turen.  Den kunne fint rulles sammen og fikk plass i en bag så den var enkel å transportere.  Vi var ekstra heldige med kjøpet i og med at butikken satt madrassen ned til godt under halv pris like før vi dro.  Dermed tæret det ikke så alt for hardt på ferie-budsjettet.

 

Når alle forberedelser var gjort og bilen ferdig fullstappet med all slags remedier og dikkedarier kunne vi så legge fokus på å nyte turen i fullt monn.  Skulle jeg skrevet om alt så ville dette blitt en hel roman så jeg tar en kortversjon og legger til at det var stort å kunne oppleve så mye siden året ellers hadde bestått av et nært vennskap med sofaen. 

I hver vår bil dro vi først over til Oslo og tok sjøveien ned til Kiel med et av de fantastiske cruise-skipene som går ruten.  Derfra var det kun en liten times kjøring til Lübeck og noen dagers opphold før vi langsomt  "arbeidet" oss  hjemover igjen.  Vi bodde på hotell midt i "hagen med det rare i", trålet Lübecks gater og butikker, besøkte Tysklands "syden" i nord, Timmendorfer strand, hadde en kort ukes slottsferie i Danmark og badet i Lillebælt.   (selv om jeg (normalt) av prinsipp ikke bader der det er under 25 grader i vannet ;o)

Korte kjøreetapper og mange stopp ga oss enda flere opplevelser enn først planlagt.  Det ble riktignok noen ettermiddager og kvelder hvor det sosiale måtte ta baksetet og jeg ble ekstra godt kjent med hotell-sengen.  Sånt må jeg bare regne med på ferie, og særlig en slik aktiv ferie som dette.  Vi var utrolig heldige med været og hadde for det meste mellom 20 og 30 grader fra dagen etter vi ankom Lübeck til vi møtte en tung grå vegg midt oppå Hardangervidden på turen hjem.  Vi hadde en kort stund med noen alvorlige regnskyll i Danmark, men det var også alt.  Så fantastiskt vær har vi aldri før hatt på biltur, men det var kanskje på tide å oppleve sommeren på sommerferie i bil når jeg har fylt et halvt hundre år.  Jeg la ut noen bilder til dem som ønsker å ta en titt. (klikk på bildet og deretter på det første bildet i neste vindu så åpner det i slide-visning)


 

Det var bare en knapp måned etter sommerferien da vi satt nesen sydover til vårt faste ferie-sted på Kreta.  Glad var jeg for at dette er vår "designerte" slapp'av-ferie for skabelonet hadde mer enn nok med å henge med på flyreisen. Måneden i mellom hadde vært fylt med intens sofadating og diverse behandlingstimer og skabelonet var langt fra kommet seg etter sommerens utskeielser.

 

....ikke at det hindret meg i å ha en helt topp sol-ferie.  Late dager og rolige kvelder og litt moro med våre venner der nede var akkurat sånn som vi hadde håpet på.  Vi var også og kikket på et mulig alternativt bo-arrangement til neste gang.  Kan bli litt godt å flytte ut av hotell-verdenen og komme mer for seg selv.  Inkludert egen bil til disposisjon ble vi lovet et rimeligere, men fremdeles bra, opphold.  Eneste aberet er vel at da må jeg begynne å fryse is-bitene mine selv...... ;-)

 

Ellers har det vært rolige dager siden vi kom hjem.  Skabelonet er enda ikke helt på plass, men sakte men sikkert nærmer det seg.  Har hatt vår lille Tullemor på overnattingsbesøk et par ganger siste tiden, og det er en glimrende avledning fra all selvopptatthet.  I hennes verden er besteforeldre bare til for henne og slik skal vi fortsatt ha det.  Merkelig, men det er som hun kommer med en ekstra dose endorfiner i ryggsekken og de varer til hun er vel ute av døren igjen. Å være så heldig å få barnebarn er bare toppen av lykke!

 

Vel - lydene ute i natten levner ingen tvil om hvilken årstid vi er i.  Vinden uler rundt hushjørnene og vårt enslige bjørketre står nakent og svaier i takt med den. Det er bare å bunkre opp med stearinlys og gode filmer og la været blåse sin egen vei.  Jeg leser kun korttidsvarselet på yr.no og bekymrer meg lite om hva som kommer lenger frem.  Som regel er utvidete varsler ikke særlig å stole på i vestlands-høsten.  Men - vi har et håp om at solen skal slå til de neste dagene og ingen årstid er så flott som høsten da....

 



                                                                               

Stikkord:

Det er i motbakke det går oppover...

Dette innlegget skrev jeg for en god tid tilbake når ting gikk trått og verden ikke føltes så rosenrød.  Den gang var jeg redd det ble i overkant negativt, men når jeg nå ser på helheten i det så synes jeg det viser så fint hvordan vi kan finne krefter og mot fra de mest uventede steder - kraft til å fortsette og mot til å begynne å arbeide seg opp mot toppen igjen.  Når man er som lengst nede så er det heldigvis bare en vei det kan gå - oppover

 

******************
Her er det jeg skrev den grå høstdagen i fjor:

 

Åkei - i dag skal jeg innrømme det.  Høsten og gråværet har tatt et lite stupdykk inn i meg også.  Skabelonet er slitent etter en operasjon som ble litt mer enn forventet og  jeg er opp etter ørene mettet av behandlere og behandlinger.  Ikke misforstå.  Jeg er glad jeg har noen å gå til, og noe å ty til, som hjelper å holde skrotten i sjakk.  Fullt så tøff er jeg derimot ikke når usynlige vesener, kalt ettervirkninger, slår seg sammen om å vinne kontrollen.  Ikke skjønner jeg hva jeg har gjort dem, men i dag har de jammen vært i ganske uggent humør.

 

Det er nå så sin sak at kiroknekkeren har knekket og strukket nakke av hjertens lyst og muskeltorturi...ehh...terapeuten (beklager Hilde ;-) har knadd og dradd det klypene makter - i tillegg så er været grått, tungt med temperaturer vippende rundt nullpunktet.  Jeg har forsøksvis inntatt daglige doser av et ramsalt flytende kosttilskudd som skal drive det syrlige ut fra kroppen.  Og virker gjør det nok siden surt oppgulp tyter ut av kjeftamentet med ujevne mellomrom.... ;-)

 

Nei,nei,nei......dette ble for surt.....(eller bånn ærlig om du vil  ;-))  Jøsses, bare glem alt jeg skrev.  Hadde jugekors med tærne hele tiden. (ble litt vanskelig med fingrene når jeg skulle taste samtidig ;-)  Jeg er selvsagt en solstråle dagen lang...skrev hun med jugekorsa fremdeles intakt.. he-he

 

Men en ting er i alle fall sant.  Ingenting er som å rydde på PC'en når jeg trenger å la tankene flyte.  Det er liksom veldig befriende å skylle slitne og ubrukelige filer ned i søppelbøtten mens gamle, gode og glemte får nytt liv. 

I natt fant jeg noe jeg en annen høstdag skrev som svar til noen som slet langt mer med følgene av en sviktende kropp enn det jeg gjør og har gjort. Det var snakk om sorg og følelsen av tap - sorgen over tap av det liv og den fremtid man trodde man kjente,  tapt arbeidsevne, tapte kolleger og venner som svikter og, ikke minst, tapet av et aktivt sosialt liv.  Hvorfor jeg tok vare på disse ordene den gangen vet jeg ikke helt.  Jeg har ikke for vane å lagre slik på PCen, og Ikke har det vært lest siden heller, før nå. 

Men jeg har alltid sagt at det ikke finnes noe som heter tilfeldigheter.  Siden den gang det ble skrevet har det bare vært en datafil i en god bortgjemt mappe som bare ventet på å bli funnet av meg...akkurat i dag.  Innerst inne har jeg en følelse av at jeg egentlig må ha skrevet de ordene til meg selv - bare uten å vite det.  De skulle dukke opp på et nødvendig tidspunkt når jeg trengte hjelp til å snu selvmedlidenhet til pågangsmot og selvtillit igjen. ....og tidspunktet kunne ikke vært bedre nå....

 

********************
Dette var det jeg hadde tatt vare på i PCen

......... Jeg synes egentlig høsten er en nokså grei tid jeg.  Noen stor forskjell her hjemme er det ikke.  Her er ingen barn, hverken i skole eller arbeid.  Bonden har sitt seilingsskjema som er det samme - sommer som vinter. 

Den eneste forskjellen er at nå er faktisk familie og venner omsider hjemme fra ferie og i nærheten igjen.  Det er enklere å ta en telefonprat og man kan titte innom hverandre når lysten og muligheten er der.

At jeg noen ganger skulle ønske jeg hadde et lite arbeid å gå til noen timer i uken skal jeg ikke nekte for, men etter et halvt liv utenfor arbeidslivet så kan jeg ikke akkurat si at jeg føler noe sorg eller savn etter en jobb jeg hadde for 20 år siden.  Mye vann har rent i elven siden den gang


Livet går videre, og som noen også sier, og jeg også opplevde - det er ikke arbeidskameratene som bli dem som stikker innom, ringer jevnlig og bryr seg om hvordan jeg har det.  Den første tiden var de absolutt tilstede - det skal de ha. - med blomster, telefoner, besøk og jevnlige oppdateringer om nytt og nyttig.  Men livet går videre på arbeidsplasser også og nye har kommer til og erstattet meg og mine gjøremål. Ja - selve arbeidsplassen har også forandret seg, og uansett hvor frisk jeg ville blitt i morgen ville jeg aldri kunnet finne tilbake til det samme. At den delen av livet virkelig var over fikk jeg vel en helt konkret bekreftelse på den dagen en tidligere arbeidskollega sto utenfor døren min med en kase med alle personlige ting fra kontoret mitt,

I dag er det bare et godt minne om en interessant tid hvor jeg tilegnet meg masse god kunnskap sammen med flotte kolleger.  Men - mitt liv, min helse og velferden til dem jeg er glad i er det som alltid vil være det viktigste i livet mitt.  Det er til syvende og sist disse som alltid vil følge meg - på godt og vondt, og om det er trist å miste kontakt med noe og noen som har vært en så stor del av ditt "friske" liv, så er det et tap jeg fint kan bære så lenge det viktigste er, og har det, bra. Å bruke tid på å sørge over noe jeg aldri vil kunne få tilbake, selv om kroppen mirakuløst skulle friskne til, nei, det nekter jeg å gjøre.  Trist, ja - verdens undergang, NEI!


Denne annerledestilværelsen er bare en annen fase i mitt liv, og min jobb som uføretrygdet er for meg å prøve å fylle dagene med meningsfulle aktiviteter, ta vare på kropp og sjel så godt som jeg formår, og ikke kaste bort tid på å gruble over alt det jeg ikke kan.  Om livet ikke er det jeg en gang planla og drømte om så er det ingenting som nekter meg å gjøre det beste av dagene som er nå, selv når de er på det vondeste.  Jeg er tross alt glad at jeg enda har et liv, forhåpentligvis et langt et som skal fylles med nye og gode minner. 


Livet er for meg en gave, en jeg har erfart ikke er en selvfølge at jeg har i dag. Jeg holder fast i det for alt det er verdt, og jeg nekter å sitte på gamlehjemmet en vakker dag og se tilbake på et liv der jeg selv ville hatt skyld i at det ble langt tristere enn det hadde trengt å være. Det fysiske og smertene kan jeg gjøre lite med, men innstillingen til livet er det jeg og jeg alene som har ansvaret for.


Selv om høsten aldri vil bli min favoritt tid i året, så er den likvel ingen trist eller vemodig tid for meg.  Selv når jeg hadde skolebarn og mann i "vanlig" arbeid så syntes jeg det var godt når ferien var over og vi atter en gang komme inn i faste rutiner. Jeg elsket (og elsker) dem alle over alt på denne jord, men jeg skal ikke fornekte at min alenetid er viktig for meg også

Særlig på dårlige dager så er det godt å kunne strekke seg ut under dynen uten å få bekymrede blikk og spørmål om jeg har det ekstra ille nå.  Jeg er opptatt av ærlighet oss partnere i mellom, men noenting er best usagt til tider. Belastningen med plagene blir ikke mindre for meg om jeg vet det til enhver tid også uroer dem rundt meg.  Disse små pausene er derfor godt for oss alle!



Jeg skal ikke male verden rosa og si at jeg ikke kjenner vondtene like mye som jeg alltid har gjort siden livet endret seg.  Jeg har selvfølgelig dager jeg har lyst å skrike over urettferdigheten i det hele og hvor jeg sliter med å finne et eneste lyspunkt.  Men jeg har samtidig hatt over tyve år å tilpasse meg til dette livet.  Jeg kjenner meg selv så godt nå at jeg vet at slike dager alltid går over igjen, uansett hvor mørkt man ser på det i øyeblikket.


Jeg er på ingen måte unik i måten å tilpasse meg livet på.  Vi mennesker er nå en gang laget slik at vi lærer og utvikler oss etterhvert som livet utfolder seg.  Det er ikke alt av viktig kunnskap man kan få på universitet eller høyskole. Livet selv er den aller viktigste skolen man går - den skole som lærer en hvordan et liv kan leves.   Når galt først skal være galt så er faktisk ikke livet blitt den "uutholdelige tragedien" jeg først trodde det måtte være å leve slik som dette.  Det er dessverre andre som har langt tyngre ting å stri med, og selv om andres ulykke ikke skal være min trøst, så er det en påminnelse om at jeg kunne hatt det verre.  Det var noe jeg hadde vanskelig for å se den første tiden hvor alt synes å rase sammen som et korthus rundt meg.


Men alle må vi huske på at vi takler ting forskjellig.  Noen trenger langt lengre tid å kjenne på tristheten og sorgen over tapt helse og et endret liv, men mitt hovedbudskap er at det finnes en vei ut av dette også.  Ta tiden til hjelp og bearbeid og prat om de tanker som plager deg, men ikke nekt deg å gripe fatt i de gode følelser som innimellom også kommer din vei. Du svikter intet og ingen ved å tillate deg tider med smil og latter.  Etterhvert vil nok sorgen blekne og da er det vi skal bruke de gode stundene til bygge vårt nye fundament i livet. 

Om noen mistenker deg for å "lure" deg til din trygd fordi du våger å gripe livet med begge hender og smilende blid forsøker å gjøre det beste av det man tross alt har, så la det være deres problem.  Det er de som er fattige som er berøvet klokskap og bakgrunn når kanskje de også en gang vil trenge det for å få livet på skinner igjen,  Garantier for fremtiden finnes ikke for noen.

Hva andre tenker skal i alle fall ikke stoppe deg i å ha det så godt som overhode mulig med din kroniske lidelse. 

 

Hva man taper når man får en kronisk, invalidiserende lidelse er mer enn mange tror, men å henge fast i denne hengemyren av en fortid gir ingen mål og mening.  Gled deg over gode minner skapt i et "friskt liv" og det du gjør i dag er med på å skape nye minner for fremtiden - forhåpentligvis mange gode.

Alle som èn har vi vår helt spesielle påvirkningskraft på verden rundt oss, uansett sykdom eller ikke

Selv'et er så mye mer enn hva vi kan gjøre - det defineres først og fremst av hvem du er. Glem ikke at du for noen er så verdifull at ingen annen vil noensinne kunne være det du er for dem.  I deres øyne er du unik, enestående og perfekt!!


Glem aldri at når man strir i tunge motbakker jobber man seg tross alt oppover!

 



 

 

Stikkord:

April - måneden for å angi seg selv

Nå er det vel bokstavelig talt vinter og vår siden forrige innlegg her.  Tastesprerre er en grusom lidelse å bli angrepet av for en vanligvis taletrengt bergensmadam, og ordtørke gjør den enda verre.  Men nu går alt så meget bedre - som det så fint sies.

 

April er jo måneden for å angi seg selv til Skattevesenet, men jeg benytter også anledningen til å først angi noem linjer om de siste tiders gjøren og laden.  Ikke at så mye spennende har skjedd da.  Dagene går stort sett med til å klare seg velberget gjennom den daglige dont og fly frem og tilbake til kiroknekker og massasjetorturist.  Det er de to velsignede mennesker som holder dette skabelonet i en noenlunde funksjonell stand.og er blitt en viktig del av min utvidete "familie". :-)

 

Ellers har jeg jo rundet mine femti etterhvert og i samme slengen har visst hormonene mine spilt meg et meget ufint puss.  Ikke med heitebyger og rødmende kinn som for de fleste damer i den gyldne alder, men med et vannverk av en annen verden som åpnet alle kraner, enten jeg frøs eller svettet, Opp til flere ganger i timen så både hår og klær ble dyvåte, og sminke var noe jeg like gjerne kunne la stå pent i skapet og samle støv.

 

Lysten til å prate med, og møte, andre mennesker har vært minimal når man føler seg som en velbrukt vaskefille, og humøret har vært deretter.  Uten at jeg skal si at jeg syntes synd på meg selv, så synes jeg vel jeg hadde nok uhumskheter som hindrer meg i å ha et sosialt liv som de fleste andre så det å få enda en ting som isolerte meg gjorde det vanskelig å finne de store lyspunkter i hverdagen. Bortsett fra lille Tullemor da som ikke så ut til å la seg merke av at besta gikk rundt med et håndkle rundt halsen for å fange opp elvene som rant fra øverste hårrot og nedover kinn og kjaker. At det ble jevnlige klesskift hver time så hun vel bare på som en flott moteoppvisning for gamle damer. ;-))

 

Skal ikke utbrodere det mer, men ville bare forklare hvorfor form og humør ikke har vært i skrivelystens tegn den siste tiden.  Nå har jeg krøpet til korset og begynt med hormontilskudd, tross min motstand bla. pga de ekstra kiloene det medfører, men nå har jeg jammen meg vært helt inntørket i flere dager. Kanskje dette var noe av det lureste jeg har gjort likevel?

 

Ikke inntørket, som i kjedelig altså, men plutselig har jeg igjen kunne utføre de mest naturlige gjøremål som den største selvfølge. Jeg kan vaske meg, pusse tenner, mate Dottene og meg selv uten så mye som en svettedråpe i pannen.

I dag pløyde jeg også gjennom senterets butikker etter sommerklær til prinsessen vår, og det som stoppet meg tilslutt (bortsett fra en mager bankkonto ;-) var en utslitt rygg og noen lidderlig vonde bein - etter å ha funnet frem, og tatt i bruk, de høyhælte vårskoene.  Skjønnhet har sin pris, men den betalte jeg med glede når det var det som fikk meg ut i bilen og hjem og ikke at vannverket åpnet kranene for fullt.  Etter å ha tømt vesken for medbrakt tørkepapir er det  ikke få ganger jeg har rømt "åstedet" uten å få gjort mine ærend når det har skjedd.  

Nå våger jeg å håpe på en ganske så normal vår og sommer med svette dager når temperaturene når den høye enden av skalaen, luftfuktigheten nærmer seg 100% eller jeg tar meg ut i "sportslig øyemed" (alt er relativt da....) -  men ikke ellers. Jippiiiii - sier jeg bare.........  **er nå foreløpig bare gått noen få gode dager så jeg jubler behersket og banker ekstra godt i bordet - grønt krøss i taket blir det når måneder er gått og jeg er trygg på at vannverket har lagt ned driften permanent**

 

Men så var det den vanlige angivelsen april måned krever da.  Ikke at den er særlig komplisert for en som lever på "kunstnerlønn" fra staten.  Men enn så lenge så er de nå rause nok til å gi oss fradrag for " store sykdomsutgifter" - og gudene skal vite at de har jeg nok av så her har det vært sortert bunker med kvitteringer og summert til øyet vat stort og vått (eller smaløyd og slitent, som det også kalles ;-). 

 

Men så var det bare det at det er visst ikke opp til meg og legene mine å avgjøre hva som gjør livet bedre for mitt skabelon.  Til tross for utallige attester på at absolutt alt innen det norske helsevesenet er utprøvd uten hell så er likevel ikke de ting som hjelper meg (og gir meg de største utgiftene), kiropraktor og muskelterapeut, fradragsberettiget.  Kiropraktor som arbeider i tett samarbeid med NAV og har svært utvidete rettigheter når det kommer til å henvise, rekvirere utredninger, transport og røntgen på NAVs regning, er likevel ikke en del av det norske helsevesen - ene og alene fordi de får refusjon etter stykkpris pr pasient.  Forstå det den som kan.  Logikken finnes nok bare i Skattevesenets rekker, og jeg har ettertrykkelig fått beskjed at jeg kan finne tilsvarende hjelp "innenfor" helsevesenet.  Jeg undrer jo fælt på hva de vet som jeg ikke gjør, men det unnlot de helt å komme inn på.  Kanskje jeg burde skrive å spørre hvilkenvirksom mirakelbehandling som finnes og som vil gi meg adskillig mindre utgifter enn ukentlige besøk hos kiropraktor?

 

Egentlig visste jeg veldig godt hva svaret ville bli da jeg anket dette i fjor, men jeg kunne bare ikke dy meg for å gi dem litt ekstra arbeid.  Jeg sparer den norske stat og kommunen for tusenvis av kroner ved å betale for privat helseomsorg så jeg kan klare å holde meg på beina og fungere alene når sjømannen min dyrker sjølivets gleder.  Største delen av "kunstnerlønnen" min går faktisk med til dette så jeg vet jeg er priviligert som har en inntekt nummer to i hus til å ta seg av andre nødvendige utgifter, selv om det selvsagt er en stor belastning på budsjettet. 

 

Selv operasjonen skal jeg ikke en gang få trekke fra.  Jeg kan jo selvsagt forsøke og har meget gode argumentere for at det bør bli godkjent.  Men så er det bare det da..... Skal jeg ta på meg alt det arbeidet med å skaffe all dokumentasjon når jeg med rimelig stor sikkerhet vet hva utfallet blir?  Jeg må ringe land og strand rundt og finne ut hvilket sykehus (om noen) som utfører denne type operasjon med ujevne mellomrom og få dem til å antyde en ventetid, selv om de neppe operer med ventelister på en operasjon de helt sporadisk foretar.

Kirurgen min har skrevet utallige vedlegg til selvangivelser og ikke en eneste av hans klienter har noensinne fått medhold i fradraget. og jeg er ikke i tvil om at mange av dem har klart å argumentere godt for seg i håp om å få gehør. 

At jeg har spart kommunen fra å stille med hjemmehjelp, hjemmesykepleie og utallige hjelpemidler her i heimen er ikke Skattevesenets problem.  Det går av en annen konto enn helseomsorgen, og å se helheten i noe og jobbe på tvers av etater er ikke vår velferdsstats styrke.

 

Nei - jeg skulle vel kravlet rundt her i fjor med en rygg som ikke kunne holde seg oppreist og bein som krampet seg bare jeg skulle over gulvet. Slik skulle jeg "gått" helt til timen i september da det offentlige hadde tid å foreta en utredning av uvesenet.
Av erfaringer så vet jeg hvor sakte utredningens "hjul" snurrer - slikt kan ta både måneder og vel så det så jeg hadde vel kommettil  rundt juletider før jeg hadde fått høre at "Nei, frue - deg kan vi nok ikke hjelpe på en god måte.  Annet enn å avstive videre oppover står vi opprådd for noe å gjøre, og problemene du har i dag er en alvorlig følge av avstivningen som tidligere har blitt gjort"   Og da ville jeg vel ikke akkurat jumpet på anledningen til å få meg et nytt problem enda høyere opp på ryggen.  Så hadde jeg vel blitt sendt hjem med en resept i hånden og en rekvisisjon til en ryggskole for ørtende gang.  Løsning for alt, selv nedslitte skiver, er litt ryggskole med innlagte øvelser og lære seg og ikke frykte smerten. Bare stå på så går det så bra..... Og det var jo akkurat det jeg kjente på da jeg måtte ut og måke frem bilen noen vinterdager året før.  Det hjelper sikkert noen, men jeg kommer neppe til å røre en snøskuffe mer i hele mitt liv, og heller ikke lignende prosjekter.  Jeg har rett og slett ikke råd til å betale ut galskapen det offentlige sender meg ut i. Én gang, og én stor utgift på den måten får være nok.

