Alices skriblerier om rygg og verden ellers

Ja - da ligger jeg her i nattens mulm og mørke og knatrer i vei på tastaturet.  Jeg finnes ikke trøtt.  Litt rart etter en noe skranten dag, men......kanskje det kan bero på at jeg hvilte hele ettermiddagen og halve kvelden? LOL

Det er noen dager siden forrige gang jeg skrev noe til dere.  Faktisk godt over en uke.  Så nå er det jammen meg snart 8 uker siden operasjonen.  Var det tre måneder uten å provosere ryggen de sa??  Vel - de kan få lov å prøve det selv om de vil.  Det er når man først er på beina at det vanskelige virkelig starter.  Da er det lett for at svært få enn de aller nærmeste forstår at jeg helst skulle hatt hjelp til bl.a. pakke matvarene i poser når jeg handler,  hive inn og ut av bilen, bøye seg og tømme søppelbøttene hjemme og andre strekkøvelser osv.  Selv de nærmeste kan nok ha en tendens til å fare over tanken med harelabb innimellom.  Ikke at jeg klandrer dem.  Jeg ser da helt "normal" ut her jeg går og stuller med det ene og andre så kan jeg glemme så kan vel de også. LOL
Men skitt au - med litt tankevirksomhet så går det bra likevel. 

Akkurat nå kan jeg vel si at jeg nok får bære en stor del av ansvaret for de siste dagers handle-dilemma.  Jeg har heldigvis skuldre som tåler en støyt.  Var nemlig hos legen forrige uke og da benyttet jeg anledningen til å få en B12-sprøyte.  Jeg må jo ha litt av stoffet i det fremmede blodet jeg fikk tildelt også så det fusjonerer best mulig med det lille som var igjen av mitt eget.  Men og det er et stort MEN - jeg blir noe så uhorvelig sulten første uken etter sprøyten.  Jeg går helt berserk i matskapene.  Tømmer alt og går deretter løs på alt av godis som har lagt urørt i månedsvis.  Det meste klarte jeg fint å tylle i meg i løpet av uken som har gått.  Selvfølgelig må jeg jo etterfylle skapene med tilsvarende mengder, og derfor ble altså handleposene så tunge...og derfor har jeg altså litt ekstra slit med dem...og derfor trengte jeg jeg masse hjelp men tok noen gode tak selv også...og DERFOR har jeg nok provosert ryggen unødig mye  Nemlig!!  Men ikke verre enn at jeg "bare" får mere vondt da.  Alternativet av å ikke få vondt vil jeg helst ikke tenke på så smerten forteller meg i alle fall at jeg lever.  Jippiiiii!!!  (sa hun ironisk ;-)

Og tilbake til skylden:  Siden jeg godt vet om denne ulvehungeren som angriper meg i samband med sprøyten så burde jeg kanskje ventet med noe slikt til jeg har handlehjelpen min hjemme fra sjøen.  Eldste avkommet har jo vært til fantastisk god hjelp, men han humper faktisk rundt på en krykke selv pga en veldig dårlig rygg så jeg har ikke samvittighet til å belaste ham for mye. Så kanskje jeg skulle latt være å ta den akkurat nå??  Da hadde jeg sluppet å handle mye varer og løfte tunge poser.  Jeg hadde også sluppet å ligge her med bondeanger fordi jeg innser at den lille bikinien jeg har vil fortsette å være det - liten, alt for liten. ;o/

Nattens mulm endte opp med lukkede øyne, så jeg fortsetter skrivingen i mulmet i dag i stedet.  Er jeg heldig så får jeg postet det etterpå.  Ikke alt som virker som det skal her ser det ut for, men det årnær sæ' nåkk til slutt.

I forrige uke følte jeg meg omsider klar til å sitte bak rattet.  Det var en ubeskrivelig følelse å få lov til å styre "beina" mine (bilen ;-) selv igjen.  Med radioen på full guffe satt jeg og trommet takten med fingrene mens jeg hadde all verdens små (og overdrevne) ærend både her og både der. ;-))

Så kom det.......  Jeg burde virkelig sett det komme.  Det hender jo hver gang - hver bidige gang....  Ingenting går som planlagt for denne damen, og til nå hadde jo uken glidd forbi som på et bananskall.
 
Etter enogenhalv dag med bilen på veien så blinket et lys på dashbordet - et lite oransje lys som fortalte meg at ABS'en hadde koblet ut.  Jaja, tenkte jeg, det er bare et lys.  Ikke noe farlig å kjøre med uansett, og sånne lysproblemer har vi hatt før på denne bilen.

På veien hjem oppdaget jeg plutselig to lys som blinket.  Det var også noe som het EPS som var koblet ut.  Men det vet jeg ikke hva er en gang så det kunne nå helt sikkert ikke være farlig, regnet jeg med.  Selv når lys nummer tre slo seg på og fortalte meg at veibanen var glatt ble jeg ikke særlig bekymret.  Det er jo kanskje litt tidlig på høsten å prate om glatte veibaner så det påvirket i hvertfall iikke noe på bilens kjøreegenskaper.
Men....da jeg nærmet meg hjemme så koblet cruise kontrollen ut.  Jeg er fryktelig avhengig av den avlastningen denne kontrollen gir for pipestilkene mine når jeg kjører så da ante jeg problemer i horisonten. 

Senere på dagen var det plutselig ikke mulig å starte bilen med den nøkkelfrie bryteren.  Heldigvis kom jeg på hvordan jeg kunne gå over til "nøkkel-start" men nå kom horisonten skremmende nære, nesten for nære til å kalles horisont.  Heller mer utsikt tenker jeg.  Jeg ropte min nød ut over det åpne hav, og sjømannen min ringte verkstedet for en bilprat.  De ba meg aller først sjekke bremselysene.  Så lenge jeg hadde dem var bilen ok å kjøre med og jeg kunne komme innom å få det fikset når jeg hadde tid.  Og bremselys hadde jeg......helt til neste dag. ;o/

Dermed var mine planer for uken kullkastet.  Nå er jeg ikke uvant med slike "u-svinger" i livet, så en så liten en som dette tar man da på strak arm.....ehh...selvfølgelig..!?!!  Men det er forholdsvis langt å kjøre til verkstedet.  Eller rettere sagt - det tar lang tid.  Halvannen time bak rattet tilsammen.  Jeg var nå likevel heldig da - de herlige verkstedsguttene (så ingen jenter der ;-) stod omtrent på hodet for å hjelpe meg så det skulle bli kortest mulig venting.  Vi kjenner dem etterhvert nesten litt for godt, men de visste da at jeg er frue uten peiling på bil når andre halvdelen er sjømann, og de var nå også opplyst om at mine problemer med å sitte var doblet og litt til akkurat nå.   Men så viste det seg at en ny del måtte bestilles og dermed hadde jeg enda en slik tur å se frem til to dager senere.  Skulle jeg få kose meg mere og tromme fingrene på rattet i takt med musikken, så måtte jeg bare få det gjort.  Nederlaget ved å atter en gang være heimbunden sved ganske så godt.

Og for den som ikke har dormet av ved å lese beskrivelsen av mine bilproblemer, så kommer essensen i det her: 

Jeg ville bare si at da onsdagen kom så ble jeg nødt å kaste inn håndkle likevel.  All kjøringen på mandagen og frisør på tirsdagen krevde sin rett.  En kraftig påminner om at jeg enda må ta det rolig.  Men altså - det er jo greit å ha forsøkt for da vet jeg hvor grensene mine går for tiden. (hadde blitt en kort og enda kjedeligere blogg om jeg bare skrev det, hadde det ikke...;o)


Om kvelden ble heldigvis sjømannen min atter en gang landkrabbe, etter nesten fire uker på havet.  Skal si det var godt å få ham hjem denne gangen.  Spesielt godt fordi jeg har måtte holde det gående selv de dagene jeg helst bare ville ligge i ro og samtidig måtte be guttene mine om hjelp til det ene og hitt.  Jeg er stort sett vant med å klare meg selv. 
På en annen måte så har det jo vært godt for meg også.  Tvunget meg i aktivitet hver dag enten lysten var der eller ei..  Da han var hjemme sist så fikk jeg knapt lee en finger før han overtok jobben. Før eller senere måtte jeg jo slippe til for å komme i siget igjen.  Det trengte ikke nødvendigvis være så brått som det ble da - fra den ene dagen å ikke gjøre noen verdens ting til å ha aleneansvar for både dyr, hus og heim, og også meg selv da.  Helter må også spise....ha rene klær....og rydde opp etter seg.   Det med gradvis kan jeg visst stryke.  Var nok mere som et stort skred som kom over meg. LOL

Men nå er i alle fall bilen fikset og ærender gjort, og jeg har kunnet inntatt sofaen igjen for å hvile ut ukens eskapader.  Det er godt dette skal bli bedre for hver uke som går tenker jeg. 


Jeg har ikke tenkt å la ham overta all jobben og varte meg opp som sist nå, men jeg tror jeg trygt kan si at det skal bli en likelig fordeling så vi begge får hvilt litt ut de neste ukene - han fra jobben og jeg...ja, jeg fra meg. ;o)))

Et underlig utsagn syns du kanskje - eller rettere sagt det er da noe alle vet.  Likevel kommer vi alle opp i situasjoner hvor vi trenger å bli minnet på at skal noe bli bra så er det viktig at ting skjer i riktig rekkefølge - solen må ha stått opp om morgenen for å kunne gi oss de vakre, fargerike solnedgangene om kvelden. Og disse skyfrie kveldene er noe av det jeg setter uendelig pris på her jeg bor.  Vi har nå bodd her i snart 4 år, og enda har jeg ikke sett to like solnedganger.  De varierer i farger, mønstre og intensitet, og selv om jeg har fotografert dette naturens mirakel uendelig mange ganger så er hvert eneste bilde en gjengivelse av enda et nytt av naturens fabelaktige maleri.
 

Men tilbake til dette med at ting skjer i den rekkefølgen det er ment å gjøre.  Noen dager trenger jeg virkelig å bli minnet på det.  Utålmodigheten min ligger på lur og stikker sitt stygge hode frem når jeg minst ønsker det.  Jeg som har vært igjennom slike rehabiliteringsprosesser så mange ganger før burde jo vært vant med dette nå - å ta tiden til hjelp.  Men denne gangen er vel den første jeg virkelig føler at det operasjonen var ment å hjelpe på virkelig blir hjulpet.  Og dermed vil jeg svært gjerne spole hurtig frem i tid for å kjenne på det endelige utfallet.  Hvor mye av plagene mine har kommet fra denne ødelagte skiven, og hvor mye "tilhører" den del av ryggen der arrvev, død muskulatur og ubevegelige ledd har gitt meg permanente problemer.


Akkurat nå har jeg variable dager, men jeg er ikke i tvil om at det langsomt går den rette veien.  Når jeg har gode dager så er de bedre enn de beste var for en liten stud siden og de dårlige, vel - de er hverken mer eller mindre dårlige, men det blir kanskje litt færre av dem og de varer kanskje litt kortere.  Det er slik jeg på forhånd visste det kom til å bli, men som jeg har en tendens til å glemme innimellom.  I de gode stundene så bli jeg litt oppesen og glemmer helt at jeg fremdeles må regne med tilbakesteg innimellom.  Jeg tenker fremover som om det er slik det stabilt vil være og at det derfra bare fortsetter å bli bedre.  På de vonde dagene så har jeg desto lettere for å få litt tunge tanker om at dette ikke blir bra og at mesteparten av smertene "henger på" den permanent dårlige del av ryggen.   Virkeligheten ligger vel et sted sånn midt i mellom, tenker jeg, og jeg må bare huske på at det at det går litt opp og ned er helt normalt nå.


Forrige uke var det tid for første kontroll etter operasjonen.  Legen var fornøyd og sa jeg var kommet meg raskere enn forventet.  Helt motsatt av hva jeg føler selv.  Da var det litt viktig at herr Doktor presiserte at det faktisk er bare 6 uker siden operasjonen selv om jeg føler det er evigheter siden.  Jeg ble operert da sommeren begynte, og nå er jo høsten allerede på vei.  Men det er jo bare årets dårlige sommer som gjør at det kjenns slik. LOL  Jeg bør vel også huske på komplikasjonene som var en stor påkjenning for kroppen å komme seg etter.

Så nå er jeg fornøyd og stor optimist igjen.  Mitt neste mål er jo den lenge etterlengtede turen til Kreta, men etter det er det kontroll rundt 3 måneder etter op'en og da skal vel bilder taes for å se at alt sitter fast der det skal.  Så skal jeg få hjelp til å komme i gang med et skikkelig treningsopplegg.  Noe jeg både gleder og gruer meg til.  Jeg gleder meg til å få trent opp den muskulaturen som fremdeles går å trene opp, samtidig så vet jeg at det er mange former for trening som i tidligere år er grundig utprøvd og som kun har endt med mye større smerter i det permanent skadete området.  Jeg vet de på klinikken har utarbeidet et treningsopplegg som de har gode resultater med, men hvor mange som meg har de prøvd det ut på?  Slike som bare har fått reparert følgeskadene etter tidligere operasjoner og som sitter igjen med hovedproblemet?

Men jeg har lovet meg selv å gi det den innsats det krever og selvfølgelig holde fast på troen at det vil hjelpe..  Det har jeg gjort med alt som har vært foreslått opp gjennom årene, selv om det har holdt hard å være optimist til tider når alt du har opplevd er nederlag etter nederlag i mange år.  Men, jeg kan ikke si om noe virker eller ei dersom jeg ikke har forsøkt det - og da mener jeg på en skikkelig måte.  Jeg vet at jeg kjenner kroppen min så godt etterhvert at jeg kjenner når mye blir for mye.  Da får vi heller revurdere opplegget og se om det må gjøres annerledes for at jeg skal ha utbytte av det.

Sånn tenker jeg i alle fall nå.  Om jeg er like "prektig" den dagen det gjelder tør jeg ikke love, men nå har jeg nå skrevet noe jeg kan gå tilbake å lese på når motet svikter. LOL


Akkurat nå har jeg hatt litt andre bekymringer.  De siste skorpene på operasjonssåret falt av i forrige uke, og det viste seg at ikke alt hadde grodd like pent som de tynne strekene jeg hadde sett frem til nå. Skrekk og gru - nå så jeg igjen Kreataturen vår i faresonen.  Jeg har reist dit med et bittelite sår på fingeren en gang, og det endte med ful betennelse og legebesøk, antibiotika og hele pakken.  Dette var vel litt mere alvorlig enn et ørlite sår på fingeren var det første jeg tenkte.  Det væsket litt og så ikke særlig vakkert ut.  Men igjen så klarte herr Doktor å hale meg inn på trygg grunn.  Han var ikke det minste bekymret.  Det var visst ikke særlig dypt.  Det var nok kantene som ikke har lagt helt inntil hverandre.  Såret ble jo sydd innvendig og limt ytterst.  Antakeligvis så gikk vel limtuben tom da de kom til det stykket. LOL

Jeg fikk beskjed om å dusje uten å ha det tildekket og vaske det godt i grønnsåpe.  Deretter kunne jeg legge et tykt lag med sinkpasta på og bandasje over. Han regnet med at det ville være så godt som bra i løpet av et par uker.  Skulle det  ikke bli pent slik som lovet (ser heller tvilsomt ut ;-) så kunne de fikse på det senere.  Akkurat nå skulle vi bare gi det fred til å lukke seg mest mulig.  Heldigvis finnes det jo også noe som heter vanntette bandasjer - sånn i tilfelle mener jeg.  Jeg har ingen planer om å reise til sol og sommer og ikke dyppe meg i det våte element.

Ikke for å sutre, men jeg lurer på hvorfor det alltid skal skje noe ekstra med meg?  Aldri er det noe som "følger boken".  Sånn til vanlig så kan jeg godt like å være litt sær innimellom, men akkurat med helsen hadde det vært godt å få være litt som "alle andre".  Ikke at dette var et stort problem da, men jeg synes i grunnen jeg har fått min porsjon denne gangen. ,o)


Jaja - det er sikkert bare en liten innlagt test på tålmodigheten min.  Det er jo den jeg må passe på å finne frem ny forsyning av med jevne mellomrom.  Jeg skal slutte å gruble på det som ikke har skjedd ennå.  Det kan vise seg å være totalt bortkastet tid.  I stedet skal jeg legge mine øyne på de firbente og begynne å planlegge hvordan jeg skal få unna litt pelsstell på dem før ferien.  Pollopusen til mor må jobbes fri fra alle floker.  De synes å poppe frem over alt for tiden.  Han som omtrent aldri har hatt floker tidligere.  Han har dessverre lagt seg til en forferdelig jamring når jeg setter i gang med stellet - før jeg i det hele tatt har vært borti noe.  Heldigvis bare Lodotten som hører ham der hun ligger rett utenfor badedøren.  Hun bjeffer i sympati med ulydene til pusen, og der sitter jeg ganske så svett og tygger pels i en "herlig" ustemt symfoni av dyrejamring. 

Men lite vet hun at hun gjerne må til pers like etterpå.  Hun skal riktignok i dusjen da, men hun synes nok ikke at det akkurat er rasende festlig.  Hun føler seg neppe særlig lekker med vannkjemmet pels.  Hun ser mer eller mindre ut som en druknet rotte.  De små, yndige ørene blir til digre flaggermuslignende utvekster, og de søte, brune øynene ser plutselig kulerunde og utstående ut.  Halen ligger i slep baketter i stedet for å vifte freidig opp langs ryggen, og hun kan på ingen måte skjule at livvidden ikke lenger er det den en gang var. Hun piper da heldigvis ikke, men hadde jeg vært nærtagende så hadde jeg vel neppe sovet godt om natten etter å ha sett på de sørgelige anklagende øynene i noen timer. LOL

Tja - egentlig så kjeder jeg meg ikke.  Klarer alltids å holde meg beskjeftiget så mye som jeg orker, men jeg begynner å bli rastløs. Nå er det litt over en uke siden sjømannen min dro, og dagene begynner å bli noe ensformige.  Det er lite som skjer og mye jeg ville gjort.  Men jeg synes det har gått bemerkelsesverdig bra, dog med bidrag fra min eldste pode som har vært særdeles hjelpsom når jeg må ut en tur, eller han handler for meg når jeg trenger noen småting. Jeg er utrolig takknemlig for hjelpen som gjør dette mye enklere for meg, og at jeg faktisk ikke trenger å spørre en gang.  Hvis ikke annet er avtalt så ringer han hver dag når han er på vei ut for å høre om jeg trenger hjelp til noe. 
Yngstemann har vært opptatt med barnehagetilvenning helt til han fikk en syk liten tulle i stedet så heldigvis har jeg sluppet å be ham om hjelp.  Er nok overgangen fra Sydens fuktige varme og hjem hit som har utløst halsbetennelse på prinsessen vår, men var hun på bedringens vei før helgen og godt var det.  De regnet med barnehage for fullt fra mandagen av.  Da begynner nemlig pappen også i jobb etter en lang ferie.

Å få hjelp er vel og bra og en god ting.  Aller helst vil jeg likevel etterhvert begynne å ta en tur ut på sparket i blant. Ta en titt innom min syke lille prinsesse og gi henne en god farmorkos, og andre ting jeg vanligvis ville gjort. 