 

To ganger har jeg latt dem overbevise meg om at her er det bare å utfordre smerten så går det så bra.  Første gangen endte jeg med en alvorlig hjerneblødning 28 år gammel - utløst av overanstrengelse, og andre gangen måtte jeg fikse det som det offentlige rotet til med en kostbar operasjon på egen regning - og som Skatteetaten anser som luksus på linje med plastisk pynteri på en litt sliten kropp, og absolutt unøvendig av meg å gjøre.

 

Helt lovemssig har de nok alt på sitt tørre, men det hindrer meg ikke å sitte her og undres over hvor fornuften ble av i vårt offentlige system??  Jeg er heldig og kan til nød klare å betale den private helseomsorg som må til for å holde meg på beina, men er det slik velferdsstaten vår var ment å gjøre.  Hva med dem som ikke kan gjøre som meg?? 

 

Jeg kommer til å fortsette å betale så lenge jeg har mulighet, men den dagen kommer nok når jeg må ta rev i seilene og bruke trygdepengene på mer basale ting.  Jeg kommer ikke til å få noen støtte til å fortsatt holde meg oppegående, men når den tid kommer så stiller de nok mer enn villig nok med all den hjelp jeg måtte trenge mens jeg selv ligger ubrukelig og råtner bort i en seng. 

 

Da kan velferdsstaten få skryte over hvor flinke de er til å ta vare på dem som ikke kan ta vare på seg selv.  At de ville spart hundreavtusenvis av kroner ved å heller bidra til den forebygging som var nødvendig i tidligere år, kommer nok aldri til å bli noen stor overskrift. Passer man ikke inn i malen for hva som er "riktig" forebygging så får man klare seg uten.  Individets velferd er ikke noe stort fokus i noen store politiske taler.  Der prates det om eldre og syke som om vi skulle være en ensartet masse som har akkurat samme behov hele gjengen.

 

Ikke til forkleinelse for dem som trenger og har glede av det, men stolgymnastikk og allsang i fellesstuen er ikke helt det jeg ser for meg ligger i kortene for å få en bedre fremtid - eller i det minste få beholde en på samme nivå som jeg er nå.

 

***************************.

 

Stikkord:

23.mar.2011

Mitt alternative liv

Sjømannen min har beskyldt meg for at min inspirasjon til å skrive nye blogginnlegg kommer hver gang han setter sjøbein. Nå er han godt og vel landkrabbe enda en hel uke og enda til har inspirasjonen kommet over meg. Ergo er hans teorier om mitt behov for avstand til ham langt overdrevet.....

I dag kom jeg over en artikkel som traff meg mer enn jeg skulle ønske. Artikkelen var i tidsskriftet Humanist og var skrevet av Audhild Skoglund - "De som ikke ble mirakuløst helbredet"




Det fikk meg til å tenke over alt jeg har prøvd i disse noenogtyve årene med et usamarbeidsvillig skabelon. Mange har jeg fortalt andre om - både leger og legfolk, mens annet har jeg rett og slett vært flau over å fortelle at jeg har tømt bankkontoen for å prøve. Noe av det jeg har prøvd er i dag godkjente behandlingsform i helsevesenet - uten at det gir noen synderlig bedre resultat for denne kroppen. Eneste jeg sitter igjen med er et snev av bitterhet over alt jeg har betalt av egen lomme som det offentlige nektet å betale og som nå er et tilbud alle kan få, gratis. Flott at andre slipper å betale, for alle del, men.......


Jeg har alltid betraktet meg selv som en meget nøktern person med beina godt plantet på jorden. Ofte har jeg nok gjennomskuet det absurde i at noe skal virke slik det bli fremstilt i store overskrifter, men likevel biter jeg på. Det kunne jo være.....
Det er nok håpet og ikke det at vi er "dumme" som gjør at mange av oss likevel prøver den ene dyre behandlingen etter den andre.

Nå er jeg (dessverre?) såpass nøktern at om noe ikke virkelig hjelper så hjelper det virkelig ikke. Tro kan flytte fjell, sies det - og mange som virkelig har troen på at noe skal hjelpe dem får ofte en opplevelse av å være bedre en liten stund før de, til sin store skuffelse, faller tilbake til de gamle problemene.


Nå skal jeg ikke avskrive alt alternativt for jeg har folk i min nærmeste familiekrets som har veldig god hjelp av sine alternative behandlere. Og her har det ikke vært snakk om diffuse sykdommer, men alvorlige ting som behandles på sykehus, mens de "alternative" har vært dem som har hjulpet denne å finne kreftene og balansen i kroppen igjen. Og jeg kan ikke annet enn å tro det jeg ser med egne øyne og er bare utrolig glad på vedkommendes vegne.


Men - jeg kan bare skrive for meg, og enda har jeg ikke funnet noe alternativt som har hatt noen effekt på noen av mine plager, små som store. Healere, homøopater, akupunktører, naturmedisinere osv osv Jeg tør ikke tenke på alle pengene som har gått med til slike ting. Ære være at jeg har en sjømann som støtter meg i ett og alt og er det noe som gir et glimmer av håp om bedring for meg så støtter han opp 200%.


Selv da barna vart små og bankkontoen mager tvilte han aldri på at vi skulle bruke 30 000 ++ for å dra til et privatsykehus i Sverige for en undersøkelse med tanke på en operasjon til mangehunddretusen. 30 000 - vi nok godt kunne hatt bruk for til andre ting. I dag er jeg glad vi ikke hoppet på det "toget" og gjennomførte den dyre operasjonen. Senere har jeg skjønt at den var ikke stort annerledes enn det de driver med på offentlig sykehus her hjemme, og jeg har hatt bekjente som har blitt veldig bra etter en slik, men også dem som ikke ble det minste bedre. Enhver operasjon er jo et sjansespill, men å sette seg i dyp gjeld og forbli like ille som du var, eler kanskje verre, er en belastning jeg er glad jeg slipper. Bare reisen hjem etter operasjonen var jo et kapittel for seg selv i og med man måtte ligge hele veien. Alle som vet noe om båretransport vet at det jammen ikke er billig det heller, særlig ikke når man må med flere fly før man er hjemme + den ambulansetransport som måtte til.

Nå var vel ikke selv operasjonen så "alternativ" da, men den hypen som var rundt dette og måten det foregikk på ved at utvalgte leger dro på Norgesturné for å kapre pasienter minner mye om hypen rundt alternative behandlingsformer. Hvis dette var en så fantastisk operasjon hvorfor hadde de ikke lange ventelister av svensker som ville bli bra? Har ikke svenskene like dårlige rygger de?

Akupunktur, homøopati og naturmedisinere er vel ikke lenger noe uvanlig å prøve og for noen kan det sikkert være til god hjelp. Jeg har blitt lovet det ene og andre av mange av dem, men intet har slått til.


De mer finurlige sakene jeg har testet ut er ting jeg helst prater mindre om. Masse penger har det kostet og utbyttet har bare vært masse stress med å bruke tid på underlige "operasjoner" hver dag. Magnetarmbånd er det sikkert mange av oss som har prøvd. De er jo ikke særlig kostbare og ikke direkte stygge å se på så hva kan det da skade å ha ett rundt armen? At produsentene gnir seg i hendene over velfylte bankkontoer er så sin sak. Og magneter skal visst i sin særdeleshet være bra for så mangt i kroppene våre. Utallige er de ukebladoppslag vi har sett av smilende mennesker inni en liten trommel med magnetisme som har blitt kurert for lidelser legevitenskapen har gitt opp - eller aldri funnet.

Vel - jeg får vel vedgå at den der beit jeg grundig på og bestilte en rådyr magnettrommel som skulle kurere mine ryggsmerter bare ved å legge meg inni den et par ganger for dagen. Stor, stygg og uhamselig var saken jeg fikk levert på døren, men lydig fulgte jeg instruksjonene til punkt og prikke og plasserte mitt legeme inni dette monsteret flere ganger for dagen (må innrømme at selve instruksene er blitt vagere med tiden - dette var så langt tilbake som til de glade 90-åra ;-) Med en sår og øm rygg så ble de daglige omgangene i vidunderet til mer av et mareritt enn en avslappende stund. Min nylige lærte meditasjon kom godt med der jeg knep øynene igjen og fokuserte alt jeg orket på mitt meditasjonsmantra - uten at det ble noe særlig mer behagelig av den grunn.

Jeg husker ikke helt hvor denne trommelen ble av, men savnet er ikke særlig stort så noe detektivarbeid for å finne det ut kommer i alle fall ikke på tale.

Den neste dyre investeringen var et monstrum av en maskin som skulle stimulere musklene. Litt etter samme prinsippene som de sakene man ser på Tv-Shop i dag, men med langt flere pads og uendelig mere komplisert å bruke. Det var en ledning for hvert par med pads som skulle plugges i en maskin og alle skulle plasseres på kroppen påført rikelig med kontakgelé. Husker ikke helt om det var strikkbelter med som skulle holde dem på plass eller om jeg måtte tape hver enkelt. Å ligge flatt å plassere hver av de 16 på korrekt plass var litt av et kunststykke, og enda verre med dem som skulle festes bak på ryggen. Etterpå skulle man stille inn styrken på hvert par. Bare det var en hel vitenskap.....

Fikk man ingen muskelsammentrekning på muskelen padsparet var satt på var de plassert feil og da var det bare å prøve å flytte dem. Selvfølgelig ikke (!??!) noe griseri når hver av dem + huden under var full av lyseblå gelé og samtidig måtte man passe seg vel for at de 14 andre ikke flyttet på seg under operasjonen. Hver gang før jeg startet måtte jeg utstyre meg med en hel tørkerull og flere håndklær til å tørke opp alt overflødig søl. Man lå ikke stort mere enn en halvtime med padsene, såvidt jeg husker, men det tok minst en time, og vel så det, å plassere dem, og en god stund etterpå for å bli kvitt alt sølet på pads og kropp. Tilsammen ble det litt av en operasjon. Ikke lett å forklare barna at mor må ha fred en "liten" stund når du tilsynelatende aldri kom ut av soverommet igjen, og at dette skulle gjenta seg flere ganger for dagen. LOL

Så - jeg får vel ta på meg skylden for at dette ikke virket på meg. Jeg minnes at jeg ikke holdt ut mange månedene med dette styret. Det var faktisk annet i livet mitt som stod på listen over "må-gjøre-ting".også. Noe bedring i ryggsmertene merket jeg i alle fall ikke og noen antydning til six-pack kan jeg trygt si at det ikke ble. I det hele store merket jeg ingen forandring i muskulaturen. Jeg vet at maskiner med lignende funksjon brukes nå både hos fysioterapeuter og på Spa-klinikker. Jeg skal derfor ikke stå her å si at slikt ikke fungerer, men hos meg virket det aldri. Om det var min manglende evne til å gjøre det riktig eller maskinene som var problemet vites ikke, men man skulle jammen være tusenkunstner for å få dette til på riktig måte og ha tålmodighet til å gjøre dette flere ganger hver dag.

Men for meg var det i alle fall bare tull og bortkastede tusenlapper. I dag selges de med enklere festing av elektroder og mindre (ingenting) søl, men i mitt hus kommer ingen sånne mer. Troen på at de skal hjelpe meg er absolutt lik null.

Ellers kan jeg jo nevne at jeg i et helt år gikk til behandling hos en anestesi-lege til tusen kroner pr time. Han utførte selvfølgelig noe tradisjonell medisinsk behandling, men mesteparten av timene gikk med til indiske behandlingsmetoder som f.eks, massasje med glovarm skjellsand. Sprøyter med sterilt vann fikk jeg i bråtevis. Dem som har forsøkt det vet at det svir noe infernalsk når det blir sprøytet inn. Jeg kjente selvfølgelig ingenting til ryggsmertene i det øyeblikk det sterile vannet entret huden min, men så snart svien var over var jeg tilbake til der jeg startet. Ingen effekt altså. Jeg fikk også med meg en kostbar urte-blanding hans kone hadde laget som var utdannet innen urtemedisin i India. Den skulle gjøre så bra for urinveier og rense kroppen for alle slaggstoffer så muskelsmertene skulle bli bedre. Jeg kan love det smakte noe aldeles grusomt. Det var som å tygge unna en desiliter karri hver morgen og kveld. Eneste utbytte (om det kan kalles det) var at det luktet karri av hele meg og alt kroppen min utsondret. Riktig så delikat.

Etter et år flyttet legen til en annen kant av landet, og kanskje det var like godt. Håpet gjorde at jeg ikke hadde våget å stoppe å gå der selv om kr 1000,- i uken var uhorvelig mye penger på nittitallet for en husholdning som den gang slet for å få månedbudsjettet til å gå opp. Eneste positive jeg kan si om opplevelsen er at han var en utrolig empatisk og hyggelig kar som var veldig opptatt av å lindre smerte + at jeg fikk utskrevet de smertestillende jeg trengte for at dagene ikke skulle være helt uutholdelige....men det hadde det jo vært adskillig bedre og billigere å gå til fastlegen for å få. ;-)


Ellers har jeg puttet i meg alle slags mineraler og tilskudd som blir sagt skal få kroppen i balanse. I og med jeg daglig dytter i meg mye kjemikalier er jeg alltid bekymret for hva det gjør med organene mine. Heldigvis er alle blodprøver fine, men jeg kan likevel ikke fri meg for at det hoper seg opp med giftstoffer både her og der. Men ennå kan jeg ikke si at noe av det jeg valgt å prøve har hatt noen effekt - annet enn sprøytene med B-12 vitaminer som gir meg en uke med ulvehunger uten like.

Når det gjelder ryggen har jeg resignert og innsett at den blir nok som den er. Det finnes ingen mirakelkur som kan hjelpe den - samme hva jeg måtte lese i den kulørte ukepressen. Operasjonen jeg valgte å ta i fjor bli av det offentlig omtalt som "eksperimentell", men eksperimentet har nå foregått i mange lange år så der følte jeg meg mer trygg på hva jeg gikk til. Jeg visste hva sjansene var for å bli bedre, eller ikke, eller verre, og tok et bevisst valg om å forsøke for i det minste å ikke bli liggende flatt ut resten av min levetid (som da ville blitt mye forkortet). Og der kan jeg ikke si meg annet en fornøyd. Jeg ventet ikke å bli frisk, men bra for mine nytilkomne plager, og de er fremdeles sporløst borte. En ubetinget suksess i min bok, selv om ryggen ellers har tålt påkjenningen med dette dårlig og er mer smertefulle enn før. Det var jeg da også forberedt på, men alt er bedre enn slik jeg var i tiden før operasjonen.

Men jeg kan ikke love at jeg aldri mere kommer til å hoppe i noe som lover meg en "renere" og mer velfungerende kropp. Håpet vil jeg alltid beholde, men jeg har nok en mer sunn skepsis til det som blir lovet og alle disse brosjyrer og reklamer som hagler inn med allverdens piller og tilskudd som skal gjøre deg bra går rett i søpla. De er ofte fulle i oppdiktet innhold med navn på stoffer som ikke finnes hos andre en dette firmaet. Ser man nøye etter så står det ofte R (med ring rundt) som betyr at det ikke er annet enn et navn de har tatt patent på.


Er det derimot noe jeg kan se fornuften i og ha en forståelse for hvordan det kan virke kommer jeg nok fremdeles til å prøve det ut i håp om at det vil hjelpe. Håpet er nemlig det siste jeg vil gi slipp på, og alt som finnes der ute er ikke bare humbug. Det er bare så synd at det meste "drukner" i alt som bare er ute etter å lure store penger ut av folks lommebøker.


Én ting kan jeg med stor sikkerhet love dere alle. Reklamer med store bilder av "Gunnhild, 53, fra Horten ble kvitt sin fibromyalgi ved å bruke...." er garantert noe som ikke virker. Jeg er rimelig sikker på at damen dere ser på bildet ikke heter "Gunhild" en gang og har aldri hatt fibromyalgi så mye som en dag i sitt liv...... Selv tilsynelatende reportasjer i den kulørte ukepresse kan være fordekt reklame og artikkelen er skrevet av produsenten/importøren selv og ikke av ukebladets egne journalister.



Stikkord:

Regjeringens kur for min skratne helse....

Vi er kommet godt ut i februar og nyttårsforsetter står allerede for fall.  Å klare å skrive litt og ofte er visst en større kunst enn jeg behersker.  Nå var jeg ganske klar på at slike fortsetter aldri har vært min styrke heller, så noen stor overraskelse er det vel ikke? ;-)

 

Januar og februar er de tyngste månedene i året synes jeg.  Særlig når vi har hatt det sedvanlige vestlandsværet med grågrå himmel, sur vind og regn.  Ikke mye ute som frister å oppleve, og med en verden helt uten farger og fine kontraster så har fotoapparatet også fått stått urørt i hyllen.  Når vi så har kommet så langt som nå så begynner det virkelig å merkes på kroppen.  "Cabin fever" eller brakkesjuken, som ordboken så fint oversetter det til, gjør seg mer og mer gjeldende etter som tiden går.

I går var det heldigvis litt opplett og glimt av sol og blå himmel og mere skal det ikke til før vårfølelsene begynner å krible.  En feit god brunsnegl hadde nok følt litt på vår den også og feilaktig dradd seg ut av dvalen og ut på terrassegulvet.  At en haglbyge raskt sendt den inn i dvale igjen kan jeg ikke si plaget meg nevneverdig.  Jeg var egentlig mere opptatt av å få den unna før Pus fant det for godt å ta en god jafs. Så snart min sjømann var påkledd og klar for dagen så henstilte jeg pent om å få uvesenet fjernet og gi det sitt endelikt. Selv har jeg en hardnakket fobi for alle slags kryp, og å ta livet av en sleip brun en er mere enn jeg makter.  Som aleneboer til tider har jeg selvsagt støtt på krypene før og gjort det som må gjøres, men slik jeg følte meg da kan jeg godt unnvære når jeg har andre utveier.  Dessuten gikk det vel med en hel kilo salt i vann bare for å være trygg på at krapylet tok kollevippen så snart jeg slapp den oppi.  Billigere med bonden. ;-))

 

Men, en liten måned til nå så er det kjekkere ting en snegler på gang her. Da begynner naturen å livne til den vakreste tiden på vestlandet.  Jeg har opplevd våren på mange kanter av landet og vakker er den uansett, men så frodiggrønn og fargerik som vi ser den her er det nok ikke mange forunt å oppleve.  Mai er absolutt min favorittmåned og den tiden på året jeg synes er flottest å vise byen frem til besøkende. Dessverre ikke den store feriemåneden for folk flest i Norge, men sesongen for turistbåtene og utlendingene er i full gang - amerikanere, japanere, tyskere og briter er vel dem som virkelig dominerer bybildet, utenom bysbarna da.

 

Gosj - nå kom jeg i skikkelig stemning her.  I ukevis har jeg cyberreist rundt i verden og sjekket ut hoteller og severdigheter.   Etter et år med store utgifter, bla til operasjonen, er dessverre ikke lommeboken helt i reisehumør, men nå skjønner jeg jo at vi trenger ikke dra lange veier for å oppleve fine ting. Når japanere kan reise verden rundt for å komme til vår vakre by så er vi jammen priviligert som har det rett utenfor stuedøren.  I år kunne jeg faktisk tenkt meg å være turist i egen by.  Utforske Bryggen og Gamle Bergen.  Dra på nydelige Troldhaugen og, ikke minst, det fantastiske arboretet på Milde. Ta banen opp for en spasertur på Fløyen eller ta taubane til Ulrikens topp for tredje gang i mitt liv.  Og ikke minst dra på akvariet med vår lille Tullemor for å se pingviner og mating av seler, fisk i alle fasonger og krokodiller i alle størrelser.  Insektavdelingen tror jeg vi holder oss langt unna.

 




Etter alle årene jeg har vært ute av arbeidslivet skulle man kanskje tro at jeg hadde gjort alt dette til gangs.  Jeg har opplevd mange som ønsker de hadde all tiden jeg har til rådighet.  Men da glemmer man jo også at livet har det med å balansere seg ut i en viss rettferdighet for alle. Ingen lever et perfekt liv.  Jeg har rikelig med tid, men det hjelper ikke når kroppen ikke er helt samarbeidsvillig.

 

Akkurat nå er jeg ikke i bedre form enn at en tur på butikken holder, men om jeg klarer å bygge meg opp litt mot våren så  er "turist i egen by" et kjempefint mål å ha.  Det første som må skje er å komme i gang med den ukentlige bassengtreningen jeg holdt på med før jeg ble dårligere.  Det har jo tatt litt ekstra tid å bli klar til vannsysler igjen, men nå er jeg overmoden kjenner jeg. ....og nå fikk jeg endelig tatt meg i nakkeskinnet og sendt en forespørsel til Revmatikerforeningen om treningstider.  Så nå er det bare å vente på svar.....

 

Det er i grunnen litt rart med alle mytene som går om oss uføretrygdede- hvilket misunnelsesverdig liv vi lever, samtidig som vi er med på å radbrekke vårt velferdssystem.  Nå har jo media i sannelighet vært med på å bygge opp om dem i det siste, ja, og ikke minst regjeringen vår.  Vi er mange, det er vi, alt for mange, og jeg har ingen problemer med å forstå at man ønsker å få flest mulig ut i arbeid.  Det er nok ikke noe mer vi som er ufør heller vil da, så der tror jeg vi alle er på linje (bortsett fra noen råtne egg, men de finner man dessverre overalt)

Fremgangsmåten er den som forundrer, og ikke minst, skuffer meg.  Som "insentiv" for å få folket i arbeid er løsningen å fjerner nok penger og goder, og tilby tilsvarende støtte om man pitler seg ut i jobb .  At mange ikke kan, og derfor stuper mot et nummer på fattigdomsstatistikken når insentivene implementeres, er visst et offer på velferdsstatens alter vi bare må godta.  Antageligvis ørlite letter å godta så lenge man ikke befinner seg i den utsatte gruppen.

 

Det er trist at det så ensidig fokuseres på penger.  Det var ikke penger som satt meg i den situasjonen jeg er i nå.  Det var ikke en tøddel i vårt velferdssystem som var et "insentiv" for at jeg har endt som sofavenn og kjendis i helsevesentet.  Jeg har mye mindre inntekt og mange flere utgifter. Den "rause" G'en (kr 75 641,-) vi kan tjene utenom trygd og som dem i regjeringkretser tar med som en forutsetning i alle regnestykker om vår inntektsstatus, er det nok mange flere enn meg som ikke har noen mulighet til å innbringe.  Og slikt blir man ikke rik av - det burde selv sosialøkonomene våre forstå.

 

Det er selvfølgelig langt flere gråtoner enn jeg kan nevne her, det vet jeg.  Det som fikk tankene til å surre her er den elendige satsningen på å finne gode behandlingsmetoder for muskel- og skjelettsyke her til lands?  Den gruppen jeg tilhører.  Vi utgjør en hovedtyngde av dem som går langvarig sykmeldte, på AAP eller trygd.  I Forskningsrådets satningsområder er denne gruppen ikke nevnt hverken i 2010, -11 eller -12.

I år er satsning på psykisk helsevern noe som er nevnt som hovedsatsningsområdet og det er absolutt en gruppe som også har stort behov for et utvidet fokus.  Men hva med oss, vi som utgjør største delen av de langtidssyke og koster Staten absolutt mest?  Jeg tror om det hadde vært mer status i å fordype seg i området MSL så ville vi kunne opplevd nye vinklinger og innsikt.  Dessverre er det et komplekst område som omfatter mye.  Plagene kan være diffuse og kvinneandelen av dem som er rammet er stor. Det gir lite status i forskningsverden å fordype seg i dette. Det må ildsjeler til før vi vil oppleve at sykdommene blir tatt på større alvor.  Tanker om at dette ikke er reelle sykdommer regjerer fortsatt i legekretser.  Det er ikke få ganger jeg har hørt at mennesker med f.eks. fibromyalgi blir møtt med at legen ikke har noe tro på at det er en reell lidelse - i alle fall ikke noe som ikke en god dose terapi og et fornuftig treningopplegg kan bøte på.