Feks. ville jeg normalt kunne vært "krisehjelp" dersom de ikke kan sende tulla i barnehagen, men akkurat nå ville det vel ikke vært det smarteste trekket.  Det er en ubetinget fordel å også kunne løfte disse små, når de skal sove, spise og kose f.eks.  Eller trenger litt trøst.  Eller jeg har bare lyst. ;o))   Jeg regner med at det kommer seg etter disse tre første månedene.  Det er sikkert ikke mange som har det likt meg og har anledning til å ta det med ro slik som foreskrevet.  Jeg vil tro at en del reiser hjem til familie og barn. Og sikkert uten en sjømann som har fri i mange uker etter operasjonen og gjør alt fra matlaging til stell av de firbente.  Så etter 3 måneder får det vel være nok med denne "ro'en".  Det får være grenser å tyne meg også.  Like før jeg må i en diger juicepresse for å skvise ut siste rest av tålmodighet her.....


Ellers går det mest i litt hus- og firbentstell - både på innsiden og utsiden av huset.  Jeg sitter jo fremdeles igjen med de problemene med ryggen som alltid har vært der, så noen turgåer er jeg ikke.  Dessuten må jeg kjøre ut før jeg kan gå tur.  Enhver som har sett bakken opp til gaten her vil forstå at den ikke er noe for meg å spasere i.  Det er en grunn til at vi er eneste hus med postkassen helt oppe på husveggen. Frem og tilbake i den lille gaten vår, kan sikkert være nok for meg etter en runde og to, men ...vel......nei! LOL Jeg tror jeg heller venter til jeg kan begynne med bassengtrening igjen.

Jeg var heldig forrige onsdag da jeg skulle på møtet.  Onsdag og torsdag hadde jeg to virkelig gode dager.  Medisinene virket som de skulle, endelig, og jeg klarte adskillig mer enn jeg hadde gjort til da.  Men....hvor lenge var Eva i Paradis?  Det var kjekt så lenge det varte i alle fall, selv om betalingen for innsatsen var heller uvelkommen. ;oS

Likevel mener jeg absolutt at jeg klarer litt mere nå.  I går måtte jeg ta en sprellende Pus med på badet og få bort noen digre floker  Det var noe nervøst å nærme meg magen hans med en saks samtidig som han var like sleip og vanskelig å holde som en makrell.  Det gikk veldig greit for meg likvel, og tross oddsene så kom Pus ut av det uten behov for ytterligere buk-kirurgi og noen floker fattigere. Jeg var sliten og vond etterpå, men det gikk over etter jeg hadde lagt meg nedpå litt, og Pus ble kvitt noen floker som sikkert ikke var gode.  Da er mor fornøyd hun. 

Men det beste av alt er at ingen av plagene som gjorde at vi valgte å vrenge lommeboken totalt er kommet tilbake.  Jeg har stor tro på at de er borte for godt.  Kneppingen i ryggen var nok et resultat av at skiven min var gått helt i oppløsning - "støtdemperen" var borte.  Det var nok skiven....eller riktigere mangel på sådan som gav meg de ulike problemene - knepping i ryggen ved bevegelse, manglende kontroll over musklene som holder ryggen oppe og, ikke minst, de voldsomme, smertefulle krampene fra rygg til knær som ofte hindret meg i å bevege meg. Nå skal jo årsaken til alt dette være borte og jeg har fått en ny "støtdemper" som er ment å vare livet ut.

Jaja - nok om det.  Heldigvis kom min beste venninne torsdagen og brøt litt av ensformigheten.  Sikkert mange som ville likt å vært en flue på veggen når vi to setter i gang.  Timene flyr avgårde og snakketøyet får ikke noen hvilepauser.  Og alle former for fornuft i matveien legges tilside og vi hadde varme skillingsboller, en diger skål med plukkegodt og en med salte nøtter som vi stupte i - ja også noen moreller som et litt sunt alibi da.  Klokken blir alltid langt på natt før vi gir oss, og det er bare fordi hun må passe på å kjøre hjem uten å sovne i bilen.  Er noe med når du kommer på lange strekk med motorvei og bare suser avgårde i mørket.  Da kjenner man trøttheten sige på.

Vi har kjent hverandre siden barna var små, men underveis så har vi flyttet i hver vår retning slik at avstanden er ganske stor. Nå er det uaktuelt å kjøre den lange veien for meg, og det har vært mange perioder tidligere jeg ikke har kunnet av diverse grunner. I år har det vært spesielt ille og det er ikke mange gangene jeg har kunnet ta turen.  Men hun gir meg ikke opp av den grunn.  Det føles trygt og kunne si akkurat hvordan det er stilt og vite at jeg møter forståelse - det eneste jeg egentlig ønsker meg fra omverdenen når det gjelder ryggen. Jeg vil ikke ha medynk, medlidenhet eller at noen synes synd på meg.  Det er absolutt ikke synd på meg, og slikt blir bare trist og trasig for alle parter. 

Bare gi meg forståelse for at jeg ikke styrer hva ryggen min vil.  Det er ikke ment som en personlig fornærmelse om jeg må avlyse noe pga den. Gi meg forståelse for at jeg må ha litt tilrettelegging dersom jeg skal kunne komme og bli en kveld hos deg.  Når vi skal til vennene våre i festlig lag så har de alltid sørget for å holde av den plassen og putene jeg trenger for å sitteligge best mulig. På den måten kan jeg sette meg diskret ned og prate lett med de andre uten at rygg blir et tema.  Når vi skal ha en koselig kveld så er det siste jeg tenker på å dra fram noe av "elendigheten". Hvorfor skulle jeg det?  Jeg ser vanligvis ingen andre som bretter ut sin helsejournal, og om man gjør så kan man ende med å bli en ordentlig festbrems.

Er ikke noe som er så ille komme et sted og måtte å høre om noen kan flytte seg så jeg får "go'plassen" og gjerne annonsere dette foran en hel haug med uvitende gjester.  Da vet jeg med sikkerhet at skabelonet mitt skal dissekeres og deles ut til både Per og Pål i løpet av kvelden.  Jo mere alkohol som går inn jo mer nærgående blir spørsmålene.  Klart jeg unngår det jeg ikke vil svare på ganske greit, men jeg vil ikke være helt avvisende og gretten heller.  Det er tross alt meningen å bevare en hyggelig stemning.  For vertenes skyld og med tanke på at det er alkohlen som "prater" så prøver jeg å ta det på en humoristisk måte og kanskje le det bort. Men til det kjedsommelige kommer alltid det uunngåelige......: "Jeg skjønner ikke hvordan du holder ut?"  Jepp - og alternativet var sa du??? 

Men - nok om det.  Nå er det fremover jeg ser.  I løpet av uken som kommer så tenker jeg at jeg etterhvert skal begynne å kjøre noen småturer.  Det er bare fem minutter bort til butikkene f.eks.  Men fredagen skal jeg til kontroll og det er en mye lengre kjøretur som jeg betakker meg for foreløpig.  Poden kunne sikkert kjørt meg dit, men nå var det en god venninne her ute på øya som tilbød seg å kjøre.  Så utrolig hyggelig og jeg gleder meg. Vi har ikke fått pratet sammen i hele sommer.  Hun har evig nok med sitt, men likevel finner hun tid til dette.  Poden er sikkert fornøyd med å få "fri" fra å dra rundt på mammen sin - selv om han forsikrer meg om at han gjør det med glede.  Og det tror jeg på.  Han har vært positiv og blid uansett hva og når jeg ber om noe.
 

Men i morgen er det altså en ny dag, ny uke og jeg er enda litt lenger i rekonvalesensperioden.  Jeg er spent å se hva jeg kan oppsummere når denne uken er over.  Kanskje fremgang og nye skritt på listen over hva jeg vil klare?  Kanskje ingen fremgang men jevnt over det samme?  Én ting vet jeg i alle fall det ikke blir - så fremt det ikke skjer et uhell så kommer det ikke til å gå baklengs igjen. Litt opp og ned med smertene blir det alltid, men ellers kommer jeg til å kjempe med nebb og klør for å fortsette fremgangen.  Jeg har jo en gjev gulrot i vente hvis det går fremover, slik som nå - ferieturen vår til Kreta.

Og så var det kunsten å vri ut litt av den tålmodigheten som ennå ligger der ubrukt og venter på å bli funnet!

Da var jeg her igjen med noen ord.  Kanskje ikke fullt så alvorlig som de siste gangene.  Jeg er ærlig talt ikke noen grubler som hele tiden stubbelurer over det ene og hitt.  Jeg tar dagene som de kommer og angriper det som måtte dukke opp av problemer når og om de dukker opp.  Ingen vits å ta sorgene så alt for mye på forskudd - særlig ikke hvis det viser seg at du har brukt mye energi på noe som likevel ikke skjer.  Snakk om å kaste bort tiden da. Dagene er alt for verdifulle til å bli brukt til slikt.

 

Fortsetter fra forrige post?.

Men denne tiden er litt annerledes da.  Nå er jeg i ro bare for å være i ro, og har maks planlagt små økter med noe for å holde muskler i sving.  Dagene kan fort bli lange og enkelte dager er mattidene den eneste rutinen som er det samme som alltid.  Å unne seg noe ekstra betyr flere kalorier som skal forbrennes.
 

Jeg er ikke sånn at jeg stadig går på slankekurer.  Jeg har vel egentlig aldri fulgt slavisk en slik en.  Men det er jo lov å bruke hodet litt da.  Selv om jeg synes jeg har vært ganske forsiktig så er det ikke til å komme bort i fra at vekten har krøpet langsomt men sikkert oppover i løpet av de 20 årene med ryggproblemer bl.a.

En god del av økningen skyldes også bivirkning av medisiner. Det er mange av dem som har gitt meg noen gode kilo ekstra.  Jeg ble en god og frodig madam etter hvert. Fortvilende med tanke på at det ikke er bra for ryggen og helsen ellers, og jeg trivdes ikke helt i min egen kropp.  Finne klær som passet var ikke gøy. I dag finnes det heldigvis både bedre utvalg og snitt på større klær.

Uansett, selv om jeg aldri gikk på noen direkte slankekur så prøvde jeg jo litt forskjellig med å kutte ut både det ene og andre fra kostholdet. Det var bare ikke alle de riktige tingene viste det seg etterhvert.

I januar 2008 fikk jeg så diagnosen Diabetes 2.  Ganske sikkert som følge av genetisk disposisjon, vekten jeg dro rundt på og lite aktivitet.   Jeg husker jeg satt i bilen utenfor legekontoret etter jeg hadde fått beskjeden og fortvilte.  Jeg har aldri vært særlig storspist eller matglad, men nå så jeg for meg at absolutt alle de små gleder jeg hadde i matveien bare forsvant.  Ikke nok med denne forbaskede ryggen som hemmet meg sånn, men nå skulle jeg ikke få spise som jeg ville heller.
 

Jeg satt en times tid før jeg snudde på tankegangen og forstod at jeg måtte finne den beste veien til lavt blodsukker - for meg. Maten var stort sett det området jeg kunne angripe.

Det første jeg gjorde var å stikke innom helsekosten på veien hjem og finne meg et søtningsmiddel som var naturlig og ikke hadde den uggne ettersmaken som de kunstige hadde.  De har jeg aldri klart å bruke.  Men morgenteen min måtte jeg jo redde.

Nå følte jeg at jeg var i gang.  Jeg ville kontrollere diabetesen  - ikke omvendt!  Jeg leste til øyet ble stort og vått og peilet raskt inn at Herrene Atkins og Fedon Lindberg fokuserer mye på blodsukkeret.  Jeg forstod at det som var viktig for meg var disse oversiktene over mat og GI/GB

Men jeg hadde ingen planer om å følge opplegget til disse slankekongene ellers.   Jeg var på utkikk etter å finne en måte å leve på som jeg kunne klare å følge resten av livet.  Da kommer ikke kurer inn i bildet.

Jeg trenger ikke gå helt inn på det, men jeg fant en matvei som passet bra for meg og fikk verdiene nedover.  Den aller største omleggingen ble å passe på å spise jevnt og ofte nok.

Vekt i den forbindelse var faktisk ikke i mine tanker..  Men etter en stund så oppdaget jeg at den også begynte å gå nedover.  En svær hyggelig bivirkning av diabetes-kostholdet mitt.   Det gikk altså an å gå ned i vekt selv om man ikke klarte å øke aktiviteten.  :-)

Det gikk sakte men sikkert, og ett år senere var jeg mange kilo lettere og hele garderoben måtte byttes ut.  Det var både moro, slitsomt, dyrt og noen ganger kjedelig, men artig at jeg nå kunne velge og vrake i alle typer butikker.

 I fjor sommer var jeg igjen borti en medisin som fikk kiloene til å renne på.   Selv om jeg sluttet ganske fort med den så tok det godt over et halvt år før vektnålen begynte å bevege seg igjen  Skabelonet mitt har ofte en vilje helt av seg selv så det var nå bare å vente og se om det ombestemte seg.

De to siste månedene før operasjonen så merket jeg at det begynte å skje noe.  Veeeeeldig sakte og det gikk litt opp og ned.  Men endelig så det ut til at  kroppen min fant tilbake til "normalen" igjen

Nå, med operasjonen og alt den fører med seg, så har jeg vært litt urolig for at det skulle ødelegge for dette.  Andre typer måltider enn jeg var vant med og flat i en sykehusseng regnet jeg med at jeg kom til å tilegne meg litt ekstra tyngde.

Overraskende nok veide jeg nøyaktig det samme da jeg kom hjem som før jeg dro inn.  Nå er det vel kanskje fornuftig å anta at jeg nok gikk ned første uken da alt dramaet stod på, og derfor hadde noe kilo og gå på andre uken.  Men resultatet var jeg fornøyd med okke som
.

Og det har faktisk fortsatt etter jeg kom hjem.  Sakte, men det går nedover.  Jeg har klart å innrette meg på de mange, små måltidene igjen, selv om appetitten ikke er helt på topp.  Siden det en gang er sommer og ferietid nå så har jeg likevel tillatt meg å nyte en liten pinne-is hver dag ? saftis eller fløteis eller en blanding av begge.  Det har gått fint for blodsukkeret sin del og da er jeg fornøyd. :-))
 

Nå er jeg spent å se om jeg kan klare å fortsette den fine trenden når min kjære sjømann (og kokk/kelner ;-) ikke er her til å hjelpe meg.  Det gjelder å motstå fristelsen til å forenkle maten fordi jeg ikke er i form.

Gevinsten jeg får hvis jeg er flink denne måneden, er at jeg har et helt annet utvalg av sommerklær når jeg skal pakke kofferten,  mye større. .....utvalg altså. ;o)

Ellers så er jo det aller viktigste at dette er det kroppen min blir blid av.  Det er rikelig med kilo å ta av, men, jeg har likevel ikke annet mål enn å få tilbake den størrelsen jeg var før det gikk opp igjen.  Da var blodsukker og kolesterol veldig fint.  Om det ikke gjelder liv og helse så kommer jeg til å betakke meg for å prøve noe som gir denne bivirkningen igjen.  Ser ut til at kroppen min suger den til seg umiddelbart.

Jeg ønsker ikke å leve et liv der mat og måltider automatisk omregnes til gram og kilo i hodet, og hver gang man koser seg litt ekstra så sitter man igjen med bondeanger etterpå.  Niks, det er absolutt ikke noe liv for meg. Men jeg skal fortsette med det levesettet som jeg har hatt siden diabetesdiagnosen ble et faktum.  Det er blitt en del av det daglige her og jeg trives godt med det. Enhver kilo jeg måtte miste som følge av dette tar jeg som en ekstra bonus, og mister jeg ikke flere så er jeg fornøyd likevel.

Det eneste jeg vil vokte meg for er hvis jeg ser nålen peke oppover igjen.  Jeg blir ikke yngre med årene og jeg har ikke råd til å utsette hjerte, lunger og resten av kroppen for belastningen ved å bære rundt på uforholdsmessig mange kilo.

eg vet jeg må være ekstra obs nå disse månedene hvor jeg skal ta det med ro.  Blir nok litt mer aktivitet på meg etter hvert. 

Men jeg har vært heldig med vekttapet.  Det var så fjernt for meg da jeg la om kostholdet pga diabetes, og desto større var overraskelsen da det begynte å gå nedover.  For meg var altså det løsningen, og det som også hjelper meg nå under rekonvalesenstiden.

Jeg er absolutt ikke ute etter å bli den sylfiden jeg en gang var.                                                                

Så lenge helsen er tatt vare på så synes jeg at Frodige Fruer Faktisk er Flotte.

Det er gått en stund siden sist jeg skrev her, og det beklager jeg.  Håper jeg får litt mere ro og tid nå fremover.  I dag tar jeg igjen litt av det tapte med to innlegg.

Tidlig i morges dro sjømannen min avgårde for 4 uker på bøljan den blå. Nå er tiden kommet for at jeg må klare meg alene her med hjelp fra guttene mine hvis jeg skulle trenge det da.  Jeg må innrømme at jeg er ganske spent på hvordan det vil bli, men er optimist på egne vegne.  Smertene er foreløpig ikke blitt noe mindre, men de flytter seg litt rundt, alt på venstre siden.  Men det var jeg blitt forberedt på ville skje så jeg får bare takle dem så godt jeg kan.

 I dag kom vaskehjelpen og fikk huset helt på stell., Også den lille Sydenfarerfamilien (yngste poden m/samboer og mitt søte, lille 18 mnds barnebarn) kom for første gang etter ferien.  I hele vår har jeg passet Lillegull en dag eller tre i uken mens de hadde vakter som kolliderte, og jeg må ærlig innrømme at jeg har savnet henne fryktelig de siste ukene.  Men det var jo veldig kjekt å få høre om en vellykket ferie og se bilder av Lillegull og de voksne kose seg i basseng, rutsjebaner og med isdesserter som var større en barnet omtrent (litt overdrevet men.. LOL).  Hun frydet seg godt der hun fikk kose seg med hele herligheten selv.   Vel, poden laget god middag til oss så i dag har det gått veldig bra her.  Men det var bare første dag da..  ;o)

 

For første gang siden operasjonenr var vi og handlet mat sammen  i går.  Det kan jeg trygt si var en slitsom affære for meg, og absolutt ikke noe jeg foreløpig klarer på egenhånd.  Men nå er da kjøl og frys fylt til randen med det jeg måtte trenge i den nærmeste fremtid så evt. turer på butikken bli bare etter småting som vi kanskje har glemt eller trenger mere av.  Turen tok nok mer på enn jeg først ville vedgå, og jeg sovnet på sofaen  tidlig på kvelden og våknet ikke før i 5-tiden i morges.  Jeg hadde vært helt borte fra denne verden og ikke registrert at bonden hadde ryddet rundt meg og gått til sengs.  Tror neppe det var noen vits å prøve å vekke meg.  Sjelden jeg sover så dypt og sammenhengende så det gjorde utrolig godt.

 

Men det er jo nå den virkelige tålmodighetsprøven begynner.  Jeg må ha tålmodighet til å la ting være hvis jeg helst ikke bør gjøre det selv.  Jeg er slik at jeg kjenner oftest smerten i etterkant når jeg har gjort litt for mye, så jeg må prøve å forutse når det vil bli og unngå de fellene.  Jeg skal samle krefter og konsentrere meg om å styrke litt muskulatur til sjømannen min kommer hjem og vi drar på en etterlengtet ferie.