 

Man har riktignok gjort spede forsøk opp gjennom årene.  Med Helse Vest ved roret har det helt siden 2006 vært gjort forsøk på å etablere en nasjonal satsning for forskning på muskel- og skjelettsykdommer.  Etter 4 år, i 2010, anbefales det fra Helse Vests side at planene skrinlegges pga store samarbeidsproblem og da kan man undres hvor seriøs satsning har vært?  Et så viktig område med enorme samfunnsøkonomiske konsekvenser burde da vært nok til at man ville vise smidighet; den smidighet som er nødvendig for å få planene omsatt i handling.  I stedet er det en gjeng pennepushere som har sittet på hver sin tue i alle disse årene og enda ikke klart å finne frem til felles grunn.  Det å kunne minimere problemet med alle muskel- og skjelettsyke ute av arbeid burde da være insentiv nok (de trenger visst også insentiver ;-) til å klatre ned fra sine pidestaller og fokusere på det som er viktig.  Vi er ikke bare en ansiktsløs gruppe som ikke har annen verdi enn at vi sluker store beløp av statskassen hvert år.  Vi er mennesker med liv og skjebner som alle andre og fortjener at Norge gir det beste Norge har å by på for å gi oss et verdig liv - i arbeid, men også uten.  Å leve i store smerter er en større belastning på kropp og sjel enn mange i utgangspunktet tror. De fleste mennesker klarer fint å takle en periode med smerter og sykdom, men det krever styrke å komme seg gjennom år med dette uten utsikter til bedring - og enda mere styrke å beholde en positiv innstilling til tilværelsen.

Les brevet der Helse Vest foreslår satsningen nedlagt >>>

Men noe av problemet er nok akkurat det at det finnes ingen status innen det medisinske miljø når det gjelder disse "kvinneplagene".  Pinglesyken som nok noen synes å mene det er.  Bare få oss opp fra sofaen og i gang med ulike former for trening så skal visst det være kur godt nok.  Og klare man det ikke likevel finnes det "kognitiv terapi" som skal fjerne dette "klarer ikke".  Selv smerter forsvinner visst som dugg for solen bare man blir fortalt at man ikke trenger være "redd" dem.  Man må bare lære seg å overse smertene og pushe grenser.  Bullshit!!!...om jeg skal få si det med et sterkt ord.  Jeg har min svare å hyre med å forstå at noen kan klare å leve et godt og produktivt liv med en økende smertestøysender i kroppen som overdøver alt annet man måtte ha av funksjoner, følelser og tanker. Den form for terapi har klart sin misjon, misforstå meg rett, som et supplement til annen og smertelindrende behandling trenger mange å lære metoder for å klare å leve best mulig med smerten.  Noen kur for ofte svært håndgripelige kroppslige malfunksjoner er det derimot ikke, og noen kroppslige reaksjoner på sterk smerte kan aldri trenes bort.

Og  er det "bare" muskelsmerter som er problemet er det mange som antar at det kun er noe som til forveksling er like de smerter man kan oppleve ved en liten dose overtrening og gangsperr i etterkant.  Det går over etter en tilvenningperiode - IKKE!  Smertene er noe helt annet enn en stiv og melkesur muskel.  Langt fra alle muskelsmerter responderer bra på aggressiv trening.  Det ligger ukjente mekanismer bak de voldsomme smerteanfallene de med kronisk smertesyndrom opplever og det er dette som er så viktig å lære mere om for å forstå disse mekanismene.  Forskningen på dette er mangelfull og absolutt noe som burde stå i fokus.

Når dager, uker og gjerne måneder blir til de reneste smertehelvetene etter en liten dagsutflukt eller et normalt treningspass  så er det mye forlangt at noen skal utsette seg for det gang etter gang.  Masochister er det nok svært få som er. Man dør ikke av smerter - helt enig, og man blør ikke av smerte - også enig, men man kan ha så ubeskrivelig vondt at det å ikke leve nesten synes som et paradis som vinker liflig i det fjerne - i alle fall for en del.  Man har allerede brukt så mye krefter på selve smertene at det er ikke noe igjen til å nyte tiden med familie og venner og klare å se positive aspekter med livet lenger.  En dyp depresjon lurer faretruende rundt hjørnet.

 

Men er man så så uheldig at man også blir deprimert av et vondt og hardt liv snus det på flisa.  Da er det selve depresjonen som gjør at du føler så mye vondt.  I 80-årene var storhetstiden for å skylde alle uforklarlige ryggsmerter på en nylig separasjon, pågående depresjon eller andre livstyngende opplevelser.  At separasjonen kom om følge av et ekteskap som mistet fokus på alt annet enn sykdom og sykdomsprat, og depresjonen igjen kom som en følge av det og det å få lagt livet i grus pga en kropp som svikter, nei, se det vendte man det døve øret til.

 

Jeg har vært heldig og har levd i et godt, stabilt ekteskap med en ektefelle som støtter 100%.  Samtidig er jeg en av de priviligerte som har klart å holde depresjonen unna, riktignok bare med en håndsbredd noen ganger, Siden jeg ble oppfattet som vellykket, rolig, veltalende og hadde en støttende ektefelle så ble jeg aldri kastet under depresjons-bussen. Det ble faktisk skrevet inn i journalen min som om det skulle være en bekreftelse på at jeg hadde reelt vondt og noe reelt galt i ryggen min.  Det "hjalp" jo også på at jeg i den unge alder av 28 år opplevde en livstruende sykdom inne hjerte/kar - en sykdom innen et statusområde som i tillegg var interessant pga min unge alder.  Bare det ble igjen en ting som gjorde at jeg nøt mer respekt og var verdig at man lyttet til.  Akkurat som om det var min fortjeneste å beseire noe jeg aldri hadde bedt om å få. Fordi jeg var heldig å overleve skulle det liksom borge for meg som en "verdig" pasient - absolutt helt absurd.  Jeg opplevde i alle fall at nye leger så meg straks med ny respekt i øynene så snart denne delen av journalen min ble åpenbart.  Ikke at det har tjent meg mer i jakten på en velfungerende kropp da, så noe stor "seier" ble det likevel ikke i min bok, annet enn at jeg har sluppet unna en del ubehagelige konsultasjoner som kunne sendt meg hodestups ut i den berømmelige rygg-depresjonen.

At noen av disse separerte/deprimerte endte opp og ut av rullestol og kom i full vigør ved at en håndfull leger på et utenlandsk privatsykehus så bak alt dette og la sin energi i å fikse det som faktisk var galt ble nennsomt feid under teppet med at disse legene var sjarlataner som gjorde seg rike på de stakkars desperates trygde-bekostning.  Man skulle ikke en gang få kredit for å ha bladd opp flere hundre tusen av egen lommebok for å ende opp som arbeidende produktive mennesker som igjen ga staten store inntekter.  Niks - man hadde sikkert blitt bra uansett når depresjonen nå var ryddet av veien.

Nå var det egentlig ikke min mening å dra opp en politisk diskusjon her.  Jeg blir bare grepet av alle absurditetene jeg har opplevd i mine noenogtyve år i de ryggvondes verden.  Uansett så har jeg det bra tross alt.  Jeg har klart å tviholde (eller vi selvfølgelig) på et godt ekteskap alle disse årene.  Uansett hvordan denne regjeringen forsøker å radbrekke min allerede radbrukkete økonomi vil vi på langt nær kunne motvirke effektene ved å ha en inntekt nummer to i familien.  Ja - jeg kan jo til og med ta meg råd til den behandling som trengs for å forhindre ytterligere forfall.  Det er det mange syke som må avstå fra, så det er da noe å være "takknemlig" for....  Men  å vite at man ikke lenger har en mulighet til å forsørge seg selv med egen innkomst er en bitter pille å svelge.   Den er likevel klart lettere å skylle ned når man fortsatt kan opprettholde en viss grad av livsstil.  Jaja - så lenge jeg har en ektefelle da....

 

Nåja - jeg skal på ingen måte stille meg i forgrunnen av en sutreklubb.  Jeg ville bare sette fingrene på hvor jeg mener regjeringen storsatsning på trygdeområdet feiler så miserabelt.  Hjelp meg med å få en kropp som igjen fungerer så skal jeg være den første til å tre ut i arbeidslivet igjen, og om noen vil gi meg en jobb jeg kan gjøre foran PC-skjermen her i mitt sofahjørne så kan jeg allerede nå begynne å arbeide og betale min trygdeavgift etter samme prosentsats som alle arbeidsføre.  Til nå har jeg aldri hørt at det er hodet mitt det er noe i veien med. ;-)

 

I mellomtiden så får jeg forsette å ligge her med våryre drømmer.  I år har jeg alle forutsetninger til å faktisk få med meg litt i en spennende vårby.  Til forskjell fra i fjor er jeg nå godt på vei i rekonvalesensen, og om ikke noe uventet skjer så er målet mitt å trene skabelonet opp til gamle høyder (dvs til de "normale vondtene" ;-), og den gang var det i alle fall mulig å skeie ut med noen lystbetonte sysler en gang i blant.

 

Jeg priser jeg meg lykkelig som er kommet tilbake i form nok til å ha Tullemor jevnt på besøk .  Hun er den beste lykkepille noensinne produsert.  Søt, blid, med en herlig humor og et temperament verdig en ilder til tider.  Skravler gjør hun dagen lang.   Ikke alltid vi bruker samme språk, men vi har absolutt ingen problemer med å forstå hverandre.  Hadde noen fortalt meg at jeg skulle bli en bestemor som elsker å krype rundt på gulvet, bygge høye klossetårn og leke liksomleker med alle slags figurer hadde jeg nok trodd de pratet om en annen.  Jeg har alltid vært barneglad, men mer som en med et trygt fang å krype oppi og som bokleser og sangtroll.  Gamle hunder kan vist lære nye kunster for nå er det full fart i gulvhøyde fra tidlig morgen til sent på kveld. Og livet mitt har fått en ny dimensjon som ikke kan beskrives med ord. :-)

 

Så med hånden på hjertet, og fare for å provosere....  Jeg er heldig som får lov å gå på uføretrygd nå. Barn er verdens beste smertepille, og det å ha egne barnebarn er en velsignelse og et mirakel jeg takker for hver dag.  Endelig har jeg en fordel av at jeg ikke har arbeid jeg må gå til.  Å kunne ha Tullemor her hele dager av gangen er et privilegie som gir dagene en mening de ikke har hatt tidligere.  Det er min belønning for å ha holdt ut i alle disse uføre år og en jeg tar for meg med største glede og god samvittighet.  Den "straffen" skabelonet kan gi meg i etterkant er en bittersøt opplevelse fordi årsaken gir smerten en helt annen mening.

 

...og i ellers fortsetter jeg mine vårkåte drømmer.  Med stivt skabelon og morgensur kropp drømmer jeg om sol, varme, natur i fri utfoldelse og fine opplevelser.  Ennå kan jeg håpe at våre folkevalgte en vakker dag ser "lyset"og forstår at økonomiske sanksjoner gir minimal gevinst dersom de ikke samtidig satser på riktig helsehjelp til riktig tid for dem som i dag er havnet innenfor vårt trygdesystem av helsemessige grunner.  Bruker man tid og penger på å løse gåten med den store andelen av muskel- og skjelettsyke i dette landet vil den økonomiske gevinsten være langt større en de usosiale tiltak som er på trappene i dag.

For meg blir "gevinsten" en magrere lommebok og mindre anledning til å foreta de tiltak som skal forhindre forverring av det som er galt.  Statskassen blir riktignok noen kroner rikere i første omgang, men vinsten blir snart til en utgift når jeg igjen må belaste systemet med nye og mer omfattende plager.  Enslige vil derimot ganske umiidelbart måtte belaste statskassen med søknad om hjelp til de daglige utgifter.  Utgifter blir i realiteten bare flyttet fra en NAV-avdeling til en annen - samtidig som man raderer ut følelsen av menneskeverd og økonomisk trygghet mange tross alt har i dag.  Kortsiktig tenkning gir kortsiktig vinst!

 

Men - om jeg ikke lukker øynne for realitetene så nekter jeg likevel å la det ødelegge humør og livslyst.  Jeg hopper elegant over alle avisartikler om regjeringens rasering av velferdssystemet og fortsetter med min cyberrreiser, drømmer og våryre følelser.  Så mye jeg bare makter skal jeg i år ta for meg det livet har å by på. Planlegge så hodet kan klare å samarbeide med kropp så drømmene kan bli en realitet.

 

Og hva jeg så synes om det de folkevalgte gjør.......får jeg demokratisk gi uttrykk for den 12. september, når høstens valg skal gjennomføres.

 

*******************

Stikkord:

NAVs merkverdigheter..og rettferdigheter

 

Jeg koser meg fremdeles over opplevelsen vi hadde forrige helg selv om jeg ikke var like høy i hatten i dagene etter.  Mandagen begynte så fint med å tråkke ut på et usynlig glatt terrassegulv så jeg fikk en liten nøkk i ryggen da jeg måtte fote meg.  Aldeles ikke noe alvorlig, men det hjalp heller ikke mye på.   Jeg har ikke nevnt så mye om ryggen de siste gangene, men jeg kjenner fremdels den er der.

 

Det aller viktigste er at jeg fremdeles ikke kjenner noe til de symptomene jeg hadde før skiveprotesen, de som ofte gjorde meg ute av stand til å klare selv de enkleste ting.  De er nok borte for godt og jeg kan nesten ikke beskrive med ord hvor bra det føles.  Det betyr at jeg igjen kan kose meg med Tullemor på besøk og klare meg når sjømannen min setter sjøbein igjen.  Likevel tar det nok enda tid før jeg er tilbake i den form jeg hadde før elendigheten begynte.

 

Bortsett fra å skru på tålmodighetsbryteren så må jeg innrømme at jeg ergrer meg mer og mer over NAVs merkverdigheter og rettferdigheten i at jeg....ehh...vi må betale i dyre dommer for å rette opp konsekvenser av det som er gjort i det offentlige helsevesenets regi. Før eller senere så blir nok slike operasjoner også en del av tilbudet, men det er ikke mye til trøst.  Her er ikke snakk om at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.  Har vi først lagt ut pengene så er de borte for godt.  Skattevesenet følger nok NAV-dyrets eksempel og luker det bort under dekke av  "eksperimentell behandling" - eksperimenter som egentlig er ferdigeksperimenter både her og i utlandet.  I USA f.eks. settes det inn minst 10 000 slike proteser årlig.  De eksperimenterer ikke lenger, men behandler pasienter.

 

Vi er dessverre like sære på dette området som på så mange andre.  Her følger vi ikke bjellesauen.  Ingenting godtas før studier er gjort på morsmålet vårt og på norske sykehus. De aller første forsøkene med implantat ble foretatt så tidlig som på 60-tallet, mens proteser som vi kjenner dem i dag ble introdusert sent 80-tall/begynnelsen av 90-tallet.  Selvsagt med endringer og forbedringer underveis.  Det tekniske aspektet har jeg ikke så veldig mye kunnskap om, men at protesen virker har jeg fått bekreftelse på.  Jeg har 6 foregående inngrep, og eneste gangen jeg kjente antydning til forbedring var da de fjernet plater og skruer som var satt inn under foregående operasjon.  Jeg hade nemlig en skrue løs, bokstavlig talt, og den gjorde så inn i h*****s vondt. (unnskyld språket ;o)  Ellers har utbyttet vært magert.  Arrvev i bøtter og spann, men også tap av muskulatur, mye av den kan ikke reddes.  Mer av det ene og mindre av det andre gjør at vi tilsammen lander på null - null utbytte.

Jeg vil våge å påstå at noenogtyve år er utprøving nok.  Man vil alltids kunne få nye vurderinger videre også, men det gjør man nok med alle typer inngrep.  De utføres for det. Er vi virkelig så utrolig mye flinkere her til lands siden vi må gjøre våre egne studier før bruk av protese kan vurderes?  Det er ganske arrogant spør du meg..

Jeg sutrer ikke.  Det er ikke min stil. Men fakta er fakta og har vært med på å påvirke meg til den jeg er i dag - både meg og hylsteret jeg tilfeldigvis bor i.  Selv som gratisutdeling på finn.no tror jeg neppe man ville funnet en villig arvtaker til et slikt skabelon.

 

Men jeg innser jo også at jeg er en vanskelig pasient - i den forstand at masse blir "mot normalen" når noe skal gjøres.  Min skjebne er å være den ene prosenten som finner på sprell underveis.  Ikke uten grunn at den godeste Hr Dåkktor pustet lettet ut da siste sting på magen ble tatt - 6 måneder etter operasjonen.  Han var nok omvendt til en troende han også.  Mitt mellomnavn: MotNormalen
Det er nok av annet enn ryggen som har kranglet opp gjennom tiden, men heldigvis så er jeg fremdeles skrudd sammen noenlunde riktig - hvis vi ser bort i fra baksiden da.  Som på glansede magasiner så er det også her forsiden som teller.  Bortsett fra en litt gretten navle med et krokete arr rundt så er den enda hel og fin...

 

Jaja, en sinnarynke her og der dukker vel opp, men det betyr bare at jeg har mye visdom på baken. tror jeg....  Det er i det minste den magre trøsten jeg bruker når jeg tidlig en morgen forgjeves har lett etter det avslappede ansiktsuttrykket som glatter ut alle spor av furer og søkk.  Tror nok Photoshoper et tryggere satningsområde når det gjelder akkurat dem. ;o)

Men så var det altså denne protesen da.  Skal jeg virkelig se rettferdigheten i at jeg må betale alt selv??  Det er jo ikke akkurat en unødvendig kosmetisk operasjon i utseendets hensikt jeg har kjøpt.  Vi betalte for muligheten til å stå på egne bein, med rak rygg og ikke ha slike intense smerter at dagene går bort i en tåke av vondt.  For en gangs skyld så ble resultatet slik jeg håpet på, refusjon eller ei.

Vi er faktisk ferdige med utprøving på skiveproteser her i Norge også.  Fra 2004 til juni 2009 foretok man en studie på 173 pasienter som sammenligner resultater på protese vs. ikke-kirurgisk behandling.  Om de noensinne har kommet frem til en konklusjon, en endelig konklusjon, det vet jeg faktisk ikke.  Det har vært mange "del-vurderinger" og "synsinger", men noe faktisk finner jeg ikke helt på nett i alle fall.  Fremdeles settes det inn en protese i ny og ne enkelte steder, men det er ikke en del av det generelle offentlige tilbudet enda. 
Men hensikten med studien var altså ikke bare å vurdere utbytte for pasienten.  Likeså viktig er det visst av "vi" blir kostnadseffektive i det lange løp.  Vi må ut i arbeid og tjene inn igjen det vi har kostet ellers så er det visst mer lønnsomt å tilby de gamle, utprøvde metodene - som har feilet så grundig på meg.  Og jeg vet jeg er langt fra den eneste.  Jeg kan kanskje forstå logikken, men kan man virkelig måle et godt liv opp mot kostnads-effektive resultat??  Vi dør ikke av smerter.  Vi blør ikke av smerter.  Man ser ikke smerter.  Ergo er de visst ikke der.  Man må bare snu tankesett og ikke være "redd for smerten" så er det problemet løst. Kognitiv terapi er faktisk en bra ting, men neppe løsningen på fysiske problemer.

 

Mange kronglete ord, men slik beskrives det:

 

"Behovet for evidensbasert kunnskap på dette området er stort og det pågår nå to norske randomiserte multisenterstudier med fokus på lumbale og cervikale skiveproteser. Inkludert i disse studiene er også en helseøkonomisk evaluering. Ved utprøving av nye kirurgiske behandlingsmetoder er det etter hvert blitt et økende krav om dokumentasjon rundt effektivitet og kostnad og sammenhengen mellom disse. Gullstandarden for slike helseøkonomiske studier er en randomisert kontrollert studie der en kost-effekt analyse er implementert og kost-effekt forholdet uttrykkes i kostnad pr. QALY ? kvalitetsjusterte leveår. De to norske studiene er eksempler på dette."

Les mere på Kirurgen.no >>>

 

Er dette utgangspunktet for om sånne som meg skal få tilbud om skiveprotese så er det feilet allerede i utgangspunktet.  Jeg kommer aldri til å være lønnsom, aldri.  Det er det nemlig sørget grundig for i alle de foregående inngrepene - som NAV og tidligere Trygdekontor har bladd opp hundretusener av kroner for.  Jeg hadde muligens fått enda et tilbud om en unyttig operasjon, dvs. dersom jeg hadde klart å vente den tiden det tok å komme til en lege på mitt "faste" sykehus.  Det eller evt. ikke-kirurgisk-behandling.   Graden av degenerasjon av skiven (mer korrekt: eks-skiven ;-) som det i virkeligheten var så man ikke så tydelig på MR-bildene.  Jeg bare rygger med tanken på at jeg kanskje ville blitt sendt hiten og diten for å få behandling og trene meg bedre.  Slike runddanser har jeg gjort tidligere også, når problemet senere viste seg å være brudd i transplantat.  Så grøss og gru - å trene opp død muskulatur og en oppsmuldret skive tenker jeg ville gjort godt.

 

Jaja - nå ble det jo ikke slik, og jeg må si jeg er utrolig glad for at vi hadde mulighet til å finansiere "moroa".  Jeg var nå likegodt så freidig at jeg tok tre for prisen av én. Rent ut grådig var jeg der jeg engasjerte hele operasjonsstaben både dag og natt. LOL  Men det er altså ikke alle som kan klare å lete fram et slikt beløp, og det er nesten enda mer urettferdig.  Skal vi virkelig ha det slik i dette landet at av dem som vil trenge en skiveprotese for å bli bedre så er de med dårlig økonomi skviset ut over sidelinjen?  Det er sosial-demokrati på sitt beste..eller hva??

 

Men det er klart - staten vil jo ha noe igjen for å være rause.  Tilbud fra dem kommer ikke gratis.  Et godt liv kan dessverre ikke vurderes i kroner og øre og er selvfølgelig ikke tatt med i regnestykket.  Få folket i arbeid er mantraet vi hører - om og om igjen.  Hva med å få den delen av folket som faktisk er skadet eller syke frisk, eller bedre, først?  Jeg mener selvsagt ikke at vi skal sitte på baken og vente en mirakelkur uten egeninnsats.  År ut og år inn har jeg villig gjort det som har blitt foreslått, og også foreslått selv.   Innsatsen skal det ikke stå på. Jeg kan riktignok sikkert oppfattes som vrien enkelte ganger når jeg ikke er villig til å gjenta mislykkede forsøk.  Konsekvensene av mange av dem har vært langvarige og noen ganger permanent.

Men jeg har også hele veien vært i forkant av det norske helsevesen og for ulike behandlinger/terapier og opplegg og bladd opp mer enn jeg ønsker å tenke på .  I dag gjøres det meste innenfor helsevesenet, så selvfølgelig at en spesialist jeg møtte skrev en epikrise der Rikshospitalet fikk æren for noe jeg selv hadde betalt dyrebare kroner for.  Gjett om den delen av journalen min fikk en påskrift? Det minste jeg vil ha igjen for det er æren for å ha sølt bort kronene. LOL

 

Nå er det nå en ang slik at jeg aldri vil komme meg tilbake i god, gammeldags arbeidsform, dessverre.  Det er ingenting mer jeg vil, men ikke lenger noe jeg går og venter på.  22 år på sidelinjen er nok venting.  Jeg har satt meg på benken nå.   Uansett hvilke "sprell" regjeringen finner på for å straffe oss uøkonomiske vesener økonomisk  så er jeg sofa-dater av rang likevel.  Gi meg en jobb jeg kan gjøre her jeg ligger og jeg jobber villig vekk.  Men annet enn om useriøs telemarketing så har jeg til dags dato ikke hørt om noen som tilbyr slike jobber.

 

Så - hvem har sagt at livet er rettferdig???  Pengene er brukt, jeg er operert og jeg er bedre av det som var mest problematisk.  Jeg er egentlig superfornøyd med det jeg.  Med elendige erfaringer i bagasjen så var faktisk ikke forhåpningene til denne operasjonen veldig store.  Begrenset optimisme kan man vel si jeg hadde.

 

Jeg vet ikke noe om fremtiden.  Jeg vet ikke hvor bra skiveproteser er for ryggpasienter generelt.  Det er vel som med andre ryggoperasjoner - man må være en riktig kandidat for å få rett utbytte.