 

Har forresten tenkt litt på dette med maten mens jeg ligger her.  Den er viktig på så mange måter, men kanskje ekstra viktig for oss som må ta det ganske med ro.  Jeg har jo også måtte være mye i ro til vanlig , men som oftest da etter en aktiviteter som har gitt ryggen behov for hvile.  Ikke sånne treningsstudioaktiviteter altså, men husarbeid, matlaging, tur på butikken eller lignende.

Jeg skriver litt mer om det i neste post.  Som vanlig er jeg full i ord, men nå var det visst litt for mange for én post. LOL

Det blir til at dagene går mye i en annen når det ikke skjer så mye rundt en.  Her er forholdsvis stille - for meg altså.  Har en (hus)bonde i konstant aktivitet med sitt og to små firbente (pus og hund) som forlanger at dørene skal gå opp og igjen når de ønsker det.  Noen ganger kan man føle seg som den reneste dørvakten. Pus er veldig hjemmekjær og går ikke annet sted en rundt huset her og noen snarvisitter på naboenes områder.  Litt bortskjemt pga sin dramatiske start på livet er han blitt, så han tror at den magiske koden for å åpne en dør er et langt og yndig Mjaaaaauuuuuu - en lyd man kanskje ikke forventer av nabolagets største katt. Han ser ut som det naturlig burde komme et dypere og mer solid Mjaoo. LOL

Nå er det akkurat en uke til sjøen kaller på bonden min.  Jeg er spent på å se hvordan det går å klare seg helt alene her.  Hvis jeg klarer å finne frem min tålmodighet så vil det nok gå seg til - tror jeg. Husarbeid kan jeg begrense til det mest nødvendige, hvis jeg må, og ellers så får jeg prøve å hvile mye innimellom hver ting jeg gjør.  Ikke gjøre slik jeg har vært vant med.  Jeg har oftest tenkt som så at "straffen" i form av vondter og mer sofadating vil komme uansett så da kan jeg like så gjerne gjøre alt ferdig i en engang og bare få én (solid ;o) "straff" i stedet for stadig vekk få nye..  Slik tenking vil ikke være fornuftig på skabelonet sånn som det er nå. Jeg skal ikke presse det på den måten akkurat de første tre månedene.  Det vanskelige er å begrense seg.  Konsekvensene av det jeg gjør kjenner jeg nemlig i størst grad i dagene etter - ikke samme dag.

Jaja - jeg får tidsnok vite hvordan det blir. Akkurat nå blir det bare grubling og gjetting når dagene er stille.  Jeg har heldigvis begge guttene mine i rimelig nærhet og jeg får tillate meg å be om litt ekstra hjelp i blant.  Mulig alt går mye bedre enn ventet.


For to dager siden så hadde jeg min første "ordentlige" tur ut i verden igjen.  Jeg har bare vært en liten tur til lege og hjem igjen tidligere.  Denne gangen var planen å kjøpe en forsinket bursdagspresang til mamsen min og ta en liten formidddagsvisitt hos henne etter jeg hadde vært hos fastlegen en tur.  Det burde være akkurat passelig aktivitet syntes jeg.  En sjelden gang opplever jeg at legen er litt forsinket, og det måtte selvfølgelig være denne dagen. Etterpå viste det seg at vi måtte helt tilbake til øya vår for en avtale som min kjære bonde hadde - noe som også ble drøyet ut i tid.

Det ble mer enn forventet og jeg var nok blitt pittelitt blek om nebbet da vi endelig kom frem til mamsen.  Men der hadde hun lagt alt tilrette på sofaen for meg med puter og tepper og tevannet putret i vannkokeren så snart jeg hadde rigget meg til.  Kaffe til de to voksne ;o)  Var herlig å bare få være sammen og småprate.  Det blir ikke helt det samme med telefon, uansett hvor koselig det også er.

Med ett så så jeg to skjønne hoder dukke opp i stuedøren.  Inn ramlet to av mine nevøer, og like bak kom min minstebroder med kone og familiens nyeste tilskudd.  Minstemann hadde jeg enda ikke hatt anledning til å hilse på.  De hadde planlagt å overraske oss mens vi var der. En super avgjørelse i mine øyne. ;o) Det var kjekt å se dem igjen og herlig å få klemme litt på eldstemann som satt seg ved siden av meg i sofaen.  Den adskillig yngre nybakte storebroren har så mye han vil gjøre når han kommer inn døren at noe klemming var det ikke tid til men bare det å se ham i aktivitet var koselig.  Det største den dagen var likevel å få hilse på den nye verdensborgeren - en nydelig liten guttebaby.  Etter han var fylt til randen med melk fra mor så hadde vi to en god stund til å bli kjent med hverandre.Vi pludret og pratet litt og tilslutt sovnet han godt mens jeg kunne legge kinnet mot ham og bare kose.  Disse små gir meg en utrolig energi når jeg holder på med dem så jeg kunne gjerne hatt ham slik til neste måltid.  Når vi kommer så langt har jeg dessvere ikke noe å tilby. LOL

Men vi satte nok nesen hjemover før den tid.  Var på tide å finne hjem til min egen sofakrok.  I halvannen dag etterpå så var jeg helt utmattet.  Ole Lukkøye hadde omtrent parkert ved siden av meg og strødde sine sandkorn med ujevne mellomrom så jeg duppet litt av og på.  Det var likevel koselig å ha vært ute og pratet med andre mennesker.  Noen grunn til å klage ser jeg absolutt ikke.  Om kroppen var sliten var sinnet fylt med nye impulser og tanker igjen.  Det blir nok bare ett og ett ærend når jeg må ordne ting på egenhånd inntil jeg kjenner at skabelonet er klart for litt mer.  Mest bare ut for å fylle opp kjøleskapet i ny og ne.  Ingen behandlinger foreløpig, og besøk får jeg vente litt til med.


Det var nok kanskje en mening med at turen skulle bli så lang som den ble.  Skal jeg kunne sette grenser for meg selv senere så må jeg også vite når skabelonet sier "takk, men ikke mere...".  Grensesetting for aktiviteter har jeg ikke alltid vært like flink med.  Jeg vil jo helst være den aktive energibomben jeg en gang var, selv om en slik tanke er absurd uansett kranglete rygg eller ikke.  Jeg er jo nesten dobbelt så gammel som jeg var den gang jeg husker tilbake til, og naturens lover tilsier at jeg nok garantert ville fått en påminnelse om det likevel. LOL


Men - turen med alle dens viderverdigheter har i alle fall gitt meg litt innsikt i hvor grensene mine går for tiden.  Det neste stikkord for månedene som kommer må vel bli å lære meg selv mer om GRENSESETTING - ikke bare vite hvor grensene går, men faktisk utøve den selvkontroll at jeg klarer å si "stopp" før jeg kommer dit.  Tiden for å sprenge grenser kommer snart nok til meg igjen, men ikke akkurat nå.

Har vært stille fra meg en stund nå.  Det er sommerferie for mange, og med ryggen er jeg kommet dit at nå er det bare tid som skal til for å se hva det endelige resultatet blir av skiveprotesen jeg satt inn.  På kontroll i forrige uke så fikk jeg jo beskjed om å ta det mye med ro de første 3 månedene.  Ikke stille noen krav til meg selv når det gjelder å komme i sving igjen og også bruke det nødvendige av medisiner så kroppen kan bruke alle kreftene på å hele seg selv.

Jeg er selvfølgelig oppe og beveger meg så musklene får litt trim, men ellers blir det mye dating med sofakroken.  Det nærmer seg stygt dagen da (hus)bonden må reise på sjøen igjen (6.august), og da vil jeg få nok av ting å ta fatt i.  Bruker derfor denne tiden som er igjen til å samle mest mulig krefter.  Og det virker til å virke - selv om det nesten er umerkelig når det går sånn over langs.  Jeg har alltid anbefalt andre om å føre en liten dagbok om hvordan man føler seg dag for dag, for da er det lettere å se om det virkelig går fremover.


Jeg er dessverre ikke alltid like flink å følge mine egne råd. men denne bloggen her hjelper meg litt da.  Den sykelige hvitfargen i ansiktet er adskillig bedre nå - selv om jeg ikke har oppholdt meg noe ute i solen.  Det er mange grunner til det, men aller mest er det vel at det blåser sånn på toppen her at det kan bli litt for kjølig å legge seg ut på terrassen.  Men det er i grunnen ikke noe jeg bekymrer meg så mye over.  Eneste er at jeg ikke får det underlaget som jeg bruker å ha når vi reiser på ferie.  Så da blir det å være veldig forsiktig de første dagene så jeg ikke antar farge som en nyfødt grisunge. ;o)


Men tilbake til tankene som opptar meg en del når dagene blir i roligste laget for meg.  Jeg har prøvd å rekapitulere alt som skjedde på sykehuset(ene) og har spurt bonden om en del jeg ikke husker.  Har oppdaget at det er masse tid som bare er forsvunnet ut av hodet mitt.  Skikkelig frustrerende å føle at jeg ikke har kontroll over den tiden. Jeg vet jeg til tider var klar nok til å både prate og oppfatte som normalt, men korttidshukommelsen min svikter litt så mye er blitt veldig vagt likevel.  Jeg har aldri opplevd slik etter narkoser tidligere, og dette var jo egentlig planlagt som en lett narkose siden spinalbedøvelsen var den som skulle gjøre mesteparten av jobben med å holde meg smertefri under operasjonen.  Men nå ble det uventet 3 narkoser på rad, og det skulle nesten bare mangle om jeg ikke ville merke noen ettervirkninger av det.