Det jeg vet er:

Jeg kan stå og holde ryggen oppreist.  Jeg kan gå over gulvet.  Jeg høres ikke lenger ut som en nøtteknekker når jeg beveger ryggraden.  Hva mere kan jeg egentlig begjære?  Drit i rettferdigheten.....

********************

 

Vil du lese mer om skiveproteser og viderverdighetene rundt denne så kan du lese artikkelen på Ryggforeningens sider.  Rita Westre har skrevet en grundig og lettfattelig oppsummering av hva dette dreier seg om:

 

Lumbale skiveproteser - den nye vidunderkuren? >>>

 

********************

 

Stikkord:

Skrulleburet, pompen og annen moro..

Skrulleburet.....eller "La cage aux folles", om du vil. Det franske uttrykket høres så imponerende bra ut så jeg har grublet i mange dager på en like feiende flott oversettelse til morsmålet.  Nå ser jeg riktignok at jeg sikkert kunne spart meg all grublingen siden en liten googling av mitt "nyoppfunnede" ord nettopp kommer opp med denne musikalen i resultatene.
Jeg har alltid vært betatt av litt underlige, sære ord så jeg har nok en gang lest om dette buret for skruller og lagret ordet i underbevissthetens rom for ubrukelige favorittuttrykk.  Noe passende anledning til å ta det frem i dagens lys har det ikke vært før min kjære mamma inviterte mine søsken og meg med på Den Nationale Scenes fabelaktige oppsetning av musikalen basert på teaterstykket skrevet av Jean Poirets.  I utgangspunktet en rørende morsom forestilling om homofile/transvestitters rett til å være like fullverdige som andre på alle livets områder.  Ser man litt bakom det åpenbare så handler den like så mye om å gi deg selv og andre lov til å være den de er, og trives med det.

 

 

 

 

For litt over et år siden var vi sammen og så forestillingen Mascarade av Ludvig Holber, og med Bjarte Hjelmeland i en av hovedrollene også i årets forestilling var mine håp til kveldens underholdningsverdi store.  Kostymene, musikken, ensemblet og høy glitterfaktor sammen med kontakten mellom publikum og scene gikk alle forventninger en høy gang så nå spørs det om vi kan klare å toppe dette i årene som kommer?  Eller kanskje vi ikke trenger å ha det som noe mål.  Det er egentlig mer enn nok at vår skjønne mamma inviterer oss årvisst med på en forestilling med et koselig restaurantbesøk i etterkant.  Det er sjelden vi  møtes uten våre halvdeler og "sju skrikerunger" på slep så en hel kveld sammen med dem jeg har vokst opp sammen med er helt spesielt.  Enda så koselig det alltid er å møtes som storfamilie så er det kjekt å kunne være alene sammen og mimre litt om "den gang da.."

I går avsluttet vi på en tapas-restaurant.  Første gangen jeg prøver tapas, og den umiskjennelige eimen av hvitløksparfyme jeg bærer i dag forteller nok mine omgivelser at magen min satte stor pris på opplevelsen.  Selskapet var også utmerket der vi, på ustøe stoler, satt vaglet rundt et lite bord som skulle rommer ti småretter, utvalgt drikke og smaken av tre desserter.  Det ble en absolutt intim og koselig affære.

 

I dag er det derimot "dagen derpå", og mimringen har tatt helt uventede retninger - av alle verdens ting til den gang jeg hadde en snaropptreden i barnehage som 4-5 åring.  Husker enda med gru da barnehagefotografen plasserte en dukke i armene mine under portrettfotograferingen - EN DUKKE!! Som en utvilsomt utpreget guttejente var jeg pinlig berørt av det bildet helt til jeg klarte å se å det med overbærende voksne øyne.  Guttene fikk nemlig ta bilde sammen med høvelbenken, og jeg klarte aldri å forstå hvorfor ingen hadde spurte meg om hva jeg ønsket å ta bilde med.  Det var vel aller første gangen jeg kan erindre at jeg ble plassert i bås utelukkende basert på hvilket kjønn jeg tilhørte. Jeg forstod aldri den gang at verden faktisk tenkte slik da så jeg la all skyld på barnehagen og de ansatte.  Mitt barnehageopphold ble derfor et meget flyktig ett, til mammens store fortvilelse.  Hun hadde favnen full av småtroll og trengte virkelig den avlastningen det var å få sende noen av sine dit.

 

Men altså.....det som gjør at minnene dukker opp nå er at vi hadde en "tante" der som under lestundene til stadighet ropte til oss:  "Sitt pent ned på pompen, barn"   Allerede den gang var jeg fascinert av ord, og "pompen" kom straks på listen over favoritter.  Og siden jeg i dag er pompen særlig bevisst trenger minnene seg ubønnhørlig på.  Tre timer sittende på den (pompen altså ;o) gikk som en fei i går.  Medbringende puter til å beskytte både pomp og rygg så hadde jeg det ganske så komfortabelt - eller det trodde jeg i alle fall at jeg hadde.  I dag kjennes det nok litt annerledes.

 

Likevel - jeg får ta Pollyanna-varianten av det å leve og finne noe positivt med dagen i dag også.  Så lenge jeg kan finne noe positivt å henge dagen på så trenger jeg jo ikke plage meg selv med tristere tanker.  Det kommer tidsnok dager hvor livet bare er kjipt og en vond virkelighet trenger seg på.  Slik er det for alle. Livet har det med å balansere seg ut med dager av alle slag - mest med dem uten ytterligheter da, heldigvis.   Gårsdagen var selvfølgelig et vidunderlig høydepunkt så langt i år, men egentlig ville det hjulpet mere om jeg kunne tatt vondtene først og fått "belønningen" etterpå.  Den helt store trøsten gir det derfor ikke akkurat nå.  Men jeg kan f.eks være fornøyd med å ha lært noe nytt i dag også.  Kunnskap er alltid nyttig uansett måten å lære på.  Lærdommen i dag er helt betinget av at selv sofadatingen min er ganske ubekvem....

 

Jeg har nemlig alltid trodd jeg visste hva dette ordet betydde, men i dag innser jeg at jeg i alle år må ha tatt feil - surpompen er ikke den gretne gamle gubben jeg trodde det var.  Niks - det er nemlig en bakside i dårlig humør.  Som sikkert "tante" i barnehagen ville sagt:  en sur pomp, SURPOMPEN!

 

Hvordan jeg nå skal få utnyttet min nyervervede visdom vet jeg foreløpig ikke, men akkurat som med ordet "pompen" dukker det nok opp en passende anledning.  Bare jeg er tålmodig lenge nok.....

 

**************************

Stikkord:

Vel overstått, takk for det gamle og godt nytt 2011 :o)





 

Nå er ikke nyttårsforsett noe jeg bruker å ha - de blir vanligvis brutt rimelig snart likevel.  Det er derfor slike forsett ofte er de samme fra år til år.  Men i år, 2011, skal jeg gjøre et lite unntak som jeg velger å tro at jeg kan klare å holde - kanskje...

 

Jeg skal nemlig prøve å ta meg selv i nakkeskinnet og skrive litt oftere og jevnlig. Lange innlegg, korte innlegg.  Alvorlige eller uhøytidelige.  Noen med en rød tråd og noen helt uten.  Det blir litt etter innfallsmetoden og jeg skal ikke stille så store krav til meg selv at jeg føler jeg må ha noe vettugt å si hver eneste gang.  Det får bli litt som jeg gjør når jeg skravler med gode venner,vi hopper fra A til Å og løser alt fra de små hverdagslige grublerier til store verdensproblemer - og noen ganger er det bare godt å være, sammen - ikke alltid de store ordene som skal til.

Slik ønsker jeg at mitt lille hjørne her på verdensveven skal være også.  Jeg vet ikke alltid hvem som leser her, men jeg kan allid se om noen har vært på besøk i kroken min. Koselige kommentarer får jeg jo også fra dere, og tilsammen så gjør det at det kjennes som om tatstaturet skravler med gode venner -venner som tillater en skravlesyk bergenser å starte med en lang monolog.  Man er ikke fra byen mellom de syv ffjell uten å tiltrekkes av en slik mulighet. LOL

Skjerm og tastatur er blitt veldig viktige for meg.  Mere viktig enn noensinne.  De er mittt vindu mot verden når kroppen ikke spiller helt på lag.  De diskriminerer nemlig ikke på noe vis. De er helt uberørt av min tilstand forøvrig.  Bare hode, øyne og hender fungerer (sånn nonelunde ;-)  så er jeg som alle andre og kan delta i alt på lik linje med hvemsomhelst - og ingen jeg møter er opptatt av annet enn den jeg er - JEG, ikke det hylsteret jeg tilfeldigvis bor i.  En veldig befriende følelse kan jeg fortelle alle de av dere som ikke har opplevd at  hode og kropp jobber i hver sin retning.

 

Akkurat nå er jeg en skikkelig nattblogger så dette skal ikke bli særlig langt.  Ville bare få sagt "Godt nyttår" til dere før sommeren lurer like rundt hjørnet.  Jul og helligdager har vært en travel men veldig koselig tid. Masse tid sammen med familie og gode venner stod øverst på ønskelisten og julenissen var gavmild i år. Men nå er det litt godt å kle seg i striskjorta og ta fatt på havrelefsedager igjen. Man må ha flest hverdager for at fest skal bli fest.  En god ting er bare god hvis den ikke blir en vane.

 

Jeg tror jeg skal stifte nærmere bekjentskap med hodeputen etterhvert.  I morgen er det avreise for sjømannen min, og det er kanskje greit om øyelokkene holder seg oppe til jeg har fått kjørt ham til flyplassen om kvelden.  Dagen må brukes til likt og ulikt av sistelitenting.  Heldigvis blir han ikke lenge borte denne gangen så det som ikke blir gjort nå, og jeg trenger en frisk kropp til å gjøre, kan fint vente til senere i måneden.

 

Egentlig burde vel årets første innlegg her vært en oppsummering av 2010.  Aviser, ukeblad, TV og radio elsker jo å se tilbake på det som skjedde i året som var.   I historisk perspektiv sikkert en god ting.  Selv foretrekker jeg dagen i dag og se fremover mot nye, gode opplevelser.  Det er vel meningen at vi skal vokse litt på både gode og vonde ting, men jeg synes jeg har vokst nok jeg.   Hver eneste dag jeg får tilbringe med dem jeg er glad i er en dyrebar gave og gjemmes trygt i hjertet mitt.  Jeg trenger ingen oppsummering for de følelsene det gir.  Ellers var vel året så som så i "Historien om meg", og jeg har ikke noe påtrengende ønske om å ta frem igjen minnene om alt som var.  Det er nøyaktig et år siden mitt første besøk hos den godeste Hr. Dåkktor á la skalpell og senere gikk det slag i slag.  Jeg velger helller å starte 2011 med helt  blanke ark - få meg ut av den uventede og passive pasientrollen og tilbake til den "normalen" jeg trivdes med å være i.  At "normalen" er noe omskiftelig og annerledes etter som tiden går er spenning nok for meg.  Jeg håper det er veldig lenge, om noensinne, til spenningen i livet igjen knytter seg til om skabelonet kan klare å innta en oppreist stilling.

 

Jeg ønsker dere alle et fabelaktig, helsebringende og, som danskene så flott sier, lykkebringende 2011!

Stikkord:

Tornerose sov i......

Nå er vel ikke jeg akkurat noen Tornerose da, og hundre år sov jeg heller ikke i, men sovet har jeg - i dag. ;o)

Men det hjalp visst på, for nå klarte jeg omsider å få noen ord ut til dere igjen.  Her har ordene vært like fraværende som regn i tjukkeste Sahara.  "Skrivesperre" kalles det i noen sammenhenger, men her er det ikke snakk om noe forfatterskap.  Jeg er bare en semi-bergenser som skal skravle med tastefingrene - hvordan det i det hele tatt er mulig å stoppe opp, skjønner ikke jeg??  LOL

 

Egentlig burde jeg heller boblet over av ordoverskudd om dagen.  Her har jeg ingen andre enn de to firbente å skravle med, og det blir sjelden særlig til samtaler.  Om jeg ikke har brukt telefonen kan det være langt utpå ettermiddagen (eller neste dag ;-) før de første ordene kommer ut i rommet.  Da lyder de nok mer som rustne kvekk fra en gammel strilemadam enn kjappe ord og vendinger fra en vestlandsjente med munndiaré.  Jeg burde kanskje innlemme litt tungegymnastikk i morgenøvelsene mine så ikke en kjærkommen telefonstemme i øret ender før den har startet med "Unnskyld...Feil nummer..." og deretter tystnad i røret. .....og der kom det et flaut rim igjen, gitt.  Tydelig at jeg må komme i sving her nå, ja. he-he

 

Spøk til side... Her går det fremdeles fint fremover selv om tålmodigheten blir grundig testet for tiden. Helt på rett kjøl er nok ikke skabelonet ennå, og noe annet forventer jeg vel ikke.  Ryggen er så sin sak, men blodtapet og de tre narkosene har satt sine spor.  Helt naturlig at jeg kjenner på det ennå, i følge Hr Dåkktor, så særlig bekymret er jeg ikke.  Bare litt ergerlig nå i oppkjøringen mot jul.  I en alder av nesten et halvt hundre år er jeg nemlig ennå barnslig fortjust i den mørkeste måneden og det den bringer med seg.

 

Hos oss er det nok mer tradisjonsjul en kirkejul vi koser oss med, men det er like flott det.  Farger, glitter, nisser og kos er det som regjererer heimen for tiden, og stearinlys brennes fra tidlig ettermiddag av .  Men det er bare det ytre, overfladiske, for meg er dette en høytid for omtanke og omsorg for andre og det er nok en felles rød tråd vi alle deler nå - sammet hvilken slags "jul" man feirer.  I vårt vintermørke land er det vel også naturlig å få markere at vi endelig går mot lysere tider igjen.  21. desember snur solen og vi kan begynne vår nedtelling mot dager hvor tunge klær pakkes bort, persienner luftes, vinduer vaskes og vi endelig kan få overdose av naturlige D-vitaminer fra en varmende sol igjen.

 

(..og så kunne jeg jo kommet med en lang utredning om hvordan solen ikke snur, siden det er jorden som snurrer seg bort fra og mot den igjen, men den lar jeg ligge akkurat nå. Vindusvasken og persiennnene likeså.  Solen er nemlig ikke særlig påtrengende på stuesiden i vintermånedene, og derfor blir jeg ikke nevneverdig plaget av flekker, salt, pusesnuter og pusehår på vinduene som jeg gjør når strålene titter inn. Jeg vet det er der, men hvorfor stresse med å vaske noe jeg ikke ser??? ;-)

 

Men tilbake til det som jeg begynte med - plagsom trøtthet og nærkontakt med hodeputen på dagtid.  Jeg vet ikke helt hva som skjer, men det er noe som jeg opplever med veldig ujevne mellomrom.  Akkurat som om kroppen gjør opprør mot all ekstrabelastning den blir utsatt for, og det føles som om noen har tappet batteriet helt samtidig som noe annet, udefinerbart, bygger seg opp.  De siste dagene har jeg vært ekstra ille, og det kuliminert i at jeg har vært, til forveksling, lik Tornerose, og sovet hele dagen i dag.  Selvsagt uten et plagsomt vakkert ytre og prinsessetittelen.  Og "Prinsen" er fremdeles ute på de sju hav og setter sjøbein.

Heldigvis så har jeg omsider våknet til - og helt uten det berømmelige kysset til og med.  At det er midt på natten nå og uaktuelt å gjøre noe annet enn å  bruke tastefingrene får jeg se på som positivt.  Det er jo helt perfekt når det gjelder bloggen her.  Omsider får jeg publisert noe på mine julepyntede sider.  Om jeg er en komplett amatør så liker jeg nemlig å putle med slikt når alt annet går i stå.

 

Litt morsomt har jeg hatt det i dag da.  Flere ganger ble jeg vekket  av en pus som desperat prøvde å holde seg oppreist på vinduskarmen like ved hodet mitt - på utsiden riktignok.  Han har sett sitt snitt til å stikke ut de gangene Lodotten har klart å hale meg ut av drømmeverdenen for helt fundamentale behov.  Pollopusen vår liker ikke være lenge ute om gangen så han har garantert gjort adskillige sprell før han kommer opp med noe som atter en gang drar meg ut av Drømmeland.  Våre stuevinduer er todelte horisontalt, og når intet annet hjelper så er siste utvei å prøve å kjenne om øverste vindu er åpent.  Dermed stiller han seg med to poter på nederste karm mens han fomler med forpotene en meter høyere oppe.  Ganske fornøyelig å slå opp øynene og se en meter loddent vesen tilslutt henge etter forpotene mens han frenetisk prøver å finne fotfestet på nederste karmen igjen.  Noen ganger går det riktig så galt, og hele Pus sklir med dunder og brak ned på terrassegulvet.  Ikke noe elegant og smidig over ham da nei, men våken får han meg i alle fall. ;oDD

 

Jeg så forresten i kveld at Lodotten har gjort sine forsøk på å få oppmerksomhet hun også.  Jeg våkner jo fort til når hun piper nedenfor meg å må ut et ærend.  Søvnig er jeg nok, men akkurat som da ungene var små, så har du et øre på vakt etter lyder som sier at du stå opp.  Piping betyr at enten drar jeg meg opp fra puten, eller så blir det gulvvask og tepperens senere.  Ikke noe problem å få opp øynene når det har slike konsekvenser å ha dem igjen.  Men resten av dagen har hun nok kjedet seg grundig.  Nedenfor sofaen lå hele "Drømmehagen" og litt til.  Det er "kosedyr" som tilhører Lillegull og som hun ikke får lov å leke med.  Hun har nok forsøkt litt ekstra i håp om en reaksjon.  Akkurat som unger så er enhver reaksjon bra når de ellers ikke får noen.

 

Men jeg kan ikke si jeg har noen dårlig samvittighet for dem.  Ellers får de nok mer oppmerksomhet enn mange andre sånne dotter, så en dag med "bare" mat og luftings tåler de en sjelden gang.

 

Det jeg derimot synes er litt trist, er at jeg ikke får gjort juleforberedelsene slik jeg aller helst vil.  De aller fleste gavene var i havn og huset julepyntet før halvdelen min satte sjøbein igjen, men det er alle de små koselige tingene jeg savner.  Lage små overraskelser, gå på jakt etter lure ting i butikkene, pakke inn gavene med omhu og oppfinnsomhet, bake godsaker, gå på julemarked.......  Ja, er hundrevis av småting som er med på å gjøre førjulstiden spesiell og som jeg har lyst å gjøre.  Tiden har jeg jo nok av.  Den tiden dere fulltarbeidene ikke har...  Vel - til syvende og sist så er vi vel fanget i samme "klemma" da.  Dere har ikke nok tid, mens jeg ikke har helsa....

 

Men - det kommer en dag i morgen - dvs hvis jeg kommer meg i seng snart. ;-)

Jeg prøver på nytt i morgen jeg.  Kanskje en dag som Tornerose hjelper så jeg er klar til noen sprell igjen?  Jeg beholder håpet, finner puten og starter på nytt igjen i morgen.  Kanskje jeg klarer å finne resten av julegavene etter behandlingene mine i morgen?  Kanskje jeg er tilbake i form så jeg kan spørre om Lillegull kan komme til meg en dag denne uken?  Kanskje jeg klarer å pakke inn noen flere gaver, handle inn mat, tørke over gulvene, ta opp telefonen og ringe gode venner... Jupp, bare jeg er i form til én av tingen så har jeg bestemt meg for å være fornøyd.  Om jeg ikke legger listen for høyt så blir det heller ingen skuffelser  Jeg skal nemlig finne julestemningen nå har jeg bestemt.  Jeg vet den lurer like rundt hjørnet, så kanskje i morgen.....??? (!!)

 

God natt.... :o))))

 

Solnedgang 12.12.2009 - kl. 15.57 (mobilfoto)

 

Stikkord:

Hvordan være normal??

Månelys morgen



Joda - jeg er da ganske så vanlig og gjennomsnittlig på de fleste områder.  Noe annet er det vel ingen tvil om.  Om jeg derimot alltid er så normal som jeg tror jeg er kan vel diskuteres.  Når det gjelder det meste ved skabelonet så kan man trygt si at jeg oftere er mot enn med normalen.  Naurlige og typiske reaksjoner skal man være mirakelmann(kvinne) for å få vridd ut av meg.  Den ultratykke journalen som beskriver mitt skabelons liv og levnet kan vel sises å være noe underlig til tider.

Nå er det ikke meningen å la dette innlegget være et langt klageskrift over skablonet jeg en gang fikk utdelt til odel og eie.  Langt derifra.  Jeg vil egentlig rope ut til verden: Jeg fryser!! Det er 9 minus ute og jeg må kle på meg ordentlig for ikke å bli kald.  Jippi!!!!

Nå tror dere vel det har klikket helt for madammen på Toppen.  Vel - ikke ennå, så langt jeg vet da. ;o)

Jeg vil ikke utdype det så voldsomt, men for å gi dere noen ideer om hvordan min lille verden har vært de siste årene. Hver gang jeg har utfordret skabelon og rygg det aller minste så har jeg endt opp med å føle meg klam og ubehagelig og svetten har hatt det med å piple på de mest upassende tidspunkt.  F.eks i kø foran kassen for å betale,  når jeg deltar på et møte, eller bare tusler rundt i butikker og håper å kunne prøve et klesplagg jeg har sett meg ut.  Ikke få ganger jeg bare har gjort vendereis hjem pga dette, selv om ryggen kanskje kunne taklet litt til.  Det samme har jeg opplevd i familiebesøk o.l. og har gjort at jeg føler meg veldig synlig pga noe jeg helst vil skjule - om dere skjønner?  Svetting er liksom ikke noe damer bedriver (joda - vi gjør det, men det er ikke noe man prater om)

For halvannet år siden økte dette plutselig kraftig på - til det punkt at jeg lå strykeflat hjemme på sofaen og følte meg helt elendig.  Det var som om kroppens termostat bare gikk helt av skaftet.  Om jeg ikke svettet meg dyvåt så frøs jeg så gåsehuden spratt og tennen klapret.  Jeg ante ikke om temperaturen i stuen hjemme var passende for andre fordi jeg kunne svette nå det var kjølig og fryse som en hund når det var varmt.  Veldig hemmende og begrenset mitt lille sosiale liv til omtrent til ingenting.  Det var best å dyrke sofalivet med håndklær, klesskift og varme pledd vel innen rekkevidde.

Etter mange måneder med utallige utredninger og tester så regulerte det seg gradvis tilbake til det som var "normalen" for meg.  Vektøkningen som jeg hadde fått på i samme rennet slet jeg med i et år før den gikk rette veien igjen. Alt har vært greit siden - helt til for ca 1,5 - 2 måneder siden.  Da begynte det gradvis igjen.  Jeg kan love at humøret dalte i takt med at klamhet og vekt økte, og stakkars sjømannen min har nok vært den som har fått smake den biten.  Var ikke lett å finne positivt på dager hvor du visste at vondt ville bli verre og ta lange tider før det var over.  Om det ville bli bedre denne gangen da?  Sikker kan man jo aldri være, og optimisten i meg hadde klart å ta et stupdykk inn i en skjult underbevissthet - den var der men ikke mulig å hente frem  Fremtidsutsiktene mot en koselig førjulstid og god jul var ikke særlig lysende.

Jeg er av dem som er ytterst skeptisk til alle vidundermidler og tilskudd som skal fikse det mest. Men det hender jo at jeg prøver ting som kan ha en logisk forklaring på hvorfor de skal virke.  I kjøleskapet hadde jeg en flaske "sølvvann" som ble anskaffet for noe jeg ikke helt husker.  Jeg vet bare at det ikke virket som håpet og dermed ble resten bare fyll i kjøleskapet.  Da muskelterapeuten min minnet meg på at det kan ha en god effekt på sårtilheling så kom jeg på at det stod der.  Fant ut at det kunne ikke gjøre noen skade og klunket innpå en kork morgen og kveld og skylte operasjonssåret med det i ny og ne.  Hadde jeg dynket det i melis og dyttet med salt så kunne vel ikke noe utblandet vann med litt sølv i skade.....

Og faktisk så begynte plutselig såret å gro igjen mye raskere enn tidligere - utvendig så raskt at det snart ikke var åpning igjen, og da kirurgen åpnet opp på onsdag så kunne han konstatere at det hadde bedret seg mye innvendig også - på bare halvannen uke.  En uventet effekt var at den ekstreme "termostatsvikten" ble litt bedre.  Det varierte fremdeles mye, men nå hadde jeg noen gode øyeblikk innimellom.

Terapeuten min "vikarierer" litt når det gjelder alternativ livsstil også.  Ph-balanse, basisk og syredannende kosthold er noe hun har god greie på.  Hun mente at kanskje de problemene jeg hadde skyldtes opphopning av syre i kroppen.  At noe var i ublanse var jeg i alle fall ikke tvil om.  Tre narkoser, store mengder medikamenter i etterkant og veldig lav aktivitet har nok gjort litt av hvert i ulage.  Alt er jo reneste giftene for kroppen.  Da hun tilbød meg å teste ut et kosttilskudd som skulle hjelpe å opprette balansen så var jeg mer enn villig til å prøve.  Det består ikke av noen "skumle" ingredienser, kun natrium, kalsium og magnesium i tilmålt dosering.

Og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.....  Forrige gang jeg hadde dette gikk det veldig gradvis over.  Nå forsvant alle symptomer på et par dager.  Først svette-/frysebyger og klamhet, og deretter også den uspesifikke muskelverken som er helt atypisk for meg og mitt skabelon.  Og sånn har det holdt seg, hele uken til endes.

Om det var kosttilskuddet kan jeg ikke påstå med sikkerhet, men det skal mye tilfeldigheter til for at det så brått skulle gi seg av seg selv.  Nå er jeg faktisk mye bedre enn jeg har vært på mange år.  Denne uken har vært rimelig travel med inngrep, legetimer og flere handlerunder på kjøpesentre.  Lillegulls adventskalender må snart være i havn, og man skal tusle lenge og vel for å finne 24 smågaver som passer for en liten på knapt 2 år.  Jeg tok faktisk en uplanlagt handlerunde på Lagunen, Bergens største handlesenter, etter legetimen i går.  Ringte mamsen min og inviterte henne med, sånn helt på sparket.  Annet enn en sabla vond rygg, plaget meg ikke.  Helt fantastisk å oppleve, og jeg krysser fingrene for at det fortsetter slik.

 

Men så var det dette med å være "normal" da.  I åtte/ni kalde grader så bruker vel folk flest å kle seg godt når de skal utenfor en dør.  Denne tøtta her har helt glemt hvordan det er.  I en forfrossen bil la jegv lystig ut på tur iført tights, kjole og en tynn jakke utenpå.  Sjal og hansker fikk ligge pent urørte hjemme.  Først skulle jeg kjøre den influensasyke eldstepoden min bort på nærbutikken for litt helgehandling.  Da vi gikk inn døren flirte han godt da jeg lurte på om man fant varme sjal på Rimi.  Fliret tørket fort da den "gamle, uvitende" fant seg et mykt godt strikkejal på et stativ. Resten av mine planlagte innkjøp ble foretatt uten at iskald luft kilte nedover nakke og rygg. :oDD

Fortsetter dette må jeg nok lære meg kleskoden på nytt igjen.  Til nå har jeg avskydd alt med lange ermer, strømpebukser, undertrøyer og sokker, og sjal har bare vært noe jeg har hengt rundt halsen som pynt.  Strømpebukser og sokker er det nok ennå litt langt unna fornuften min, men det første som står på listen over anskaffelser må nok bli en varm jakke.  Bare tanken på å kjøpe en sådan når man står klam og svett i butikken har vært utenkelig så pr i dag eier jeg ikke noe som helst i den gaten.  Ytterjakkeskapet har vært heller magert bebodd etter Fretex fikk gleden av alle jakker og kåper jeg var krympet ut av

 

Nå er det ennå gått kort tid, og jeg vet av erfaring at skabelonet kan snu på en femøring.  Jeg tar derfor ikke å heiser flagget og fyrer av salutt enn sålenge.  Men - jeg akkurat fått oppleve en uke i "de normales" tegn.  Bare det kan jeg leve lenge på.

 

En ting er garantert sikkert, jeg tar ingen sjanser og kommer til å fortsette å ta mitt kosttilskudd.  Det sies at Adam var rimelig kort tid i Paradis, men siden jeg definerer mitt som å være i de "normales" rekker så skal jeg forsette min søken etter hvordan leve som én mens jeg håpe på å få være der litt lenger enn som så......

 

Ha en forsatt fin helg alle sammen! :-))


Stikkord:

Nu går alt så meget bedre.....håper jeg (og grattis med dagen du oppe i nord)

Men aller først vil jeg si:

GRATULERER MED DAGEN KJÆRE SJØMANNEN MIN!!

Selv om du er sjømann med delvis landkrabbeben så er du som vanlig ikke her på dagen din.  Snart er det vel på tide at vi får feire sammen til en forandring.  Men du blir i det minste spart for sangstemmen min mens jeg i stedet lar disse søte småtassene synge bursdagssang til deg.  Kos deg.... :o)

 

 

Men akkurat nå håper jeg du ennå sover inderlig godt og at ikke øvelses-bjellene har ringt deg ut av drømmeland. :o)

Selv er jeg, som vanlig, mot normalen.  Proppet full av smertestillende ligger jeg her, klokken nærmeresjupåmorgenen, og er så sprett våken som det går an å bli.  Enhver annen ville i det minste dormet bort natten med sånt innabords.  Er jeg heldig blir dagen i dag en rolig en så jeg kan hente inn litt av søvnen igjen.

I dag...jeg mener, i går, var det omsider tid for å få gjort noe med operasjonssåret.  Det som etter 5 måneder fremdeles var en god del sår i stedet for arr.  Lett henslengt sa den godeste dåkktoren på sist møte at jeg kunne komme klokken to onsdags ettermiddag så skulle han fikse på herligheten. Det hørtes nærmest ut som en stikk-innom-avtale enn noe i en avtalebok, men noe mer utdypning rakk jeg ikke å få før han var forsvunnet videre til neste gjøremål.

Sånn for sikkerhets skyld så tok jeg likevel mine små forhåndsregler.  Nyskurt og nystelt med ren, pen og hel underbekledning (det har mammen min lært meg at vi alltid må ha - i tilfelle ulykker og slikt, vet dere ;-) kjørte yngste poden meg til avtalen.  Jeg var litt usikker på om biljøring var det jeg burde bedrive sånn like i etterkant..  Likevel må jeg si jeg ble noe forundret da de kom trillende med en nyoppredd seng og et sett med sykehusskjorte, morgenkåpe, laaaaange strømper og en aldeles lekker nettingsundikk (undikk = underbukse = truse for den som ikke prater koden).  Victorias Secret, eat your heart out, sier jeg bare.  De  har bare ikke en sjanse mot den moten der.  Poden var rimelig imponert da han så sin mor skride bortover korridoren i antrekket (han slapp å se undikken da LOL).  Det ble perfekt komplettert med lekre himmelblå plastrekk på fotelankene og en yndig lysegrønn liten lue som hang pent på snei med hestehalen vakkert dandert inni.

Litt enklere forklart: Jeg måtte skifte til sykehusmoten for å slippe inn på operasjonssalen der skalpell, nål og tråd lå klart for å snurpe igjen ekstrahullet jeg hadde opparbeidet meg.  Det tok rimelig mye lengre tid å preppe meg enn den egentlige jobben med å åpne, fikse og sy det sammen, men det hele var likevel fort unnagjort.  Nå var ikke det utvendige hull så mye hull lengre da, og hulrommet inni hadde krympet veldig fint de siste 10 dagene, men nå var det viktig å få tatt det før det tettet helt ytterst slik at mulige bakterier ble stengt inne igjen.

Kjente ikke noe særlig til inngrepet annett enn en masse dytting og romstering ytterst i magen.  Men der det rikelig med "støtdemping" så det plaget meg ikke nevneverdig.  Etter en sviende bedøvelse var satt så lå jeg der og beundret dåkktorens fantastiske fingerferdigheter med nål og tråd.  Jeg så jo ikke såret akkurat, men det var noen flotte intrikate bevegelser med nål og  tråd, som forresten lignet mer på tjukk., blå fiskegutt en tynn fin suturtråd.  Men her måtte vel krutt til for å bekjempe ukrutt, for første tråden han forsøkte røk i snurpeforsøket. LOL For en som har medfødt aversjon mot nål og tråd (blir kvalm, uvel og deppa av muligheten for at jeg må betjene noe slikt, og evt resultat blir en snurp uansett hvor mye jeg måtte anstrenge meg ;-) var det fascinerende å studere en med sånn schwung over stilen.  Nå gjenstår det bare å se om den stilen forplanter seg over i et perfekt resultat.

Men det får jeg ikke noen idé om på en god stund ennå.  Om to uker skal han sjekke såret før han tar ut stingene og senere så må det ha sin tid på å blekne og falle til ro.  Men har jeg ventet i 5 måneder for å få bare et arr så klarer jeg vel noen måneder til på å la et arr blekne.  Nå skal jo, forhåpentligvis, alt henge sammen etter knappe to uker. :-)

 

Men akkurat her og nå har hele natten gått, jeg er trøtt som en dupp...og sprett våken, og bedøvelsen er helt og fullt bortevekk.  Det svir og klør noe infernalsk, og jo mer jeg prøver å legge meg til ro jo mere kjenner jeg etter.  Men jeg tenker jeg får prøve lell før udyrene mine (Dottene) begynner å forlange morgenluftings og mat.  De tar da ikke sånne smålige hensyn som en uutsovet matmor med nybrodert mage.

 

Ble forunderlig kort (til å være meg) dette, men det har tatt sin tid å få ordene ut av tastefingrene.  Dagens (nattens) avslutning  får være:

Å klø der det klør som det meste, er en nytelse som gir en straff av de verste.  Moralen er:  HOLD FINGRENE UNNA HVIS DU HAR TENKT Å NOENSINNE BLI BRA!

 

(jeg vet, jeg vet.....unnskyldningen får være at jeg ikke har sovet i hele natt, så det var det beste jeg kunne komme på - er nok mer en huskeregel for meg personlig enn noen moral  He-He)

 

Stikkord:

Vinterturer i surfeverden er helt gratis....

Nå skrev jeg sist langt og lengre enn langt om værgudenes luner i novembermåneden. Det kunne jo bare ende med én ting.....kånemor Alice har surfereist i stor stil i stedet for å bidra med fornuftige foretak i heimen.  Ikke at tingenes tilstand ble noe forverret av den grunn da.  Enda det kjennes slik i dag så har ikke ansvar for en presentabel bolig akkurat hvilt på mine skuldre seneste tiden. Alt som tynger dem er en ganske så heftig omgang hos muskelterapeuten i uken som gikk.  Godtvondter som det heter på godt skabelonspråk.  ;o)

Nåja - ubehagelige hybelkaniner tilside - i mangel av den store innsats med gummihansker og skurefille så fant jeg ut at en høstrengjøring i PC-verden kunne være en likelig erstatning.  Jeg gjøv ivrig (et realtivt begrep ;.-) løs på tusenvis av bildefiler som tilsammen har gjort back-up til en langdryg affære.  Særlig langt kom jeg ikke før rengjøring ble avløst av tanken om ferie.  Ferie i ut- og innland - Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og sist, men langt fra minst, turer til varmere strøk.  Du verden så mye vi har rukket over de siste årene.  Den som har lest i tidligere blogging er neppe i tvil om at turer til varmere strøk står høyt på listen over hva jeg er glad i å gjøre.  Etter vi også tok sjansen på bilferie igjen så ble verden enda større.  Alt er mulig med god planlegging og myke puter på slep.  Faktisk så har vi opplevd mere på disse turene enn det vi gjorde i yngre dager.  Den gang var det lett for å haste fra A til B med et klart mål i sikte.  Nå er dagsturene korte, stoppene lange og mange og vi er fleksible til det hypermobile når det gjelder å snu om på nitidige lagte planer.  Sagt litt enklere - dagene blir til etter lyst, form og humør, mens vi alltid sikrer oss komfortabel overnatting så neste dag blir like bra som den forrige.  Om jeg aldri blir noen fjellgeit igjen, så har fremdeles fedrelandet mye flott å by på....

 

Enda så mye vakkert landet vårt har å by på, og tross alt jeg ennå har tilgode å se og oppleve, så er det ikke en bilferie som frister mest nå i sommermørket. Når jeg kjenner knokene knirke i takt med termometeret på uteveggen er det sol og varme opplevelser som har tatt overhånd på surfereisen min.  Jeg har tre ting som min store hobby - skriving, fotografering og reising.  Aller helst de tre i kombinasjon.

Da jeg med min solhunger og iver etter nye surfereisemål tilfeldig ramlet innom sidene til Solia, så fant jeg den perfekte "jobben" for meg.  Fast lønn er det nok heller dårlig med, men frynsegodene er eksepsjonelle.  Søknadsprosessen er såre enkel for en tastesyk bergenser.  Jeg blogger om mitt favorittreisemål blant deres utvalg (såre enkelt ;-), fyller ut søknadsskjema (påmelding ;-) og lener meg tilbake og håper jeg blir den heldige reisereporteren de etterlyser til en vinterjobb på et 5-stjerners i Hurghada, Egypt.  Ikke den verste jobben jeg kan tenke meg, nei. ;o))

 

Da var det dette med favorittreisemål da.....  Jeg trenger ikke slite for å komme opp med det da.  Det fant jeg lenge før jeg fant stillingsannonsen -  et Nilen-cruise med båten, M/S Lady Carol Helt siden det eventyrlige snøfallet i fjor vinter som satte oss bergensere helt ut på sidelinjen, så har jeg surfereist rundt etter det perfekte vinterreisemål for meg og sjømannen min (ennå landkrabbe i 24-timer til ;-) - eller sjømannen min og meg som det heter på godt korrekt norsk.   I årenes løp har vi vært på mange steder rundt Middelhavet - Mallorca, Tenerife, Gran Canaria, Kypros, Rhodos, Torrevieja, Alanya og sist og aller mest, Kreta - vår favorittøy på ettersommeren.

Vi har prøvd det meste fra aktive barneferier til totalavslapning med sol og bad.  Hva vi alltid har likt, er utflukter og turer som gir oss en mulighet til å oppleve det genuine med stedet vi er på. Historien til landene rundt havet i sør er eventyrlig og unik, og kulturen til menneskene, fascinerende og spennede for nordboere som oss.  Akkurat nå er vi på et stadie i livet der komfort er en prioritet uten at vi har lyst å fire på de unike opplevelsene.  De lange turene verden rundt har skabelonet gradvis utelukket for meg, men det betyr ikke det ikke finnes mye spennende og nytt å oppleve.  Derfor har et cruise på Nilen appelert til alle sanser og lyster.  Tenk alt av lukter, lyder, mat, folk og historie man kan oppleve ved å seile sakte nedover denne elven kjent tilbake til menneskets yngste dager...... . Men det blir ikke denne vinteren

Nå får vi konsentrere oss om å rette opp skjeve bankbøker etter en kostbar operasjon og la drømmen bli på surfestadiet.  Et lite håp, om enn ørlite, kan jeg ha om at jobbsøknaden får gjennomslag og jeg kan "arbeide" oss vei til varmere strøk.  Egypt er ukjent grunn for våre føtter.  I tillegg til å være lise for en solhungrig nordmann så er det også et land breddfullt av historie og kontraster. Og om jeg ikke får jobben, så kan jeg sikkert se frem til en reisereportasje  fra den heldige utvalgte , som kan sende meg ut på enda en gratis surfereise......

 

Om det er noen som nå har lyst på en liten surfereise selv, så har jeg lagt ut noen linker nede til høyre på forsiden til en liten "reiseblogg" jeg har.  Der har jeg samlet noen av de reisebrevene jeg en gang skrev.  De var opprinnelig til en herlig forsamling av nettvenner som trofast var med på turene våre, men også så jeg selv kunne gå tilbake og drømme meg bort på mørke høstdager.  De er skrevet på engelsk og full av stave- og gramatikkfeil, men om du klarer å overse det så kanskje du kan drømme deg litt bort du også....   En liten forhåndssmak er 'tuben her som jeg laget av bilder fra en vårtur til Alanya for et par år siden. ;o)))

Stikkord:

I gode og vonde......og våte dager..

 




 

..og våte novemberdager kan jeg bekrefte vi har hatt.  I bygevis så har regn, sludd og hagl trommet de reneste symfonier mot stuevinduene.  Selv har jeg mest nytt sofalivets gleder.  Jeg er heldig som har muligheten til å dyrke sofaputene fra morgen til kveld når skabelonet trenger hvile for å finne tilbake til de gode dagene.....


Øverst på ønskelisten troner likevel det helt motsatte - svette fotturer i gnistrende høstvær, slitsomme handleturer på overfylte handlesentre, koselige vennebesøk, moro med famile og det å få hive seg over et berg av ugjort husarbeide.  Det siste kanskje ikke ti-på-topp hos alle, men også for meg gjelder ordtaket "Gresset er alltid grønnere..."  Alt blir attraktivt når jeg ikke kan gjøre det.

Men for nå har sofaens myke krok vært en trofast og god venn.

Det er lenge siden jeg har skrevet noen ord......dvs her.  Jeg har støtt og stadig begynt på tasteseansen, men uventede avbrytelser og  ergerlige besøk av de grådige cybernissene har gjort at intet har nådd frem til de sidene som er lesbare for dere.  Kan vel hende jeg har mumlet (høylydt.. ;o) noen gloser når innhold bli utdatert før det er postet og det aktuelle blir fortært av disse usynlige krypene, men i dag føler jeg meg raus og sier heller at det er bare slik livet er - på alle måter. Opp og ned, to skritt frem, tre tilbake og, heldigvis, plutselige hurtigtog den rette veien.

For å være sikker på at dette når ut på verdensveven så lagrer jeg oftere enn jeg setter punktum, og (prøver) å ikke skrive slik at bøyning av verb er utdatert når midnatt er passert.  Håper jeg ikke er så lur at jeg lurer meg selv tilslutt da. LOL

Men tilbake til liv og løyer den siste tiden.  Jeg kan heldigvis stadfeste at ryggen er akkurat der den skal være, på baksiden - men også i en tilstand som forventet etter fireogenhalvmåneds rekonvalesens.  Der er det ennå bare tid som trenges for å komme helt i mål.  Det er nok heller skabelonet i sin helhet som har funnet det for godt å vise sin misnøye med....tja - den som visste det da. ;-)  Mange småting har blitt én for mye og fått livet til å gå i saktefilm en stund. Vi har vel alle våre plager, så detaljer er ikke så nøye, men det sedvanlige gode humør synes å ha fløyet ut vinduet samtidig som høstens vær har gjort sitt ytterste for  komme inn.  Høstdepresjon kan man vel lure???  Men, næhhh - så snart plagene letter et lite øyeblikk forvandles gemyttet på momangen tilbake til den jeg vanligvis er - og godt er det! :-)

Det ville vel likevel være et stykke fra sannheten og si at høsten er min favoritttid selv om en solid høststorm er en god ting i min bok.  Når naturens krefter virkelig slår seg rasende løs da føler jeg meg ekstra levende. Enda har vi tilgode å føle skikkelig på dette i høst, men jeg tviler ikke på at det lurer rundt hjørnet. Uansett har jeg hatt mye vær å titte ut på, og siden jeg etterhvert har tusenvis av bilder av Dotter og utsikt så er en bøtte med slaps og hagl faktisk et tiltrekkende fotoobjekt.  Sannelig på tide at jeg finner formen og kommer meg opp av "kosekroken" tenker jeg. ;o)

 

 

Det er klart - jeg har ikke bare vært ørkesløs.  Ulike møter, timeavtaler og et evig renn opp på sykehuset for sårstell har det vært, og vårt store lys i tilværelsen, Lillegull, har vært på flere farfarmorbesøk og livet opp både hus og humør.  Ikke mulig å kjenne på trasige dager når hun er her og minner oss på hvor utrolig heldige vi er som har fått lov å bli besteforeldre.

Min kjære (hus)bonde har vært landkrabbe noen gode uker og det har gjort godt. I alle fall for meg..... ;-)  Jeg må jo si jeg beundrer ham for å holde ut kånemors (selvmed)lidende ansikt der dypt nede i sofaputene.  Vet ikke om jeg hadde klart å være like god. Mens jeg dyrker mine myke venner står han på -  ordner, fikser, kokkelerer og tar vare på alle så godt han formår.

I mangel av den faste vaskehjelpen så er det han som utrettelig tråler huset rundt med støvsugerdyret hvesende på slep.  Inn i de mørkeste kroker (bakom sofaen det da ;-) har de fjernet alle uhumskheter der vår kontrollør, Lillegull, sjekker ved hvert besøk.  Nå trenger hun ikke lenger gjøre farmor beskjemmet ved å komme med et høyt og inderlig  ÆSJ der hun beskuer mørkets hemmeligheter. Tross iherdig innsats flyr likevel hybelkaninene rundt her som ubedte gjester på mørke gulv.  Med to pelsdotter i verste røytetid kan gjester kun håpe å gå hjem i samme skikk som de kom dersom de er heldige og stikker innom i det øyeblikk de to kompanjongene er ferdige med sin innsats for et renere miljø.  Det vil si at kaninene likevel har fritt leide de fleste dager.  Det finnes viktigere ting i livet enn å uavlatelig jakte på dem.

Feks så varter bonden opp med mat når jeg ellers ville hoppet over hele måltidet, lekke avløp blir tettet, PCer ordnet og gammelbilen fikset....ehh....blir forsøkt fikset og han har vært en flittig bleieskiftarbeider når jeg har funnet tid for å invitere vår sprudlende Lillegull på farfarmorbesøk..   Han er støtt og stadig i aktivitet her, til den grad at jeg bruker langt mer tid på å be ham ta pauser enn å gjøre noe.  Ikke bra for en mann i hans alder, men annet enn å hinte om alderens betydning for skabelonets utholdenhet, er det lite jeg kan gjøre. :o/

Likevel var han ytterst fornøyelig her i forrige uke da jeg så ham støtt fly igjennom stuen med en varmeflaske full av glohett vann.  Etter noen turer måtte jeg bare stille nysgjerrigheten og spørre hva han drev med?  Joda - han hadde limt sammen noen deler på podens bil.  Saken er at her ute på Øya har vi nemlig et stort og fint naust uten båt mens det samtidig står to biler uten garasje og fryser. Selv om dagene var kalde og nettene frosne hadde det likevel ikke hindret ham i å bruke lim som krever noen plussgrader for å herde,   Umulig er bare en utfordring i halvdelens tankesett, og her var varmeflaske og digre håndklær en ypperlig løsning.  Med radiatoren nennsom pakket inn har jeg sjelden og aldri sett en bil nyte større innsatsvilje og omsorg på kalde høstdager.  At prosjektet ikke nådde frem er nå så sin ting.  Her får man like mye poeng for innsats som resultat. ;-))

 

 

 

Joda - han er god å ha denne mannen min, men for å få det helt riktige bilde så kan jeg ikke unngå å nevne at han umiskjennelig er av kromosom XY-sorten. Han er en MANN - en mann med de fleste menns karaktertrekk.  Ikke de vi møter først i forelskelsens rus, men dem som dukker opp senere og som en mulig partner må takle med humor og overbærende tanker skal ting gå seg til.  Tannkremtuber og do-ringer kan lett oversees, men sykdom må taes med dypeste alvor. Han blir nemlig alltid sykere enn andre - myyyyyye sykere enn andre.  Heldigvis skjer det sjelden, og når det gjør så friskner han til akkurat like raskt som alle andre - underlig nok. ;o)

Selv undrer jeg på om jeg selv har hatt et lite gen-skifte mens jeg har begravd meg i puteverdenen. Har vært litt i overkant mye ulyder fra denne kanten.  Godt er det at han også må ta slikt med en overbærende mine.  Like for like i dette huset. ;o))

Ellers er han glad i dingser og gidegeiser og han har en uavlatelig tro på jo flere funksjoner og jo større, jo bedre må ting være.  Det har resultert i et par episoder opp gjennom årene.  Håpet om en liten parasoll til terrassen ble først til én i Røkke-stil som skyggela halve nabolaget før den ble byttet til noe mer i tråd med hus og eiendom .  En reisehårføner til kofferten ble i stedet til føn á la frisørstørrelse, og mitt første glattejern til viltre krøller ble noe så digert at jeg måtte trent med manualer før jeg kunne brukt det til å få glatte, blanke lokker  Bare den innebygde vannbeholderen (damp er bra på strykejern så hvorfor ikke på glattejern også... ;-) var tyngre enn det jeg bruker i dag.  Men intensjonene var gode, og igjen er det poeng for innsats som teller her hos oss.