Hvis jeg ikke har gjort det tydelig tidligere, så vil jeg altså ikke utrope meg til en som har veldig mye rede på skiveproteser og politikken rundt dette i Norge.  Jeg har skrevet litt slik jeg har forstått ting, men at jeg oppfatter ting helt slik de er kan jeg ikke garantere.  Det jeg vet er at det sykehuset jeg alltid har tilhørt når det gjelder ryggen min ville ikke kunne gitt meg tilbudet om protese og tvilsomt om noen andre offentlige sykehus ville kunne det heller.  Jeg vet ikke om de kunne gitt meg noe tilbud i det hele tatt.  Uansett så var tilstanden min blitt så ille at jeg kunne ikke klare tanken på å vente så lenge som de antydet for å få en utredning som mest sannsynlig endte i intet.  Det er veldig viktig at jeg kan klare å ta vare på hus og innboere (de firbente og meg ;o) når bonden er på jobb.  Til tider kan han være lange perioder på sjøen og korte hjemme.


Jeg hadde vært på det private sykehuset i januar og fått en undersøkelse og uttalelse der.  Det var mitt valg, men han anbefalte ingen operasjon før jeg følte det som siste utvei.  Men da mente han skiveprotese ville være det beste i håp om å unngå enda flere operasjoner i fremtiden.  

Siden det gikk plutselig forverringen mye fortere enn forventet.  "Kneppingen" i ryggen ble mer høylydt og nærmest konstant ved bevegelse.  Jeg fikk plutselig dager hvor jeg ikke kunne holde ryggen oppreist og hadde store problemer med å bevege meg over gulvet.  Til slutt fikk jeg også voldsomme kramper fra hofte til knær som ingenting annet enn å ligge flatt kunne hjelpe på. Og de dagene jeg klarte å bevge meg litt rundt så skulle det ingenting til før jeg utløste noen som var så smertefulle at de enten fikk meg til å skvette skikkelig eller lot meg stå urørlig i en god stund.  Det var ikke særlig forenlig med å ta vare på hverken meg, de firbente eller barnebarnet mitt som var hos meg noen dager i uken fordi hun ikke hadde barnehageplass.


Etter å ha slitt meg gjennom en periode bonden var ute så jeg ingen annen utvei enn å ta i mot tilbudet om protese satt inn hos dem og betalt av meg.  De hadde fremdeles avtale med Bergen kommune og hadde enda noen operasjoner igjen på kvoten de var tildelt, men innsetting av skiveprotese har aldri vært en del av den avtalen. 

Det neste som kommer er en mer detaljert beskrivelse av forløpet, for dem som er spesielt interessert i det.  Har fått en del spørsmål om både ene og andre så jeg beskriver så godt jeg klarer å rekapitulere det jeg vet og senere har fått vite.

Da jeg først hadde bestemt meg gikk det fort.  Først måtte vi finne en løsning på finansieringen.  Da det var på plass var det om å gjøre å få satt opp en operasjon før de lukket sykehuset for en lang sommerferie.  Bonden var da i begynnelsen av en lengre hjemmeperiode og ville kunne være den hjelp og støtte jeg trengte i begynnelsen.  Den 29.juni ble jeg operert og skiveprotese satt inn.  I flg. epikrisen så valgte de en Baguera-L str small til å erstatte i L2/L3.  Da jeg spurte i etterkant så fikk jeg vite at den ville ha en bevgelse som var forenlig med det nivået den var satt inn på.

Den opprinnelige skiven hadde vist seg å være adskillig mer nedbrutt enn bildene antydet, og de hadde måtte bygge opp mer enn planlagt.  Jeg kunne derfor muligens få litt mer "strekksmerter" etter som alt av sener o.l. skal tilpasse seg den nye høyden.  Jeg synes det er godt å vite slikt i forkant slik at jeg ikke bekymrer meg for smerter jeg ikke vet hva er.  Forøvrig gikk operasjonen helt etter planen.

Jeg våknet av narkosen godt bedøvet enda.  Herlig for første gang å slippe å oppleve et sjokk av smerter som jeg har gjort de andre gangene.  Det tok ikke lange tiden før madammen var både tørst og sulten.  Etterhvert som spinalbedøvelsen gikk ut så måtte det selvsagt fylles på med annen type smertestilende, men jeg følte at jeg hadde det, etter forholdene, OK likevel.  Mye bedre enn etter noen av de mer "tradisjonelle" operasjonene, selv om de også der fokuserte mye på smertelindring.  Akkurat der har det vært en rivende utvikling siden første operasjonen min i 1990.  Så snart bedøvelsen var ute av kroppen så var det på tide å prøve seg ut av sengen.   Jeg satt meg opp uten problemer, men første gang vi forsøkte var ikke bena helt bedøvelsesfri likevel.  De var som to gummibein og kunne ikke brukes til noe fornuftig. LOL

Andre gangen gikk det mye bedre.  Jeg fikk beina under meg og hang på prekestolen - en herlig følelse å være på bena igjen; sånn nesten i alle fall. LOL  Man blir selvfølgelig veldig godt passet på og pleierne står klar rundt deg i tilfelle noe skulle skje.  Jeg ble bedt om å si fra med én gang om jeg kjente meg noe svimmel, men da det kom så gikk jeg så fort "inn i tunnelen" at det kom nok ikke rare kvekkene fra meg.  Første gang i mitt liv jeg besvimer så jeg kjente ikke igjen noen "varsler" før det var for sent.  Jeg vet at noen misforstod det jeg skrev tidligere og trodde at fallet var årsak til blødningene, men det var heller motsatt.  Blødningene hadde nok allerede pågått en stund, og da jeg så kom meg på bena så falt blodtrykket raskt.  Heldigvis så slo jeg meg på ingen måte. Jeg våknet av at jeg fortsatt klamret meg til håndtakene selv om resten av meg var seget sammen, og pleierne var raske til å gripe meg og få meg opp i sengen igjen - med sengen på vipp så bena kom høyt.


Det er veldig typisk meg at ikke alt går etter "normalen" når det gjelder helse-ting.  Jeg har sagt at den dagen alt går "etter boka" så kommer jeg til å bli uhyre mistenksom. LOL


Så der lå jeg i sykehussengen og man begynte å mistenke at det var en blødning på gang.  Trykket fortsatte å falle og det samme gjorde Hb-målingene.  Det jeg husker fra de timene er at det støtt stod mange rundt sengen min og stirret på skjermen med alle målingene og diskuterte seg i mellom.  Selv om jeg ikke helt klarte å sette sammen hva de mistenkte så skjønte jeg jo at "blinkingen" og "pipingen" fra skjermen over meg ikke var en god ting.  Jeg fikk nok mer informasjon underveis enn jeg kan huske, og jeg følte meg trygg og godt tatt vare på så det var absolutt ingen skremmende opplevelse for meg.  Nå må det sies at det var nok en god del medisiner med i bildet også da. LOL


Utpå natten var HB og trykk falt videre ned og mistanken om postoperative blødninger var ytterligere forsterket. De at de valgte da å åpne meg opp igjen umiddelbart.  Jeg mener å erindre at teamet var på samlet og på plass på mindre enn en halvtime så det gikk ikke lange tiden før jeg var på bordet igjen.  De måtte selvfølgelig ringe min andre halvdel selv om jeg i min villfarelse synes det var for gale å vekke ham midt på natten.  Jeg forstod fremdeles ikke at dette kunne være alvorlig så jeg lurte på om de ikke kunne vente til morgenen.  Det sier vel litt om hvordan hodet mitt var akkurat da. he-he  Men da jeg først skjønte at han måtte få beskjed så ville jeg ringe selv.


Etter jeg kom på bordet da så er vel den neste tiden vag som i en drøm frem til jeg måtte overføres til annet sykehus.  Jeg har heldigvis epikrisen på hva som foregikk så jeg vet med sikkerhet hva problemene dreide seg om.  De fant rikelig med koagulert blod i operasjonsområdet, og da de fjernet dette så så de at det var sivblødninger som kom fra "littoveralt".  Det var ikke noe spesifikt sted man kunne gjøre noe for å stoppe blødningen (som å sy igjen en lekk blodåre eller slikt) så etter å ha forsøkt diverse medikamenter og annet uten hell,  valgte de å legge inn rikelig med mykt materiale/kompresser for å fange opp/stoppe blødningen og det viste seg å hjelpe godt på verdiene. 

I løpet av operasjonen hadde jeg også fått rikelig med blod-/plasmaoverføring; også av mitt eget blod som de samlet opp og behandlet på en eller annen måte. (blir litt for mye fagspråk i beskrivelsen, men det holder med å fortelle at jeg fikk overføringene, tenker jeg ;o)

Ca et døgn etter ble jeg reoperert og "pakkingen" (som de kaller det) ble fjernet.  Da var tilstanden min stabil og i bedring.  Jeg husker absolutt ikke noe av tiden i mellom disse to inngrepene - ikke en gang at bonden var kommet opp og satt hos meg.  Ei heller husker jeg særlig mye de første dagene da dette var over, annet enn at mamsen min var innom å ga meg en god klem.  Hun var operert for stenose på samme sykehus dagen før meg så hun skulle skrives ut og dra hjem.  Men ellers har jeg blitt mobilisert på vanlig måte og kunne spise fritt (noe jeg sikkert gjorde også - operasjoner gjør meg sulten ;o)

Jeg var vel først noenlunde "tilbake" til meg selv da det nærmet seg fredag og jeg måtte overføres til annet sykehus.  Dette sykehuset er basert på at pasienter skal bli frisk nok til å reise hjem før uken er omme så de har helgestengt.  Jeg ble ganske skuffet da jeg hørte at nabosykehuset de har en avtale med var fullt, så jeg fikk valget mellom to andre.   Jeg valgte det jeg kjente best fra tidligere selv om reiseveien ble adskillig lengre - både for meg og for ham som skulle komme på besøk.   Men det andre er stort, upersonlig og vi har i familien en veldig dårlig erfaring med overføring dit tidligere.


Det gikk litt fort for meg, og jeg fikk liksom ikke den samtalen før utskrivelse som jeg ville brukt til å stille spørsmål om hva jeg kunne forvente meg i nærmeste fremtid osv.  Men jeg fikk med meg diverse standard instrukser og, heldigvis, denne epikrisen som har hjulpet meg godt til å sammenfatte og få en oversikt over det viktigste som hadde skjedd.