 

Siden dagen jeg begynte på dette innlegget så har også vinteren vært på en snarvisitt.  Startet for 2 uker siden - står det der jeg først bare lagret enn overskrift i påvente av at ordene skulle finne meg. Kanskje jeg også kan få poeng for innsats?? ;oD

 

 

Hva er det egentlig jeg vil si med dagens skriblerier - hva er den røde tråd?  Jo - jeg må lære meg å skru ned ambisjonene til et nivå der jeg faktisk rekker å klikke på "Post-knappen" før innlegget blir for langt og rotete til at noen orker lese det. Om noen lesere fortsatt henger rundt her da?  Tålmodighet har i såtilfelle vært deres dyd og ikke min. ;o))

 

Kortversjonen er som følger:  OK Rygg.  Humør på bærtur.  Tålmodig partner.  Og masse vær.

 

Jeg kan legge til at de to siste dagene har både humør og skablon skikket seg vel og nå har endelig den godeste dåkktoren bestemt at operasjonssåret skal fikses på.  Om halvannen uke har jeg forhåpentligvis ikke flere hull i kroppen enn de som er ment å være der.

 

Været har i alle fall gitt meg den perfekte avslutning for dagens blogg... Akkurat nå skinner solen på fjellet over bukten mens duskregnet legger seg lett på stuevinduene.   Jeg ser Pus pile rundt flekkene av is på terrassen i håp om å nå fortest mulig frem til altandøren der varme, kos og myke puter venter innenfor.  Det er novembervær på vestlandet det....

 

 

 

Stikkord:

Bare helt sånn meeeeeeeeeget kort.....eller klarer jeg det??

Jeg ser nå at å blogge midt i en strømløs natt, i skinnet av stearinlys og med forkjært sittestilling kanskje ikke bringer de beste sidene ut av tastefingrene mine.  Når Lap-Top'en i tillegg hylte ubønnhørlig etter mer strøm så ble det dårlig med sammenheng og tid til å lese over tasteriene.  Beklager Leifene (skrivefeilene) og alt som ikke hang helt på greip. Egentlig er det nå en gang slik ting surrer ut av hodet mitt.  Forskjellen er at til vanlig har jeg tid til å sy det sammen før jeg hiver meg over "Post"-knappen så akkurat det er det bare meg som ser. LOL

Strømmen kom selvfølgelig tilbake da jeg minst ønsket det, midt i min dypeste nattesøvn.  Var kaldt å tusle smaløyd og barbent til kjøkkenet for å trøste fryseskapet som hylte ut sin celsiusangst.  Fordelen var at vannkokeren var spent klar til å gjøre jobben så snart morgenteen var ønsket og stearinlys, lommelykter og andre festlige lykter (min flere år gamle boklampe ble omsider prøvd ut - masse moro, men lite praktisk anvendelig) kunne pakkes bort til neste gang en mast tar fyr.  Håpet er aldri....men også lysegrønt.... ;o)

Men nå skal jeg ikke mase mer, bare ønske dere alle en strålende fin helg!  Skal du ut å kjøre der vinteren har vist sitt ansikt så vær forsiktig og ekstra oppmerksom.  Man kan sko seg så godt man bare kan, men man trenger bare møte én uvettig tulling på veien......

Min plan er å holde meg unna alle slike "tullinger" og heller bli hjemme og dyrke sofaredets myke leie.  Kanskje ikke noe for deg...men perfekt for meg. LOL

 

(Var vel ikke så aller verst kort til å være meg, eller??  he-he)

Høsten er ugjenkallelig her, og det er jeg også... :o))

 

 

 

Endelig en stund i ro og fred i sofakroken. Nå skal jeg prøve å taste rasende fort før jeg blir avledet av noe som tar oppmerksomheten min bort fra PCen, og samtidig krysser jeg fingre og tær for at den (PCen altså ;-) holder seg "frisk" til jeg er ferdig her.  Den stakkaren blir "sykere" og "sykere" og jeg håper min andre halvpart,som endelig ble landkrabbe i dag, kan gjøre det jeg ikke har fått til og doktorere PCen min frisk...........

 

......2 dager senere:  Okay - så lenge varte freden og roen. LOL  Sitter nå på bondens lap-top mens vi håper vi skal få strømmen tilbake her. Har vært brann i en høyspentmast visstnok så hvem vet hvor lang tid det ta.  Har ventet i 3 timer allerede.  Godt det er noe som heter mobilt nett også.  Akkurat nå var vi liksom ikke i stemning til å titte hverandre dypt i øgene til skinnet av utallige stearinlys.  Det hellet heller mer mot glane på en episode av House. Som om vi ikke får nok av doktorer ellers så slapper vi av med en av den gale sorten på "fritiden". he-he

Og enda så feiret vi nettopp vår 30. bryllupsdag, men dog som Unit Five en gang sa "På hver vår kant av landet...."   Vi burde vel sittet her og tittet litt og endatil hvisket noen ømme ord nå når han omsider er blitt landkrabbe igjen, men 30 år betyr vel også at vi egentlig har både tittet og hvisket masse nok etterhvert.  ;o)

Ikke helt sånn da, men etter en kveld på et foredrag så ville skabelonet helst bare krype opp i sofakroken igjen og glane bekymringsløst på TV'en.  Han som sitter ved siden av her og løser Sudoku gjesper i vei og ser vel mer ut som han gir opp å vente på noe strøm.  Uten peisovn i hus så kan det bli en kald natt etterhvert.  Snøkaoset har jo vært totalt i dag. 100 meter oppi hovedveien her så lå en lang, langtransport (forskjell på lengdene ;-) godt plantet uti grøften og lagde kaos.  Hadde heldigvis løst seg noe da vi kjørte ut i kveld så vi slapp unna med 15 minutters venting

Formen er OK den - så OK som man kan forvente.  Går litt tregt dettane, men mange har vel etterhvert skjønt at tålmodigheten min ikke alltid er på plass.  Nå må jeg ærlig si at jeg synes jeg har vært mer enn tålmodig med dette operasjonssåret som ikke vil gro.  Trodde det var nesten i boks, men plutselig så forsvant Q-tipen innover i mage...(fettet lol) en morgen jeg skulle rense opp og legge på nytt kompress, til stor forskrekkelse for poden som var her og meg.  Vi våknet i alle fall rimelig fort da han måtte beinfly (med krykken i hånd) for å finne en tørkerull til..  Ja - trenger vel ikke beskrive mer i detalj.  Det viste seg i alle fall å ha dannet seg et væskefylt hulrom under.  Nå har jeg behandlet det på noen sære og underlige måter som jeg ble anbefalt av den godeste doktoren, men alt som gror er det utenpå så mandagen skal jeg dit og få gjort noe med det.......tror jeg.  Altså, for ordens skyld:  Skal til doktoren på mandagen og håpet er at han nå vil gjøre noe med det.  Er nok nå syns jeg.  Et operasjonssår som ikke har grodd etter 4 måneder er lenge nok i min bok så nå har naturen fått prøve seg lenge nok.   Nå får legevitenskapen overta og se hva de kan gjøre for at det skal gro kjapt og pent igjen.

Men ellers er jeg altså fremdeles godt fornøyd med mitt valg om å ta operasjonen. Ingen av de verste plagene har returnert så langt og det er det primære målet mitt.  Om noen av smertene ellers vil avta litt skal jeg ikke protestere heller men holder ikke pusten akkurat.  Vet at jeg følte meg gradvis verre de to siste årene, men det er ikke mulig å klare å huske hvor det "gamle" endte sin solo og det "nye" kom til.  Smertehukommelse er en underlig ting.  Den er ofte angrepet av amnesi, noe mange sikkert er glad for, men det gjør sammenligning nesten umulig.  Det er der den tidligere omtalte "dagboken" eller "loggen" kommer inn.  Bruker man den til å notere hvordan man føler seg innimellom så kan man gå tilbake og kanskje prøve å sammenligne litt.  Men for en som alltid har følt at denne "på en skala fra en - ti......??"   er som å krysse av på tippekupongen begynner også det å bli vanskelig.  Jeg vet hva 0 smerte er, og 10 har jeg vel bare opplevd en gang eller noen få i mitt liv så den krysses ikke av.  Ellers kan det bli alt etter hvor velvillig jeg føler meg. Og når man i tillegg har vansker med å sette ord på smerter blir en slik logg virkelig vanskelig.   Vondt er vondt liksom.

Tror jeg roter meg helt bort her, men det jeg altså skulle si var at jeg har problemer med å kunne beskrive smerten, enten det er med tall eller ord, og dessuten er jeg ikke den mest strukturerte (eller surrehode som det også kalles ;-), så å klare å føre en logg er ikke helt for meg.  Men jeg vil fremdeles anbefale det for andre da.  Jeg vet at det er til stor hjelp for mange!!!

Jaja - nei nå får strømmen se å komme igjen her.  Klarer ikke mer tid med denne lap-top'en i fanget nå.  langt bedre å skrive når jeg ligger i vant posisjon og har "monitoren" på veggen (TV'en altså ;o)

Ser at det er et antall som er inne og titter etter nytt her ofte så nå var det på tide med et livstegn.  Har ikke gitt opp blogg-livet altså.  Har bare vært en slitsom periode med ham ute rett etter ferien så det har vært lite av både krefter og ord til overs.  Håper det kommer seg nå når han har plantet beina på landjorda for en stund.

I morgen tidlig er i alle fall ny dag, nye muligheter + kanskje strøm til å fyre opp varmen....og TV/PC igjen.  :o)))

 

Stikkord:

Borte bra, hjemme best??? Tjaaaaa.....

Ja - da var jeg tilbake i mitt sofarede og taster igjen noen ord til bloggen og dere som leser.  Den tidligere omtalte landkrabben har allerede vært sjømann i halvannen uke nå. Til den som måtte ha lurt; beklager forsvinningsnummeret, men det var på tide å nyte tålmodighetens belønning - den meget omtalte gulroten.  Å annonsere at hus og heim er tomt skal visst ikke de smarte gjøre på verdensveven.  Siden jeg helst liker å tro at jeg har hodet på rett plass var det derfor best å holde tastefingrene i sjakk her. ;o)

Da vi kom hjem etter to uker i vårt lille paradis var det til en meget syk PC og litt krisetilstander på andre kanter av privaten.  Først nå kan jeg legge meg godt tilrette og fortelle om ferien jeg har vært så spent på om jeg ville klare.  Det var nemlig den som var årsak til at biltrøbbelet føltes mer stressende enn normalt. Vi skulle avgårde den lørdagen og jeg hadde allerede mer enn nok å slite skabelonet ut på om ikke det kom på toppen også.

Men vi kom oss da fint avgårde.  For første gang i mitt liv var jeg ikke i-siste-liten-pakker med kofferten. Jeg er nemlig en sånn som gjerne ender med å pakke så svetten siler de siste timene før vi skal avgårde.  Men fullt så fort går ikke alt med meg for tiden så jeg hadde faktisk gjort klart og puttet oppi litt etter litt uken igjennom - en stor bragd for meg å være.  Med 15 kilos forhåndsbetalt overvekt dro vi avgårde på lørdagsefta.  En må jo ha med seg det som trengs for et komfortabelt opphold såklart - noe ren luksus og ellers litt ekstra puter og annet som trengs spesielt til denne kroppen.

Turen nedover gikk overraskende fint.  Langt bedre enn forventet. Det var ingen forsinkelser som ga unødvendig lang tid i sittestilling, og på flyet hadde vi, som vanlig, betalt noen dyre kroner for å få sitte ved nødutgangene der det er ekstra stor benplass.  Heldigvis er jeg mobil nok til at det er greit å ha disse setene.  Når flyet var vel i luften så rigget vi det til så jeg fikk beina litt opp ved hjelp av en bag og jeg hadde med puter til å avlaste både sete og rygg.  Godt vil jeg vel ikke påstå at det var å sitte der men ikke verre enn at jeg syns det gikk bra.  Vi var heldig med de nærmeste passasjerene og skravlet oss gjennom en god del av tiden.  Ikke noe stort problem for en bergenser det.  Heldigvis er det ikke lengre fra flyplassen til hotellet enn at vi tar en drosje fremfor å bruke unødig masse tid på en buss som skal vente på alle passasjerer og deretter stoppe ved et utall hotell langs veien.  Så snart koffertene var kommet ble det rett i bilen og til hotellet for å hvile.  Det ble noen ekstra utgifter slik, men det gjorde turen en god del enklere.

Det var midnatt da vi omsider var fremme og jeg hadde vel tunnelsyn rett mot sengen da, men tidlig neste morgen satt madammen klar til å nyte den første soloppgangen.

 




Etterhvert som min kjære bonde våknet til liv var også solen og resten av hotellets beboere lysvåkne..

 

 

Det er ingenting jeg nyter mer enn våre lange, rolige frokoster på terrassen hver morgen.  Bonden svipper ut og henter herlig nybakt brød og aviser i butikken og vi inntar dagens første måltid uten en tanke for klokken eller hva dagen videre måtte bringe.  Septemberferien vår er avsatt til kun avslapning så planlegging forut i tid er det lite av.  Vi tar det etter form og humør.  I år ble det, om mulig, enda roligere enn vanlig uten at vi plagdes noe nevneverdig av det.  Noen ganger er det bare godt å la livet gå i sakte fart.

Et par kvelder måtte vi likevel inn til Chania, Kretas største by.  Med mitt gangtempo så har vi enda masse uoppdaget, selv etter syv år på rad der nede.  Vi liker å tusle litt utenom de største turistmengdene, men også å sitte nede i den gamle venetizianske havnen og bare titte på omgivelsene og folkelivet.

 

 

 




Også måtte vi selvsagt noen ganger inn til den nærmeste landsbyen, Platanias og besøke vår venn Manos nye flotte bar/pub.  Enkel mat, masse god drikke og suveren service.  Det var ikke vanskelig å skryte av det de hadde fått til siden i fjor. Det var også et ypperlig sted å plassere bonden mens jeg kunne gå noen runder uforstyrret i butikkene rett over gaten.  Han er nemlig ikke verdens mest tålmodige når jeg tusler rundt og kikker og kjenner.  Innerst inne er han nok livredd han må dra på 15 kilo til med overvekt på returen.  Som om jeg vill gjort noe sånt.......???? LOL



Formen var nok litt av-og-på der nede, men alt i alt nøt jeg hvert sekund.  Hotellet låner meg verdens tykkeste og mykeste overmadrass så jeg sover som en stein om nettene uten å våkne stiv og støl, noe som gjør dagene mye bedre.  Vi leier leilighet direkte fra hotellet så vi bor i toppetasjen med et eget lite svømmebasseng og fine solterrasser med alt vi trenger.  På dager hvor formen ikke er på topp så mangler jeg ikke noe selv om vi ikke går utenfor en dør.  Å duppe uforstyrret rundt på en luftmadrass med nesen i en god bok er helt topp.  Vi rigger oss til med diverse "nødvendigheter" på kanten og vi trenger da bare å padle oss inn til "pit-stop" når vi trenger litt påfyll av det ene og hitt. ;o)

 

 

Vel - overgangen til hverdagen ble hard og brå.  Vanskelig å komme ut av feriemodus syns jeg, men det var det visst ingen som tok hensyn til - merkelig nok. LOL

Men nå er den vanlige havrelefsa på plass igjen.  Ingen gulrot lenger å se frem til, men så har jeg ikke samme behovet for den lenger heller.  Det går fremover med madammen, sakte men sikkert.  Ennå en stund igjen til toppform - som jeg kjenner den da.  Fremdeles smerter som flytter seg litt rundt, men akkurat det vet jeg kan ta lang tid enda før det gir seg helt.

 

Det problemet som opptar meg mest er at operasjonssåret ikke har grodd skikkelig ennå.  Jeg trodde det var nesten i havn, men dengang ei.  Satt her, tidlig en morgen, og holdt på å rense såret for å legge på ny bandasje.  Eldstepoden satt halvsøvning ved siden av.  (han bor hjemme for en kort stund)  Plutselig forsvant Q-tip'en langt inn i magen og ut fosset en masse væske.  Tror vi var et syn for guder der jeg holdt hendene foran og hylte på tørkepapir og poden som forvirret flakset rundt etter noe. Vi var ikke mye halvsøvnig da nei.  Jeg er jo vant at ingenting går som normalt med meg, men akkurat dette hadde jeg vel ikke kunnet forestille meg skulle skje i mine villeste fantasier.. LOL  Da jeg fortalte det til yngstemann var hans umiddelbare respons: "Det kunne ha blitt en kul Youtube det".  Som dere skjønner er han oppriktig opptatt av mamsens helse og velferd. ROF

 

Heldigvis hadde jeg kontroll på sykehuset et par dager etterpå så jeg kunne spørre hva jeg gjør videre.  Foreløpig skal jeg bare holde det rent så hulrommet kan gro igjen så skal de fikse på hele arret senere.  Jeg ble lovet en tynn hvit strek, og jeg vil ha en tynn hvit strek.  Det holder med at jeg ser ut som et verdenskart på baksiden om ikke jeg skal se slik ut foran også.  Men jeg måtte vitterlig spørre legen to ganger da han sa at jeg bare skulle spyle rent med vann og drysse melis på hver dag - MELIS!??!!   Men det stemte det altså. Det søte skal visst forhindre bakterievekst.  Jaja - vitenskapen går nå fremover, sier jeg.  Føler meg unektelig litt snål her jeg ligger og drysser melis i et sår hver dag. LOL

 

Jeg var på røntgen like før kontrolltimen, men hadde ikke fått med meg CD med bilder som jeg visst skulle ha.  Noe kontroll utover såret ble det derfor ikke.  Skal tilbake til ny kontroll allerede rom tre uker, og i mellomtiden trapper jeg ned på de ekstra medisinene jeg har brukt frem til nå.  Håper det vil gå greit med smertenivået, for jeg ser virkelig frem til å bli kvitt dem.

 

De mener å ha kommet frem til at dårlige rygger skal trenes knallhard og ikke forsiktig slik som det har vært til nå. Sykehuset har tilbud om et slikt opplegg i samarbeid med fysioterapeut og kiropraktor. Jeg synes likevel ikke at jeg fikk noe entydig svar på hvilken effekt dette vil kunne ha på den permanent skadde delen av ryggen min.  Det er meningen at man skal stå på uansett smerter så jeg vil først ha et svar på om de vet hva konsekvensene kan bli for meg.  Jeg er ikke redd for å hive meg uti noe dersom de vet hva de tilbyr meg, men prøvekanin har jeg vært nok av opp gjennom årene så det vil jeg ikke være.  Men det hadde jo vært godt å få kommet i gang med opptrening så på ene eller andre måten blir det nok etterhvertt.  Haster ikke med noen avgjørelse enda.  Bare det å være i mere aktivitet her hjemme er god trening akkurat nå, og så snart såret mitt er grodd kan jeg starte opp med trening i terapibasseng igjen.

 

Og selv om vi har fått flott, nytt terapibasseng-anlegg her på øya så er det på en annen øy og et annet basseng jeg drømmer om litt mer terapi i.......



 

Stikkord:

Forvent alltid det uventede....og vær klar til å skifte kurs..

Ja - da ligger jeg her i nattens mulm og mørke og knatrer i vei på tastaturet.  Jeg finnes ikke trøtt.  Litt rart etter en noe skranten dag, men......kanskje det kan bero på at jeg hvilte hele ettermiddagen og halve kvelden? LOL

Det er noen dager siden forrige gang jeg skrev noe til dere.  Faktisk godt over en uke.  Så nå er det jammen meg snart 8 uker siden operasjonen.  Var det tre måneder uten å provosere ryggen de sa??  Vel - de kan få lov å prøve det selv om de vil.  Det er når man først er på beina at det vanskelige virkelig starter.  Da er det lett for at svært få enn de aller nærmeste forstår at jeg helst skulle hatt hjelp til bl.a. pakke matvarene i poser når jeg handler,  hive inn og ut av bilen, bøye seg og tømme søppelbøttene hjemme og andre strekkøvelser osv.  Selv de nærmeste kan nok ha en tendens til å fare over tanken med harelabb innimellom.  Ikke at jeg klandrer dem.  Jeg ser da helt "normal" ut her jeg går og stuller med det ene og andre så kan jeg glemme så kan vel de også. LOL
Men skitt au - med litt tankevirksomhet så går det bra likevel. 

Akkurat nå kan jeg vel si at jeg nok får bære en stor del av ansvaret for de siste dagers handle-dilemma.  Jeg har heldigvis skuldre som tåler en støyt.  Var nemlig hos legen forrige uke og da benyttet jeg anledningen til å få en B12-sprøyte.  Jeg må jo ha litt av stoffet i det fremmede blodet jeg fikk tildelt også så det fusjonerer best mulig med det lille som var igjen av mitt eget.  Men og det er et stort MEN - jeg blir noe så uhorvelig sulten første uken etter sprøyten.  Jeg går helt berserk i matskapene.  Tømmer alt og går deretter løs på alt av godis som har lagt urørt i månedsvis.  Det meste klarte jeg fint å tylle i meg i løpet av uken som har gått.  Selvfølgelig må jeg jo etterfylle skapene med tilsvarende mengder, og derfor ble altså handleposene så tunge...og derfor har jeg altså litt ekstra slit med dem...og derfor trengte jeg jeg masse hjelp men tok noen gode tak selv også...og DERFOR har jeg nok provosert ryggen unødig mye  Nemlig!!  Men ikke verre enn at jeg "bare" får mere vondt da.  Alternativet av å ikke få vondt vil jeg helst ikke tenke på så smerten forteller meg i alle fall at jeg lever.  Jippiiiii!!!  (sa hun ironisk ;-)

Og tilbake til skylden:  Siden jeg godt vet om denne ulvehungeren som angriper meg i samband med sprøyten så burde jeg kanskje ventet med noe slikt til jeg har handlehjelpen min hjemme fra sjøen.  Eldste avkommet har jo vært til fantastisk god hjelp, men han humper faktisk rundt på en krykke selv pga en veldig dårlig rygg så jeg har ikke samvittighet til å belaste ham for mye. Så kanskje jeg skulle latt være å ta den akkurat nå??  Da hadde jeg sluppet å handle mye varer og løfte tunge poser.  Jeg hadde også sluppet å ligge her med bondeanger fordi jeg innser at den lille bikinien jeg har vil fortsette å være det - liten, alt for liten. ;o/

*******************
Nattens mulm endte opp med lukkede øyne, så jeg fortsetter skrivingen i mulmet i dag i stedet.  Er jeg heldig så får jeg postet det etterpå.  Ikke alt som virker som det skal her ser det ut for, men det årnær sæ' nåkk til slutt.
*******************

I forrige uke følte jeg meg omsider klar til å sitte bak rattet.  Det var en ubeskrivelig følelse å få lov til å styre "beina" mine (bilen ;-) selv igjen.  Med radioen på full guffe satt jeg og trommet takten med fingrene mens jeg hadde all verdens små (og overdrevne) ærend både her og både der. ;-))

Så kom det.......  Jeg burde virkelig sett det komme.  Det hender jo hver gang - hver bidige gang....  Ingenting går som planlagt for denne damen, og til nå hadde jo uken glidd forbi som på et bananskall.
 
Etter enogenhalv dag med bilen på veien så blinket et lys på dashbordet - et lite oransje lys som fortalte meg at ABS'en hadde koblet ut.  Jaja, tenkte jeg, det er bare et lys.  Ikke noe farlig å kjøre med uansett, og sånne lysproblemer har vi hatt før på denne bilen.