Jeg husker bonden var med og hjalp å samle pakkenellikene mine og kjørte til andre sykehuset samtidig for å hjelpe meg å rigge meg på plass med data, radio osv.  Det ble en eksta "humpete" og slitsom tur med ambulansen.  Det var veiarbeid og diverse omkjøringer som ikke akkurat var ideelle når jeg kjente god hver ekstra bevegelse.  Men to kjekke ungdommer pratet og var så hyggelige at turen gikk greit likevel.  Det var på en måte trygt og godt å komme til et sted der det var mange kjente ansikter og jeg var kjent med hver krik og krok av sykehuset.  Samtidig så fikk jeg en sånn følelse av "nå igjen".  Jeg hadde vel aldri trodd at jeg noensinne skulle bli pasient der enda en gang.  Om vi legger sammen all tid jeg har tilbrakt der, enten som pasient eller som pårørende til eldste poden som lå mye der som barn, så kommer vi opp et skremmende antall måneder, for ikke å si over året.

Jeg fikk tildelt en seng som er en av dem med absolutt best utsikt og mulighet til ro og fred.  Viktig når man ligger på et 4-5 mannsrom.  Helt fullt var det riktignok aldri da jeg var der, heldigvis.  Men etterhvert som jeg fant roen så oppdaget jeg også at jeg hadde fått veldig hyggelige romkamerater, noe som gjør alt mye lettere.

Da jeg var vel installert og på plass så fortsatte vi den mobiliseringen som jeg hadde begynt på tidligere.  Jeg har jo vært mobilisert en del ganger tidligere kan man trygt si, så jeg visste hva som krevdes av meg for at jeg skulle bli klar til å reise hjem.  Det gikk over all forventning og det tok ikke lange tiden før prekestolen var parkert og jeg kunne fint spasere litt rundt og gå opp/ned en trapp.  Det var en positiv overraskelse for meg at jeg klarte det så fint, og fysioterapeuten erklærte meg for klar til å reise sett fra hans side.


En annen ting, som ingen egentlig hadde tenkt på er at dette sykehuset hadde en helt annen politikk når det gjaldt medisiner.  Man måtte være fri av alt som heter A-preparater før man kunne skrives ut.  Det ble litt stikk i mot praksis fra der jeg var operert.  Veldig ofte etter man har fått satt inn en slik protese kan smertene være store den første tiden, og, om det er nødvendig, så skal man gi seg selv 3 måneder med ro og nødvendig smertelindring før man for alvor setter i gang med å finne tilbake til normalen.  Akkurat dette var jeg klar over etter å ha hørt andres erfaringer med dette både på nett og sett det i nærmeste familie.

Jeg hadde veldig store smerter som medisinene knapt hjalp på.  Ikke i selve operasjonsområdet da, men det verste var på ene siden av magen der jeg var hard og hoven fordi jeg har en oppsamling av størknet blod o.l. pga blødningen jeg har hatt.  Det vil forsvinne etterhvert, men enda kjenner jeg godt til det.  Uten lindring ville nok mobiliseringen min gå noen kraftige steg bakover igjen.


Disse reglene til sykehuset kjente jeg godt til, og hadde aldri vært noe problem for meg tidligere.  Men nå ble det helt absurd å skulle trappe ned på preparater og samtidig mobilisere for fullt for å reise hjem. Jeg legger ikke skjul på at jeg ikke hadde særlig "kjemi" med overlegen som skulle avgjøre dette her.  Jeg var jo egentlig mer enn bra nok til å reise hjem, men lå der kun pga medisinene.  Jeg prøvde etter beste evne og forklare for ham og få ham til å ringe det andre sykehuset for å avtale hva som skulle skje. 

Det viste seg å være utrolig vanskelig for disse to overlegene å få kontakt med hverandre, selv om bonden ikke hadde noe problem med å ringe kirurgen min daglig.  Noen måtte jo holde kontakt for å informere om det som skjedde og hjelpe på situasjonen.  Jeg tenker jeg omtrent ga opp da overlegen kalte meg "lille frue" og proklamerte at smertene mine på siden var "forstoppelse" fordi jeg ikke tok "oljen" de satt frem hver morgen og kveld.  Det kan være vondt nok det, men for det første visste jeg at så ikke var tilfelle og for det andre så var dette så ubeskrivelig mere smertefullt at jeg følte at jeg var tom for ord for å få det til å bli oppfattet.  Sykehusets policy er grei nok, den kan jeg forstå, men å minimere det jeg slet med til å handle om jeg tok "oljen" om morgenen eller ikke, var utenfor all fornuft i mine øyne.

Jeg er en som sjelden viser tegn til smerte utad, så når jeg starter dagen med smerter så tårene renner ukontrollert, og man kan se ansiktet bli enda hvitere når effekten av smertestillende går ut, da kan man være rimelig trygg på at det gjør veldig vondt.  Men selv da er jeg ikke så flink å "beklage meg".  Jeg er stort sett ganske nøktern i å beskrive hvordan jeg har det.  Bruker ikke de helt store ord men forteller ganske enkelt at slik og sånn er det. Dette kan noen ganger jobbe mot meg hvis legen ikke kjenner meg fra før.  Jeg "øver" så godt jeg kan på å kanskje legge litt mere trykk bak ordene mine så de oppfattes og ikke forsvinner i en bisetning.  Men det er nå en gang ikke så lett å forandre på den du er.  Det føles nesten naturstridig..

Jaja - det var et lite sidesprang i denne lange utgreiingen, men den beskriver godt en del av problemer jeg kan slite med fordi jeg er den jeg er.  Jeg begynte etterhvert å føle meg som et "gissel" på sykehuset - en fange fordi min tilstand ikke var forenlig med deres policy.  Men det løste seg til slutt.  Med litt hjelp og velvilje fra flere så fikk disse to legene pratet og avtalt hvordan det skulle gjøres og jeg fikk omsider dag for hjemreise.  Jeg ble ubeskrivelig glad og lettet.  Uansett hvor god pleie jeg fikk og hvor kjekk romkameratene var så var det å reise hjem til min kjære bonde utrolig mye bedre.  Jeg føler man blir mindre "syk" når man kommer hjem i vante omgivelser, og jeg ville jo selvsagt tilbringe mest mulig tid der når han først hadde en langvarig hjemmeperiode.


Hjem kjørte vi med egen bil.  Ca en times kjøring fra sykehuset og ut på øya vår.  Med diverse myke puter i rygg og rundt meg og RoHo-puten til å sitte på så fant vi en OK, halvveis liggende stilling som gjorde turen forholdsvis grei å komme igjennom.  Det var en lettelse å komme inn døren hjemme.  Endelig var det nå tiden sin tur å "jobbe" meg bedre - etterhvert også med egen innsats så jeg kan bli så bra som jeg forventer å bli av denne operasjonen.  Jeg har enda den smertefulle delen av ryggen (S1-L3) hvor tidligere operasjoner er foretatt, og der vil neppe noe forandre seg.  Men det er greit - det hadde jeg funnet en tilfredsstillende måte å leve med som likevel ga meg et innholdsrikt og positivt liv.

Det absolutt mest positive foreløpig er at de veldig plagsomme symptomer på at skiven var dårlig nå er helt borte.  Ingen "knepping", ingen kramper og jeg klarer fint å holde ryggen oppreist (den tiden jeg er oppe og går da)  Det girmeg godt håp om at jeg vil bli som før trøbbelet begynte.  Likevel så ble jeg etterhvert litt utålmodig fordi andre smerter hindret meg å komme i gang med litt daglige gjøremål, og å trappe ned på medisinene samtidig var ikke særlig vellykket.  Utålmodigheten berodde nok også på at jeg ikke hadde fått svar på mange av mine spørsmål før jeg reiste hjem.  Vi bestemte å prøve å ringe spesialisten min og få en time til samtale nå.  For meg ble det litt lenge å vente til slutten av august som var den opprinnelige planen.

Jeg fikk time etter to dager og det hjalp veldig på å få høre at alt var etter normalen.  Jeg var faktisk sprekere enn forventet.  Jeg skulle ikke presse meg med gjøremål eller nedtrapping av noen medisiner før tiden var moden - i alle fall ikke de tre første månedene.  Den harde, vonde siden ville etterhvert bli som før.  Kroppen absorberer selv det som lager problemer der.  Det samme med operasjonsarret som jeg spurte mer av forfengelighet enn fordi det plaget. ;o)  Der ville også de store faste områdene forsvinne og jeg ville ende opp med bare en tynn hvit strek som minne.   Men absolutt alt av plager og hvordan protesen fungerer for meg kan ta opp til ett år før vi vet svaret på.

Det var en lettelse å få den samtalen.  Selvfølgelig er jeg den første til å vite at alt ikke alltid går etter planen, men noe annet er det ikke å gjøre nå enn å skru på tålmodigheten (ikke min sterkeste side ;o)  Helt å følge det kroppen vil kan jeg neppe gjøre når bonden reiser, men vi tilrettelegger best mulig før han drar så skal nok det også gå greit.  Det svinger enda mye, så jeg har både opp- og-ned dager.  Men "opp-dagene" føles som de er litt mere "opp", og "ned-dagene" beror litt på humøret også - ikke bare formen. Det kan noen ganger bli vanskelig å holde humøret oppe når du bare ligger der.   I dag har jeg en forholdsvis god dag så da er det lett å skive det slik.  Pipen får nok en annen lyd på dager formen er dårlig, men sånn er det bare.  Slike dager bør man egentlig bare la være å spørre meg hvordan det går. LOL


Men akkurat nå fortsetter jeg bare å vente.  Setter meg små mål underveis så jeg har noe å jobbe meg mot.  Ett år frem i tid kan være litt i lengste laget for å forestille seg hvordan ting blir.  Nå er første mål å klare meg best mulig når bonden er bortreist.  Jeg har begge guttene mine hjemme igjen da så jeg må bare være flinkere å be om hjelp hvis nødvendig.

Neste målet etter det er selvsagt ferien vår til Kreta - om formen etter 4 uker alene er blitt god nok til at turen lar seg gjennomføre.  Jeg har stor tro på at det går som jeg håper.  Hvis ikke noe mere uventet skjer nå så er det gulroten i enden for meg hvis jeg fortsetter å la kroppen bestemme tempoet og ikke presse den for hardt.


Mitt stikkord for den neste måneden blir derfor TÅLMODIGHET - et ord jeg må lære meg å forstå, og ha, for at alt skal fortsette å gå rette veien.
 

Egentlig så var jeg i full sving med å skrive litt om meg, maten og disse inaktive tider jeg har nå,   Om enn ikke så interessant så ganske så viktig når man blir liggende slik på lit-de-parade i ukes- og kanskje månedsvis. Men nå vil jeg først hoppe inn med en liten oppdatering av skabelonets tilstand etter jeg har hatt en liten prat med spesialisten (og kirurgen) min.

Siden jeg måtte overføres til et annet sykehus etter en tid så dro jeg jo egentlig hjem uten noen form for samtale der jeg fikk stilt spørsmål og hva, når, hvordan osv. Selv om jeg hadde prøvd å sette meg inn i mye på forhånd så blir det sånne helt konkrete ting om den nærmeste tiden man ikke akkurat kan lese seg til.  Jeg må vel innrømme at kortiddshukommelsen fikk seg en liten "smell" i begynnelsen og det jeg evt.måtte ha fått svar på er godt innelåst i underbevisstheten min.  Noe husker jeg, noe ikke og noe tror jeg at jeg husker men er ikke sikker.

Hvis det er noe som kan kalles det, så er jeg vel ganske "dreven" når det gjelder rehabilitering etter ryggoperasjoner.  Selv om det denne gangen er noe helt annet enn jeg har vært med på tidligere så har jeg vel ubevisst sammenligne fremgang, smertenivå osv med de tidligere - siden jeg ikke har visst så mye annet.


Mandag i dene uken ringte vi (vi = min andre halvdel - som vanlig ;-) til legen og lurte på om han hadde noe tid å sette av til meg i løpet av uken.  Nå må vi også avgjøre om vi skal satse på vår faste syden-tur i september eller ei, så noen spørsmål hadde vært fint å få svar på nå.  I etterkant har jeg en mistanke om at vi forstyrret ham midt i ferien, men jeg fikk da en avtale uten problemer.  Jeg skulle være der klokken 10 onsdagen, men jeg må si  jeg angret pittelitt den morgenen.  Klokken 10 er for de aller fleste godt utpå dagen, meg også, men jeg må starte adskillige timer før hjemme for å kunne være et sted på den tiden. Det går rimelig tregt med meg på morgenkvisten.  Selvfølgelig forsov jeg meg en time den morgenen så det ble en slitsom "økt".

Men, det gikk da greit etter en stund, og det føltes helt herlig å kunne sette seg i bilen og komme seg bort fra husets fire vegger en liten stund. 

Jeg har vært litt utålmodig på egen vegne siste tiden og har forsøkt både mere aktivitet og å begynne nedtrapping av ekstra medisiner. Ingen av dem med særlig hell da - til min store frustrasjon.

Nå ble jeg litt beroliget med at jeg faktisk var i bedre form en forventet.  Den vonde siden min som plager meg så mye og som er hard og øm i forhold til den andre er kun opphopning av størknet blod o.l og vil forvinne med tiden.  Den forfengelige siden av meg ble beroliget med at arret så veldig bra ut og disse fastere områdene som jeg har lagt merke til vil også bli myke og forsvinne med tiden. Øvrige vondter og plager var også som forventet og ville gå over, men jeg måtte ha i bakhodet at helt over ettervirkninger fra operasjonen kan det ta opp til et år før jeg er.

Det som er veldig positivt er jo at de plagene som drev meg til å ta denne operasjonen har jeg ikke merket noe til i etterkant.  Jeg har stor tro selv på at jeg vil bli så bra som jeg har håpet på og han mente det samme.  Men jeg burde nok gi meg selv litt mer tid.  I 3 måneder etter operasjonen skulle jeg ikke stille noen store krav til meg selv, og det er først da jeg skulle trappe av de ekstra medisinene.  Selvfølgelig - får jeg mindre smerter før så trenger jeg mindre.  Ingenting bedre enn det, men jeg skulle ikke presse meg selv foreløpig.  Nå trenger kroppen først og fremst ro og fred .


Ferien var han veldig positv til.  Jeg blir nok adskillig bedre til det da, men jeg vet reisen kan bli tøff nok likevel. Den er jo det til vanlig også.  Når vi først er nede så bor vi som vi har gjort i de senere år og det er bra og godt tilrettelagt for at det blir en avslappende ferie for oss begge.  Men uansett - det var ingen fare for å overbelaste noe så fra hans synspunkt så var turen OK og han mente resien vile gå rimelig bra den også.


Selv om jeg er fullstendig klar over at selv leger ikke kan forutsi alt som vil skje så har man da en viss erfaring når man har jobbet med pasienter som meg i mange år. Jeg følte meg langt mer trygg på at det går rette veien da vi dro hjem igjen.  Jeg var altså ikke treg med å komme i gang, men derimot litt for kjapt ute. Flott!  Det har vært litt slitsomt å hele tiden ha i bakhodet at jeg kanskje burde gjort mere og brukt mindre.  Det er så mange rare dårlige samvittigheter man klarer å pålegge seg selv både pga man ikke vet bedre og litt hva man føler andres forventninger som.  Nå skal jeg i alle fall legge fra meg det ene fordi jeg vet mere og jobbe med å ignorere det andre fordi jeg vet bedre. 

Det så ut til at min kjære (hus)bonde var litt beroliget også.  Han har nok engstet seg litt unødig han også, eller ganske mye faktisk.  Men nå vet han at om jeg gjør noen ekstra "sprell" for mye så gjør jeg likevel ikke noe verre enn å påføre meg selv en ekstra dag og to (eller flere) med mere vondter.  Akkurat den har vi jo levd med i ulike grader i 20 år så det er ikke noe nytt for noen av oss.

Når jeg først var ute så tok vi turen innom butikken på veien hjem.  Åh så herlig å kunne plukke selv i fruktdisken og velge litt ekstra fra hyllene.  Blir ikke helt det samme å skrive handlelapper hjemme, nei. ;o)

I dag er dagen for å kjenne resultatet av utflukten min i går, men det gjør ikke så mye nå.  Turen var verdt det og enda litt til.  Bonden er på langtur til nord-veslandet i dag med en bil, og vil først komme hjem i kveld med Hurtigbåten.  De firbente har fått det de skal ha av mat og lufting så nå sover de godt i hver sin krok, og jeg skal ta det helt med ro i sofakroken min - uten den minste dårlig samvittighet!.





 

Tror nok feriemodus har overtatt her i heimen selv om det ikke akkurat er ferie vi har da.  I dagevis har min kjære halvdel klar å få meg til å tro at vi er en dag bak skjema - dvs at vi IKKE er bak skjema.  Må jo innrømme at jeg er litt treg jeg også da, men siden operasjonen har gitt meg et lite anfall av hønsehjerne for tiden så har jeg ikke våget å betvile at han hadde rett - i alle fall ikke høylydt da....  LOL

Vel - vi ser lite på TV for tiden, men i går oppdaget jeg plutselig at ett av fredagens faste TV-innslag ikke var der.  Da fikk jeg virkelig bange anelser.  Sjekket avisen for dagen og enda én for å være sikker, og visst- jeg hadde mistet en hel dag.  Det var lørdag. Så vi fant opp en ny uke denne uken, 6-dagers uken.  ....tirsdag, onsdag, torsdag, lørdag.......  Har ingen planer om å benytte meg av slike uker mere selv om jeg neppe har gått glipp av mye, men litt snytt følte jeg meg da.  Verste er vel at jeg har gått rundt og trodd at det var meg som enda var litt småsnål i hodet... ;o))

Siden bonden hadde et ærend på en annen øy så tok jeg meg litt ekstra ut i går og prøvde å være "normal" - normal for meg da. 
Min gode vaskehjelp var syk sist gang så litt hoper seg jo opp.  Jeg ryddet forsiktig rundt i stuen, tørket litt her og der og skiftet pledd og putetrekk osv i min sofakrok.  Samtidig hadde jeg min fulle hyre med å holde min kjære, svære Pollopus unna sofaen så snart det rene kom på.  Han elsker å begrave seg i putene når alt er nyvasket, men ikke tale om at han skulle få gjøre alt loddent før jeg fikk prøvd dem ut selv.  Etter noen gangers ublid lemping over i haugen av skittentøy så skjønte han poenget.  Der kunne han leke Punktum Finale

Men så må man jo selvfølgelig starte en vaskemaskin med det brukte i, og for å gjøre det må først tørketrommel tømmes så vaskemaskinen kan bli tom, og tørre klær må legges på plass så man får plass til en ny haug med bretteklær......  Ja - alle som er voksne nok til å ha tatt i et tak hjemme vet hvordan sånt brer seg som ringer i vann.  Uansett - jeg skjønte nok å stoppe i tide, trodde jeg, men jeg er nok ikke så normal som jeg føler meg når jeg ligger ganske OK i min sofakrok godt hjulpet av litt "småknask".  Men det går da rette veien når lysten til å gjøre slikt overtar, eller gjør det det??  Jeg sa jo at "normal" betød det som er normalt for meg, ikke alle andre. LOL


Men, i dag er vi da enige