På veien hjem oppdaget jeg plutselig to lys som blinket.  Det var også noe som het EPS som var koblet ut.  Men det vet jeg ikke hva er en gang så det kunne nå helt sikkert ikke være farlig, regnet jeg med.  Selv når lys nummer tre slo seg på og fortalte meg at veibanen var glatt ble jeg ikke særlig bekymret.  Det er jo kanskje litt tidlig på høsten å prate om glatte veibaner så det påvirket i hvertfall iikke noe på bilens kjøreegenskaper.
Men....da jeg nærmet meg hjemme så koblet cruise kontrollen ut.  Jeg er fryktelig avhengig av den avlastningen denne kontrollen gir for pipestilkene mine når jeg kjører så da ante jeg problemer i horisonten. 

Senere på dagen var det plutselig ikke mulig å starte bilen med den nøkkelfrie bryteren.  Heldigvis kom jeg på hvordan jeg kunne gå over til "nøkkel-start" men nå kom horisonten skremmende nære, nesten for nære til å kalles horisont.  Heller mer utsikt tenker jeg.  Jeg ropte min nød ut over det åpne hav, og sjømannen min ringte verkstedet for en bilprat.  De ba meg aller først sjekke bremselysene.  Så lenge jeg hadde dem var bilen ok å kjøre med og jeg kunne komme innom å få det fikset når jeg hadde tid.  Og bremselys hadde jeg......helt til neste dag. ;o/

Dermed var mine planer for uken kullkastet.  Nå er jeg ikke uvant med slike "u-svinger" i livet, så en så liten en som dette tar man da på strak arm.....ehh...selvfølgelig..!?!!  Men det er forholdsvis langt å kjøre til verkstedet.  Eller rettere sagt - det tar lang tid.  Halvannen time bak rattet tilsammen.  Jeg var nå likevel heldig da - de herlige verkstedsguttene (så ingen jenter der ;-) stod omtrent på hodet for å hjelpe meg så det skulle bli kortest mulig venting.  Vi kjenner dem etterhvert nesten litt for godt, men de visste da at jeg er frue uten peiling på bil når andre halvdelen er sjømann, og de var nå også opplyst om at mine problemer med å sitte var doblet og litt til akkurat nå.   Men så viste det seg at en ny del måtte bestilles og dermed hadde jeg enda en slik tur å se frem til to dager senere.  Skulle jeg få kose meg mere og tromme fingrene på rattet i takt med musikken, så måtte jeg bare få det gjort.  Nederlaget ved å atter en gang være heimbunden sved ganske så godt.

Og for den som ikke har dormet av ved å lese beskrivelsen av mine bilproblemer, så kommer essensen i det her: 

Jeg ville bare si at da onsdagen kom så ble jeg nødt å kaste inn håndkle likevel.  All kjøringen på mandagen og frisør på tirsdagen krevde sin rett.  En kraftig påminner om at jeg enda må ta det rolig.  Men altså - det er jo greit å ha forsøkt for da vet jeg hvor grensene mine går for tiden. (hadde blitt en kort og enda kjedeligere blogg om jeg bare skrev det, hadde det ikke...;o)


Om kvelden ble heldigvis sjømannen min atter en gang landkrabbe, etter nesten fire uker på havet.  Skal si det var godt å få ham hjem denne gangen.  Spesielt godt fordi jeg har måtte holde det gående selv de dagene jeg helst bare ville ligge i ro og samtidig måtte be guttene mine om hjelp til det ene og hitt.  Jeg er stort sett vant med å klare meg selv. 
På en annen måte så har det jo vært godt for meg også.  Tvunget meg i aktivitet hver dag enten lysten var der eller ei..  Da han var hjemme sist så fikk jeg knapt lee en finger før han overtok jobben. Før eller senere måtte jeg jo slippe til for å komme i siget igjen.  Det trengte ikke nødvendigvis være så brått som det ble da - fra den ene dagen å ikke gjøre noen verdens ting til å ha aleneansvar for både dyr, hus og heim, og også meg selv da.  Helter må også spise....ha rene klær....og rydde opp etter seg.   Det med gradvis kan jeg visst stryke.  Var nok mere som et stort skred som kom over meg. LOL

Men nå er i alle fall bilen fikset og ærender gjort, og jeg har kunnet inntatt sofaen igjen for å hvile ut ukens eskapader.  Det er godt dette skal bli bedre for hver uke som går tenker jeg. 


Jeg har ikke tenkt å la ham overta all jobben og varte meg opp som sist nå, men jeg tror jeg trygt kan si at det skal bli en likelig fordeling så vi begge får hvilt litt ut de neste ukene - han fra jobben og jeg...ja, jeg fra meg. ;o)))

Stikkord:

Det er jo bare 6 uker siden....






Et underlig utsagn syns du kanskje - eller rettere sagt det er da noe alle vet.  Likevel kommer vi alle opp i situasjoner hvor vi trenger å bli minnet på at skal noe bli bra så er det viktig at ting skjer i riktig rekkefølge - solen må ha stått opp om morgenen for å kunne gi oss de vakre, fargerike solnedgangene om kvelden. Og disse skyfrie kveldene er noe av det jeg setter uendelig pris på her jeg bor.  Vi har nå bodd her i snart 4 år, og enda har jeg ikke sett to like solnedganger.  De varierer i farger, mønstre og intensitet, og selv om jeg har fotografert dette naturens mirakel uendelig mange ganger så er hvert eneste bilde en gjengivelse av enda et nytt av naturens fabelaktige maleri.
 

Men tilbake til dette med at ting skjer i den rekkefølgen det er ment å gjøre.  Noen dager trenger jeg virkelig å bli minnet på det.  Utålmodigheten min ligger på lur og stikker sitt stygge hode frem når jeg minst ønsker det.  Jeg som har vært igjennom slike rehabiliteringsprosesser så mange ganger før burde jo vært vant med dette nå - å ta tiden til hjelp.  Men denne gangen er vel den første jeg virkelig føler at det operasjonen var ment å hjelpe på virkelig blir hjulpet.  Og dermed vil jeg svært gjerne spole hurtig frem i tid for å kjenne på det endelige utfallet.  Hvor mye av plagene mine har kommet fra denne ødelagte skiven, og hvor mye "tilhører" den del av ryggen der arrvev, død muskulatur og ubevegelige ledd har gitt meg permanente problemer.


Akkurat nå har jeg variable dager, men jeg er ikke i tvil om at det langsomt går den rette veien.  Når jeg har gode dager så er de bedre enn de beste var for en liten stud siden og de dårlige, vel - de er hverken mer eller mindre dårlige, men det blir kanskje litt færre av dem og de varer kanskje litt kortere.  Det er slik jeg på forhånd visste det kom til å bli, men som jeg har en tendens til å glemme innimellom.  I de gode stundene så bli jeg litt oppesen og glemmer helt at jeg fremdeles må regne med tilbakesteg innimellom.  Jeg tenker fremover som om det er slik det stabilt vil være og at det derfra bare fortsetter å bli bedre.  På de vonde dagene så har jeg desto lettere for å få litt tunge tanker om at dette ikke blir bra og at mesteparten av smertene "henger på" den permanent dårlige del av ryggen.   Virkeligheten ligger vel et sted sånn midt i mellom, tenker jeg, og jeg må bare huske på at det at det går litt opp og ned er helt normalt nå.


Forrige uke var det tid for første kontroll etter operasjonen.  Legen var fornøyd og sa jeg var kommet meg raskere enn forventet.  Helt motsatt av hva jeg føler selv.  Da var det litt viktig at herr Doktor presiserte at det faktisk er bare 6 uker siden operasjonen selv om jeg føler det er evigheter siden.  Jeg ble operert da sommeren begynte, og nå er jo høsten allerede på vei.  Men det er jo bare årets dårlige sommer som gjør at det kjenns slik. LOL  Jeg bør vel også huske på komplikasjonene som var en stor påkjenning for kroppen å komme seg etter.

Så nå er jeg fornøyd og stor optimist igjen.  Mitt neste mål er jo den lenge etterlengtede turen til Kreta, men etter det er det kontroll rundt 3 måneder etter op'en og da skal vel bilder taes for å se at alt sitter fast der det skal.  Så skal jeg få hjelp til å komme i gang med et skikkelig treningsopplegg.  Noe jeg både gleder og gruer meg til.  Jeg gleder meg til å få trent opp den muskulaturen som fremdeles går å trene opp, samtidig så vet jeg at det er mange former for trening som i tidligere år er grundig utprøvd og som kun har endt med mye større smerter i det permanent skadete området.  Jeg vet de på klinikken har utarbeidet et treningsopplegg som de har gode resultater med, men hvor mange som meg har de prøvd det ut på?  Slike som bare har fått reparert følgeskadene etter tidligere operasjoner og som sitter igjen med hovedproblemet?

Men jeg har lovet meg selv å gi det den innsats det krever og selvfølgelig holde fast på troen at det vil hjelpe..  Det har jeg gjort med alt som har vært foreslått opp gjennom årene, selv om det har holdt hard å være optimist til tider når alt du har opplevd er nederlag etter nederlag i mange år.  Men, jeg kan ikke si om noe virker eller ei dersom jeg ikke har forsøkt det - og da mener jeg på en skikkelig måte.  Jeg vet at jeg kjenner kroppen min så godt etterhvert at jeg kjenner når mye blir for mye.  Da får vi heller revurdere opplegget og se om det må gjøres annerledes for at jeg skal ha utbytte av det.

Sånn tenker jeg i alle fall nå.  Om jeg er like "prektig" den dagen det gjelder tør jeg ikke love, men nå har jeg nå skrevet noe jeg kan gå tilbake å lese på når motet svikter. LOL


Akkurat nå har jeg hatt litt andre bekymringer.  De siste skorpene på operasjonssåret falt av i forrige uke, og det viste seg at ikke alt hadde grodd like pent som de tynne strekene jeg hadde sett frem til nå. Skrekk og gru - nå så jeg igjen Kreataturen vår i faresonen.  Jeg har reist dit med et bittelite sår på fingeren en gang, og det endte med ful betennelse og legebesøk, antibiotika og hele pakken.  Dette var vel litt mere alvorlig enn et ørlite sår på fingeren var det første jeg tenkte.  Det væsket litt og så ikke særlig vakkert ut.  Men igjen så klarte herr Doktor å hale meg inn på trygg grunn.  Han var ikke det minste bekymret.  Det var visst ikke særlig dypt.  Det var nok kantene som ikke har lagt helt inntil hverandre.  Såret ble jo sydd innvendig og limt ytterst.  Antakeligvis så gikk vel limtuben tom da de kom til det stykket. LOL

Jeg fikk beskjed om å dusje uten å ha det tildekket og vaske det godt i grønnsåpe.  Deretter kunne jeg legge et tykt lag med sinkpasta på og bandasje over. Han regnet med at det ville være så godt som bra i løpet av et par uker.  Skulle det  ikke bli pent slik som lovet (ser heller tvilsomt ut ;-) så kunne de fikse på det senere.  Akkurat nå skulle vi bare gi det fred til å lukke seg mest mulig.  Heldigvis finnes det jo også noe som heter vanntette bandasjer - sånn i tilfelle mener jeg.  Jeg har ingen planer om å reise til sol og sommer og ikke dyppe meg i det våte element.

Ikke for å sutre, men jeg lurer på hvorfor det alltid skal skje noe ekstra med meg?  Aldri er det noe som "følger boken".  Sånn til vanlig så kan jeg godt like å være litt sær innimellom, men akkurat med helsen hadde det vært godt å få være litt som "alle andre".  Ikke at dette var et stort problem da, men jeg synes i grunnen jeg har fått min porsjon denne gangen. ,o)


Jaja - det er sikkert bare en liten innlagt test på tålmodigheten min.  Det er jo den jeg må passe på å finne frem ny forsyning av med jevne mellomrom.  Jeg skal slutte å gruble på det som ikke har skjedd ennå.  Det kan vise seg å være totalt bortkastet tid.  I stedet skal jeg legge mine øyne på de firbente og begynne å planlegge hvordan jeg skal få unna litt pelsstell på dem før ferien.  Pollopusen til mor må jobbes fri fra alle floker.  De synes å poppe frem over alt for tiden.  Han som omtrent aldri har hatt floker tidligere.  Han har dessverre lagt seg til en forferdelig jamring når jeg setter i gang med stellet - før jeg i det hele tatt har vært borti noe.  Heldigvis bare Lodotten som hører ham der hun ligger rett utenfor badedøren.  Hun bjeffer i sympati med ulydene til pusen, og der sitter jeg ganske så svett og tygger pels i en "herlig" ustemt symfoni av dyrejamring. 

Men lite vet hun at hun gjerne må til pers like etterpå.  Hun skal riktignok i dusjen da, men hun synes nok ikke at det akkurat er rasende festlig.  Hun føler seg neppe særlig lekker med vannkjemmet pels.  Hun ser mer eller mindre ut som en druknet rotte.  De små, yndige ørene blir til digre flaggermuslignende utvekster, og de søte, brune øynene ser plutselig kulerunde og utstående ut.  Halen ligger i slep baketter i stedet for å vifte freidig opp langs ryggen, og hun kan på ingen måte skjule at livvidden ikke lenger er det den en gang var. Hun piper da heldigvis ikke, men hadde jeg vært nærtagende så hadde jeg vel neppe sovet godt om natten etter å ha sett på de sørgelige anklagende øynene i noen timer. LOL




Stikkord:

Kjedsomhet - et tegn på bedre tider??

Tja - egentlig så kjeder jeg meg ikke.  Klarer alltids å holde meg beskjeftiget så mye som jeg orker, men jeg begynner å bli rastløs. Nå er det litt over en uke siden sjømannen min dro, og dagene begynner å bli noe ensformige.  Det er lite som skjer og mye jeg ville gjort.  Men jeg synes det har gått bemerkelsesverdig bra, dog med bidrag fra min eldste pode som har vært særdeles hjelpsom når jeg må ut en tur, eller han handler for meg når jeg trenger noen småting. Jeg er utrolig takknemlig for hjelpen som gjør dette mye enklere for meg, og at jeg faktisk ikke trenger å spørre en gang.  Hvis ikke annet er avtalt så ringer han hver dag når han er på vei ut for å høre om jeg trenger hjelp til noe. 
Yngstemann har vært opptatt med barnehagetilvenning helt til han fikk en syk liten tulle i stedet så heldigvis har jeg sluppet å be ham om hjelp.  Er nok overgangen fra Sydens fuktige varme og hjem hit som har utløst halsbetennelse på prinsessen vår, men var hun på bedringens vei før helgen og godt var det.  De regnet med barnehage for fullt fra mandagen av.  Da begynner nemlig pappen også i jobb etter en lang ferie.

Å få hjelp er vel og bra og en god ting.  Aller helst vil jeg likevel etterhvert begynne å ta en tur ut på sparket i blant. Ta en titt innom min syke lille prinsesse og gi henne en god farmorkos, og andre ting jeg vanligvis ville gjort. 

Feks. ville jeg normalt kunne vært "krisehjelp" dersom de ikke kan sende tulla i barnehagen, men akkurat nå ville det vel ikke vært det smarteste trekket.  Det er en ubetinget fordel å også kunne løfte disse små, når de skal sove, spise og kose f.eks.  Eller trenger litt trøst.  Eller jeg har bare lyst. ;o))   Jeg regner med at det kommer seg etter disse tre første månedene.  Det er sikkert ikke mange som har det likt meg og har anledning til å ta det med ro slik som foreskrevet.  Jeg vil tro at en del reiser hjem til familie og barn. Og sikkert uten en sjømann som har fri i mange uker etter operasjonen og gjør alt fra matlaging til stell av de firbente.  Så etter 3 måneder får det vel være nok med denne "ro'en".  Det får være grenser å tyne meg også.  Like før jeg må i en diger juicepresse for å skvise ut siste rest av tålmodighet her.....


Ellers går det mest i litt hus- og firbentstell - både på innsiden og utsiden av huset.  Jeg sitter jo fremdeles igjen med de problemene med ryggen som alltid har vært der, så noen turgåer er jeg ikke.  Dessuten må jeg kjøre ut før jeg kan gå tur.  Enhver som har sett bakken opp til gaten her vil forstå at den ikke er noe for meg å spasere i.  Det er en grunn til at vi er eneste hus med postkassen helt oppe på husveggen. Frem og tilbake i den lille gaten vår, kan sikkert være nok for meg etter en runde og to, men ...vel......nei! LOL Jeg tror jeg heller venter til jeg kan begynne med bassengtrening igjen.

Jeg var heldig forrige onsdag da jeg skulle på møtet.  Onsdag og torsdag hadde jeg to virkelig gode dager.  Medisinene virket som de skulle, endelig, og jeg klarte adskillig mer enn jeg hadde gjort til da.  Men....hvor lenge var Eva i Paradis?  Det var kjekt så lenge det varte i alle fall, selv om betalingen for innsatsen var heller uvelkommen. ;oS

Likevel mener jeg absolutt at jeg klarer litt mere nå.  I går måtte jeg ta en sprellende Pus med på badet og få bort noen digre floker  Det var noe nervøst å nærme meg magen hans med en saks samtidig som han var like sleip og vanskelig å holde som en makrell.  Det gikk veldig greit for meg likvel, og tross oddsene så kom Pus ut av det uten behov for ytterligere buk-kirurgi og noen floker fattigere. Jeg var sliten og vond etterpå, men det gikk over etter jeg hadde lagt meg nedpå litt, og Pus ble kvitt noen floker som sikkert ikke var gode.  Da er mor fornøyd hun. 

Men det beste av alt er at ingen av plagene som gjorde at vi valgte å vrenge lommeboken totalt er kommet tilbake.  Jeg har stor tro på at de er borte for godt.  Kneppingen i ryggen var nok et resultat av at skiven min var gått helt i oppløsning - "støtdemperen" var borte.  Det var nok skiven....eller riktigere mangel på sådan som gav meg de ulike problemene - knepping i ryggen ved bevegelse, manglende kontroll over musklene som holder ryggen oppe og, ikke minst, de voldsomme, smertefulle krampene fra rygg til knær som ofte hindret meg i å bevege meg. Nå skal jo årsaken til alt dette være borte og jeg har fått en ny "støtdemper" som er ment å vare livet ut.

Jaja - nok om det.  Heldigvis kom min beste venninne torsdagen og brøt litt av ensformigheten.  Sikkert mange som ville likt å vært en flue på veggen når vi to setter i gang.  Timene flyr avgårde og snakketøyet får ikke noen hvilepauser.  Og alle former for fornuft i matveien legges tilside og vi hadde varme skillingsboller, en diger skål med plukkegodt og en med salte nøtter som vi stupte i - ja også noen moreller som et litt sunt alibi da.  Klokken blir alltid langt på natt før vi gir oss, og det er bare fordi hun må passe på å kjøre hjem uten å sovne i bilen.  Er noe med når du kommer på lange strekk med motorvei og bare suser avgårde i mørket.  Da kjenner man trøttheten sige på.

Vi har kjent hverandre siden barna var små, men underveis så har vi flyttet i hver vår retning slik at avstanden er ganske stor. Nå er det uaktuelt å kjøre den lange veien for meg, og det har vært mange perioder tidligere jeg ikke har kunnet av diverse grunner. I år har det vært spesielt ille og det er ikke mange gangene jeg har kunnet ta turen.  Men hun gir meg ikke opp av den grunn.  Det føles trygt og kunne si akkurat hvordan det er stilt og vite at jeg møter forståelse - det eneste jeg egentlig ønsker meg fra omverdenen når det gjelder ryggen. Jeg vil ikke ha medynk, medlidenhet eller at noen synes synd på meg.  Det er absolutt ikke synd på meg, og slikt blir bare trist og trasig for alle parter. 

Bare gi meg forståelse for at jeg ikke styrer hva ryggen min vil.  Det er ikke ment som en personlig fornærmelse om jeg må avlyse noe pga den. Gi meg forståelse for at jeg må ha litt tilrettelegging dersom jeg skal kunne komme og bli en kveld hos deg.  Når vi skal til vennene våre i festlig lag så har de alltid sørget for å holde av den plassen og putene jeg trenger for å sitteligge best mulig. På den måten kan jeg sette meg diskret ned og prate lett med de andre uten at rygg blir et tema.  Når vi skal ha en koselig kveld så er det siste jeg tenker på å dra fram noe av "elendigheten". Hvorfor skulle jeg det?  Jeg ser vanligvis ingen andre som bretter ut sin helsejournal, og om man gjør så kan man ende med å bli en ordentlig festbrems.

Er ikke noe som er så ille komme et sted og måtte å høre om noen kan flytte seg så jeg får "go'plassen" og gjerne annonsere dette foran en hel haug med uvitende gjester.  Da vet jeg med sikkerhet at skabelonet mitt skal dissekeres og deles ut til både Per og Pål i løpet av kvelden.  Jo mere alkohol som går inn jo mer nærgående blir spørsmålene.  Klart jeg unngår det jeg ikke vil svare på ganske greit, men jeg vil ikke være helt avvisende og gretten heller.  Det er tross alt meningen å bevare en hyggelig stemning.  For vertenes skyld og med tanke på at det er alkohlen som "prater" så prøver jeg å ta det på en humoristisk måte og kanskje le det bort. Men til det kjedsommelige kommer alltid det uunngåelige......: "Jeg skjønner ikke hvordan du holder ut?"  Jepp - og alternativet var sa du??? 

Men - nok om det.  Nå er det fremover jeg ser.  I løpet av uken som kommer så tenker jeg at jeg etterhvert skal begynne å kjøre noen småturer.  Det er bare fem minutter bort til butikkene f.eks.  Men fredagen skal jeg til kontroll og det er en mye lengre kjøretur som jeg betakker meg for foreløpig.  Poden kunne sikkert kjørt meg dit, men nå var det en god venninne her ute på øya som tilbød seg å kjøre.  Så utrolig hyggelig og jeg gleder meg. Vi har ikke fått pratet sammen i hele sommer.  Hun har evig nok med sitt, men likevel finner hun tid til dette.  Poden er sikkert fornøyd med å få "fri" fra å dra rundt på mammen sin - selv om han forsikrer meg om at han gjør det med glede.  Og det tror jeg på.  Han har vært positiv og blid uansett hva og når jeg ber om noe.
 

Men i morgen er det altså en ny dag, ny uke og jeg er enda litt lenger i rekonvalesensperioden.  Jeg er spent å se hva jeg kan oppsummere når denne uken er over.  Kanskje fremgang og nye skritt på listen over hva jeg vil klare?  Kanskje ingen fremgang men jevnt over det samme?  Én ting vet jeg i alle fall det ikke blir - så fremt det ikke skjer et uhell så kommer det ikke til å gå baklengs igjen. Litt opp og ned med smertene blir det alltid, men ellers kommer jeg til å kjempe med nebb og klør for å fortsette fremgangen.  Jeg har jo en gjev gulrot i vente hvis det går fremover, slik som nå - ferieturen vår til Kreta.

Og så var det kunsten å vri ut litt av den tålmodigheten som ennå ligger der ubrukt og venter på å bli funnet!
Stikkord:

Aleneboertilværelsen - de første dagene

Da var jeg her igjen med noen ord.  Kanskje ikke fullt så alvorlig som de siste gangene.  Jeg er ærlig talt ikke noen grubler som hele tiden stubbelurer over det ene og hitt.  Jeg tar dagene som de kommer og angriper det som måtte dukke opp av problemer når og om de dukker opp.  Ingen vits å ta sorgene så alt for mye på forskudd - særlig ikke hvis det viser seg at du har brukt mye energi på noe som likevel ikke skjer.  Snakk om å kaste bort tiden da. Dagene er alt for verdifulle til å bli brukt til slikt.

Og hvis noen måtte tro at jeg er perfekt på alle de områder jeg har skrevet om, enten det gjelder, rehabilitering, slanking, eller rettere sagt livsstil, se lyst på livet osv, så må dere nok tro om igjen.  Jeg er vel hverken verre eller bedre enn noen andre.  Jeg har skrevet slik jeg ønsker mitt liv skal være og slik jeg prøver å ha det, men man må alltid gi rom for "feilsteg" og, ikke minst, humoristisk sans rundt det.  Å vandre gjennom livet og ta alt jeg gjør med dypt alvor er liksom ikke helt meg. Det hender nok titt og ofte at jeg plasker ut i det med begge beina og legger all fornuft tilside. ;o)

Nå er jeg da kommet nesten en uke ut i min aleneboer tilværelse.  Hvis man kan kalle det noe slikt med de to firbente som husbeboere her - ja + naboens pus som gjerne vil være en del av det hele men må nøye seg med frokost på kjøkkentrappen.   Har jeg glemt ham så kan jeg være ganske så sikker på at han dukker opp på terrassesiden der jeg oppholder meg bak stuevinduet.  Men da er han garantert oppmerksomhet siden det er forbud område.  Det er min lille (digre) Pollopus sitt "fristed":  Han har fått sin lille skrape ved første møtet mellom de to og han har ikke så lett for å tilgi som fosterkattemamma har.  Oppdager vi ham ikke og altandøren står åpen kan han godt finne på å snike seg inn i stuen  Helt til matfatet kommer han dog aldri før rabalderet bryter løs.  Det trengs vel neppe noen beskrivelse av reaksjonen fra Lodotten min, Ayla.  Der kan man snakke om hund og katt og lydnivået når raskt den høye C. LOL
Den sorte (tror han) forstår øyeblikkelig hvor fingeren min peker, selv om den ikke peker annet en "bort".  Han kommer likevel pilende rundt til kjøkkentrappen og sitter pent der og venter.  Jeg slipper ikke unna, og det er helt min egen feil så det får jeg bare ta med på kjøpet. Mat skal han få - på kjøkkentrappen. LOL


Uff, nei - nå ble jeg avledet av "dottene" mine igjen.  Ikke sikkert alle andre finner dem like interessante som jeg gjør.  De fleste har tross alt litt annet som foregår rundt dem til daglig. ;o)


På fredagen kom, som nevnt tidligere, junior og familen på et etterlengtet besøk.  De har vært to uker i sydlige strøk og jeg savnet dem alle.  Selv om de var på koselig besøk like før de reiste så synes jeg at jeg har fått alt for lite tid med dem den siste tiden.  Det gjorde derfor ekstra godt å få se dem begge og Lillegull igjen.  Bare på de to ukene har hun virkelig lagt av seg "babypreget" og blitt stor jente.  Nå har jeg kost meg masse med å kikke gjennom alle bildene fra ferien som jeg fikk lastet over.  Jeg har fått klarsignel fra poden så da vil jeg gjerne dele et par med dere.


Det første viser at hun allerede nå er et særdeles klokt barn som vet at ekte kjendiser skjuler sitt "seg" bak store, mørke solbriller.  På den måten kan hun skue fritt på verden uten at verden skuer på henne. ;o)


Shopping er selvsagt noe alle kjendiser elsker, også denne lille frøkna.  Og klart hun har med seg bestevenninnen så de kan bli enig om både farge og stil på det de kjøper likt av.  Bestiser skal ha masse likt både i garderobe og lekekasse. LOL 
Godt tildekket for solens farlige stråler ble dagene stort sett tilbrakt i basseng, sjø eller på lekeplassen.  Hun ble riktig en flink badenymfe på de to ukene og tok det ikke så nøye om hun en gang og to snublet og fikk hodet under vann.  Det var jo kjekt å kunne gå litt fritt rundt uten å leie en voksen absolutt hele tiden og da blir det "den som er med på leken, må tåle......vann" ;o))

 

På lekeplassen stiller man selvsagt i hvit kjole med tilbehør, for å holde stilen, og det tok ikke lange tiden før den lille damen viste sin selvstendighet ved å nekte mammas hånd som støtte.  Jeg tror nok den støtten var mer for mammen sin skyld for frøkna klarte seg utmerket på egenhånd. :o)  

 


Det var mitt lille barnebarn og solstrålen i livet mitt.  Det høres gjerne ut som en floskel for den som ikke har opplevd de, men for meg ble meningen med livet så mye klarere den dagen hun kom til verden og jeg så en nydelig liten jentebaby bli stelt til perfekson av de nybakte foreldrene.  Hun har fått alt hun trenger av tålmodig veiledning, rettledning og uendelig med omsorg.  Hun har også fått anledning til å få utvikle seg og "selvet" på en fin måte.  De har spurt om det er noe de lurer på, men ellers har de absolutt ikke hatt behov for ubedt innblanding.  Jeg føler at noe må vi jo ha gjort riktig når vi ser egne avkom ta seg så kjærlig og fornuftig av neste generasjon igjen. Og ikke minst har poden vært utrolig flink til å finne den perfekte svigerdatter til meg. LOL Jobben min er gjort og nå er det tid for å høste fruktene og bare nyte å være farmor og få lov å skjemme litt bort innimellom. :o)



Men tilbake til første uken på egenhånd her.  Jeg vet, jeg vet - jeg lar meg lett avlede, særlig når det er noen av dem som står mitt hjerte nærmest. LOL
På en måte har denne uken vært langt som et år og samtidig gått veldig fort - om det er mulig å forstå.  Jeg har fremdeles problemer med å forstå at det faktisk er knapt nok 6 uker siden operasjonen min.  Så mye har skjedd og samtidig så har jeg, for det meste, lagt her i sofakroken, eller i en sykehusseng.

Men det går altså rimelig bra foreløpig.  Mere vondt..ja, men det forventet jeg.  Klart jeg må kjenne det når jeg plutselig må gjøre ting og uvante bevegelser som jeg enda ikke hadde gjort etter operasjonen.  De helt store krumspringen har jeg unngått og har planer om så i fortsettelsen også.  Akkurat nå er målet mitt å bli litt bedre før vi drar på ferie.  Har hatt store planer om å begynne med små spaserturer ute, fulgt av eldstemann, men foreløpig har det vært slik at jeg har måtte gjøre noe som gir mer vondter, og da må jeg neste dag prøve å ta det helt med ro og ikke provosere ytterligere.  Foreløpig blir smertene for store og beskjeden er klar - man skal ikke presse seg for mye de tre første månedene..

Men det skal komme seg. Senest i dag hadde sjømannen min snakket med min lege og kirurg og han hadde sagt at vi måtte regne med at det ville ta tid.  Godt å høre, for nå var jeg igjen begynt å føle at "burde ha blitt bedre" var der igjen - en vemmelig følelse når virkeligheten ikke stemmer med det.  Da er det godt å få avklart at jeg bør ikke være mere enn jeg allerede er, og jeg må jo si at det går rette veien om enn sakte.  Smerten og det vonde på ene siden av magen har dempet seg betraktelig, og nå er det ryggen som kjennes best - eller dvs nedover venstre side.  Det er jeg ganske trygg på kommer av protesen og at kroppen holder på å tilpasse seg den.  Jeg har ikke brukt å ha særlig mye vondter på venstre siden før den aller siste tiden hvor skiven jeg nå erstattet gikk helt i oppløsning.


Så - i går var jeg ute en liten tur.   Eldstegutten kjørte meg for å hente en resept og gå innom apoteket.  Skulle ikke tro at det vat så mye bevegelse, men sammen med de kreftene det tar meg å bli klar til å gå ut var det mere enn nok for skabelonet.  Jeg hadde store planer om middagslaging og alt da kvelden kom, men jeg sovnet før jeg fikk gjort noe som helst, sovnet fra alt som heter kveldsmedisiner og lufting og legging av stakkars Lodotten.  Og jeg som bare skulle lukke øynene et lite øyeblikk..... Våknet sånn ca halv-fem og fikk så vidt opp øynene så jeg, full av dårlig samvittighet, kunne slippe henne en tur utenfor og følge på plass etterpå.  Deretter var det hodet på puten og våknet ikke ordentlig før i 9-tiden  Jeg som har hatt søvnprøblemer i så mange år.  Sovet en time her og to der, gjennom natten, men ikke særlig mange sammenlagt, nå sover jeg av og til godt og dypt og er uthvilt neste morgen.  Litt skyldes nok medisiner, men mer det at jeg får lindring enn at det er dem jeg sover på.  Bruker nemlig ikke noe ekstra eller annet enn det jeg bruker på dagtid hver dag.

For jeg har det OK når jeg ligger i ro.  Det er bare det at jeg er ikke noe flink til å gjøre det særlig lenge om gangen.  Det kribler etter å gjøre noe så jeg finner alltid på en eller annen grunn til å reise meg fra sofaen.  En Pus som vil ut og inn flere ganger i timen gjør det jo "lett" for meg å få bukt med uroen, men jammen ikke med vondtene. LOL Uansett så er det nå ikke særlig godt å reise seg etter å ha lagt for lenge rolig.

Men vekten min har jammen plutselig fått farten opp.  Så rolig som jeg tar det så er det nesten utrolig, men jeg er ikke så opptatt av hvorfor..  Akkurat nå synes jeg det er litt artig siden jeg snart skal til varmere strøk og bikiniliv.  Jeg har jo hatt rikelig med tid å se hvordan magen min har blitt.  Foreløpig er den større en normalt, men jeg kjenner jo at jeg får mer og mer kontroll over musklene etterhvert så det går seg nok til.  Litt krymper den nok med vekten selv om tights fremdeles blir antrekk for dagen, hver dag.  Alt annet vil fremdeles stramme nok til at det er ubehagelig..  Den er ikke spesielt vakker akkurat nå, men dem som ikke vil se får snu seg bort.  Arret begynner å krympe, men det er ennå slik at det snurper og drar litt så hele magen blir litt skjev.  Vi fleipet på forhånd om at han kunne flytte navlen min opp der den skulle være, siden den dro litt sørover når det meste av vekten gikk bort.  Men i stedet er den flyttet litt til side, og det er bare den ene siden av den som ser "løftet" ut så den har en passe gretten fasong - en halvsur munn ser den ut som. LOL

Ikke akkurat et av mine største problemer.  For det første er jeg lovet at det eneste synlige av arret skal bli en tynn hvit stripe og da får jeg se hvordan det blir tilslutt.  Dessuten om det er et "problem" så kan jeg angripe det den dagen jeg ikke synes jeg har alvorligere helseproblemer å ta meg av.  Kommer den dagen så kan jeg godt feire den med litt "navlefokus" ;o)


Vel det er vel uken, slik den har vært hittil.  I dag MÅ jeg bare ut en tur på et lite møte med NAV.  Det er ikke for meg, men gjelder en sak jeg har pushet på i to år nå, så jeg vil gjerne følge den videre også.  Håper det blir kjapt og greit og at vedkommende ikke er forsinket.  Det er ofte det som er"drepen" for ryggen når man skal på slike møter.  Jeg drar med meg RoHo-puten min til å sitte på og får eldste poden til å kjøre meg begge veier så jeg kan ta de medisiner jeg trenger for å klare å fokusere på sak og ikke rygg.

Og etter det er planen å ta det helt med ro........ Jepp - det var vel egentlig planen for disse dagene også.  Vi får se hva jeg får til.  Foreløpig ikke mye å gjøre i huset.  Pus har vært "snill" og røytet i små hvite dotter som er lett å få opp av gulvet, og ellers er det ikke mye vi skitner til, vi tre.  Har vasket den første oppvaskmaskinen i dag, og en hel klesvask har vært nødvendig.  Skulle vel stelt litt bedre med blomstene ute på trappen, men de har da fått vann i det minste - og samme har orkideene på spisebordet.  Én gang i uken går an å huske, ellers er jeg kjent som blomsterdødaren når det gjelder inneplanter. ;o)).

Så joda - her ligger alt tilrette for full avslapning de neste dagene etter utflukten min i dag.  Kryss gjerne fingrene for meg, for jeg kan trenge en liten "dytt" av gode tanker for å gjøre som jeg planlegger.



Stikkord:

Frodige Fruer er flotte - men ryggen ønsker ikke mere å bære på

 

Fortsetter fra forrige post?.

Men denne tiden er litt annerledes da.  Nå er jeg i ro bare for å være i ro, og har maks planlagt små økter med noe for å holde muskler i sving.  Dagene kan fort bli lange og enkelte dager er mattidene den eneste rutinen som er det samme som alltid.  Å unne seg noe ekstra betyr flere kalorier som skal forbrennes.
 

Jeg er ikke sånn at jeg stadig går på slankekurer.  Jeg har vel egentlig aldri fulgt slavisk en slik en.  Men det er jo lov å bruke hodet litt da.  Selv om jeg synes jeg har vært ganske forsiktig så er det ikke til å komme bort i fra at vekten har krøpet langsomt men sikkert oppover i løpet av de 20 årene med ryggproblemer bl.a.

En god del av økningen skyldes også bivirkning av medisiner. Det er mange av dem som har gitt meg noen gode kilo ekstra.  Jeg ble en god og frodig madam etter hvert. Fortvilende med tanke på at det ikke er bra for ryggen og helsen ellers, og jeg trivdes ikke helt i min egen kropp.  Finne klær som passet var ikke gøy. I dag finnes det heldigvis både bedre utvalg og snitt på større klær.

Uansett, selv om jeg aldri gikk på noen direkte slankekur så prøvde jeg jo litt forskjellig med å kutte ut både det ene og andre fra kostholdet. Det var bare ikke alle de riktige tingene viste det seg etterhvert.

I januar 2008 fikk jeg så diagnosen Diabetes 2.  Ganske sikkert som følge av genetisk disposisjon, vekten jeg dro rundt på og lite aktivitet.   Jeg husker jeg satt i bilen utenfor legekontoret etter jeg hadde fått beskjeden og fortvilte.  Jeg har aldri vært særlig storspist eller matglad, men nå så jeg for meg at absolutt alle de små gleder jeg hadde i matveien bare forsvant.  Ikke nok med denne forbaskede ryggen som hemmet meg sånn, men nå skulle jeg ikke få spise som jeg ville heller.
 

Jeg satt en times tid før jeg snudde på tankegangen og forstod at jeg måtte finne den beste veien til lavt blodsukker - for meg. Maten var stort sett det området jeg kunne angripe.

Det første jeg gjorde var å stikke innom helsekosten på veien hjem og finne meg et søtningsmiddel som var naturlig og ikke hadde den uggne ettersmaken som de kunstige hadde.  De har jeg aldri klart å bruke.  Men morgenteen min måtte jeg jo redde.

Nå følte jeg at jeg var i gang.  Jeg ville kontrollere diabetesen  - ikke omvendt!  Jeg leste til øyet ble stort og vått og peilet raskt inn at Herrene Atkins og Fedon Lindberg fokuserer mye på blodsukkeret.  Jeg forstod at det som var viktig for meg var disse oversiktene over mat og GI/GB


Men jeg hadde ingen planer om å følge opplegget til disse slankekongene ellers.   Jeg var på utkikk etter å finne en måte å leve på som jeg kunne klare å følge resten av livet.  Da kommer ikke kurer inn i bildet.

Jeg trenger ikke gå helt inn på det, men jeg fant en matvei som passet bra for meg og fikk verdiene nedover.  Den aller største omleggingen ble å passe på å spise jevnt og ofte nok.

Vekt i den forbindelse var faktisk ikke i mine tanker..  Men etter en stund så oppdaget jeg at den også begynte å gå nedover.  En svær hyggelig bivirkning av diabetes-kostholdet mitt.   Det gikk altså an å gå ned i vekt selv om man ikke klarte å øke aktiviteten.  :-)


Det gikk sakte men sikkert, og ett år senere var jeg mange kilo lettere og hele garderoben måtte byttes ut.  Det var både moro, slitsomt, dyrt og noen ganger kjedelig, men artig at jeg nå kunne velge og vrake i alle typer butikker.

 I fjor sommer var jeg igjen borti en medisin som fikk kiloene til å renne på.   Selv om jeg sluttet ganske fort med den så tok det godt over et halvt år før vektnålen begynte å bevege seg igjen  Skabelonet mitt har ofte en vilje helt av seg selv så det var nå bare å vente og se om det ombestemte seg.


De to siste månedene før operasjonen så merket jeg at det begynte å skje noe.  Veeeeeldig sakte og det gikk litt opp og ned.  Men endelig så det ut til at  kroppen min fant tilbake til "normalen" igjen

Nå, med operasjonen og alt den fører med seg, så har jeg vært litt urolig for at det skulle ødelegge for dette.  Andre typer måltider enn jeg var vant med og flat i en sykehusseng regnet jeg med at jeg kom til å tilegne meg litt ekstra tyngde.

Overraskende nok veide jeg nøyaktig det samme da jeg kom hjem som før jeg dro inn.  Nå er det vel kanskje fornuftig å anta at jeg nok gikk ned første uken da alt dramaet stod på, og derfor hadde noe kilo og gå på andre uken.  Men resultatet var jeg fornøyd med okke som
.

Og det har faktisk fortsatt etter jeg kom hjem.  Sakte, men det går nedover.  Jeg har klart å innrette meg på de mange, små måltidene igjen, selv om appetitten ikke er helt på topp.  Siden det en gang er sommer og ferietid nå så har jeg likevel tillatt meg å nyte en liten pinne-is hver dag ? saftis eller fløteis eller en blanding av begge.  Det har gått fint for blodsukkeret sin del og da er jeg fornøyd. :-))
 

Nå er jeg spent å se om jeg kan klare å fortsette den fine trenden når min kjære sjømann (og kokk/kelner ;-) ikke er her til å hjelpe meg.  Det gjelder å motstå fristelsen til å forenkle maten fordi jeg ikke er i form.


Gevinsten jeg får hvis jeg er flink denne måneden, er at jeg har et helt annet utvalg av sommerklær når jeg skal pakke kofferten,  mye større. .....utvalg altså. ;o)


Ellers så er jo det aller viktigste at dette er det kroppen min blir blid av.  Det er rikelig med kilo å ta av, men, jeg har likevel ikke annet mål enn å få tilbake den størrelsen jeg var før det gikk opp igjen.  Da var blodsukker og kolesterol veldig fint.  Om det ikke gjelder liv og helse så kommer jeg til å betakke meg for å prøve noe som gir denne bivirkningen igjen.  Ser ut til at kroppen min suger den til seg umiddelbart.


Jeg ønsker ikke å leve et liv der mat og måltider automatisk omregnes til gram og kilo i hodet, og hver gang man koser seg litt ekstra så sitter man igjen med bondeanger etterpå.  Niks, det er absolutt ikke noe liv for meg. Men jeg skal fortsette med det levesettet som jeg har hatt siden diabetesdiagnosen ble et faktum.  Det er blitt en del av det daglige her og jeg trives godt med det. Enhver kilo jeg måtte miste som følge av dette tar jeg som en ekstra bonus, og mister jeg ikke flere så er jeg fornøyd likevel.


Det eneste jeg vil vokte meg for er hvis jeg ser nålen peke oppover igjen.  Jeg blir ikke yngre med årene og jeg har ikke råd til å utsette hjerte, lunger og resten av kroppen for belastningen ved å bære rundt på uforholdsmessig mange kilo.

eg vet jeg må være ekstra obs nå disse månedene hvor jeg skal ta det med ro.  Blir nok litt mer aktivitet på meg etter hvert. 

Men jeg har vært heldig med vekttapet.  Det var så fjernt for meg da jeg la om kostholdet pga diabetes, og desto større var overraskelsen da det begynte å gå nedover.  For meg var altså det løsningen, og det som også hjelper meg nå under rekonvalesenstiden.


Jeg er absolutt ikke ute etter å bli den sylfiden jeg en gang var.                                                                


Så lenge helsen er tatt vare på så synes jeg at Frodige Fruer Faktisk er Flotte
.

Stikkord:

Sjømannen har seilt avgårde. Alene, men ved godt mot, er jeg spent på ukene som kommer

Det er gått en stund siden sist jeg skrev her, og det beklager jeg.  Håper jeg får litt mere ro og tid nå fremover.  I dag tar jeg igjen litt av det tapte med to innlegg.

Tidlig i morges dro sjømannen min avgårde for 4 uker på bøljan den blå. Nå er tiden kommet for at jeg må klare meg alene her med hjelp fra guttene mine hvis jeg skulle trenge det da.  Jeg må innrømme at jeg er ganske spent på hvordan det vil bli, men er optimist på egne vegne.  Smertene er foreløpig ikke blitt noe mindre, men de flytter seg litt rundt, alt på venstre siden.  Men det var jeg blitt forberedt på ville skje så jeg får bare takle dem så godt jeg kan.

 I dag kom vaskehjelpen og fikk huset helt på stell., Også den lille Sydenfarerfamilien (yngste poden m/samboer og mitt søte, lille 18 mnds barnebarn) kom for første gang etter ferien.  I hele vår har jeg passet Lillegull en dag eller tre i uken mens de hadde vakter som kolliderte, og jeg må ærlig innrømme at jeg har savnet henne fryktelig de siste ukene.  Men det var jo veldig kjekt å få høre om en vellykket ferie og se bilder av Lillegull og de voksne kose seg i basseng, rutsjebaner og med isdesserter som var større en barnet omtrent (litt overdrevet men.. LOL).  Hun frydet seg godt der hun fikk kose seg med hele herligheten selv.   Vel, poden laget god middag til oss så i dag har det gått veldig bra her.  Men det var bare første dag da..  ;o)

 

For første gang siden operasjonenr var vi og handlet mat sammen  i går.  Det kan jeg trygt si var en slitsom affære for meg, og absolutt ikke noe jeg foreløpig klarer på egenhånd.  Men nå er da kjøl og frys fylt til randen med det jeg måtte trenge i den nærmeste fremtid så evt. turer på butikken bli bare etter småting som vi kanskje har glemt eller trenger mere av.  Turen tok nok mer på enn jeg først ville vedgå, og jeg sovnet på sofaen  tidlig på kvelden og våknet ikke før i 5-tiden i morges.  Jeg hadde vært helt borte fra denne verden og ikke registrert at bonden hadde ryddet rundt meg og gått til sengs.  Tror neppe det var noen vits å prøve å vekke meg.  Sjelden jeg sover så dypt og sammenhengende så det gjorde utrolig godt.

 

Men det er jo nå den virkelige tålmodighetsprøven begynner.  Jeg må ha tålmodighet til å la ting være hvis jeg helst ikke bør gjøre det selv.  Jeg er slik at jeg kjenner oftest smerten i etterkant når jeg har gjort litt for mye, så jeg må prøve å forutse når det vil bli og unngå de fellene.  Jeg skal samle krefter og konsentrere meg om å styrke litt muskulatur til sjømannen min kommer hjem og vi drar på en etterlengtet ferie.

 

Har forresten tenkt litt på dette med maten mens jeg ligger her.  Den er viktig på så mange måter, men kanskje ekstra viktig for oss som må ta det ganske med ro.  Jeg har jo også måtte være mye i ro til vanlig , men som oftest da etter en aktiviteter som har gitt ryggen behov for hvile.  Ikke sånne treningsstudioaktiviteter altså, men husarbeid, matlaging, tur på butikken eller lignende.

Jeg skriver litt mer om det i neste post.  Som vanlig er jeg full i ord, men nå var det visst litt for mange for én post. LOL

Stikkord:
Les mer i arkivet » Oktober 2017 » April 2012 » Februar 2012
Alice

Alice

56, Fjell

En ung dame fra det vakre ville vestland. Er likevel så nær Bergen at byjenta fremdeles har overtaket på meg. Har vippet over i de gylne 50-årene og trives med det. Den andre halvdel i et langvarig samliv med min skjønne husbond - ektepar siden 1980 og still going strong.. Mamma til to flotte, unge menn, svigermor til verdens nydeligste svigerdatter og farmor til to fantastisk vakre, smarte og gode barnebarn - ja, sånn som vi alle syns om våre ;-) Helse har jeg vel, som alle andre, om enn ikke den som stod øverst på ønskelisten i mine yngre dager - eller noen dager for den saks skyld. Heldigvis er det ingen som vet hva morgendagen bringer. Motgang gjør sterk - sies det, men jeg mener nå at man kan vokse seg sterk på både medgang og motgang dersom man har våkne øyne og åpent sinn. Ingen er perfekte - ei heller jeg. Det spennende med mennesket er veien vi går og de valg vi gjør ettersom livet ofte gjør sine krumspring uavhengig av hva vi ønsker å være med på.



Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits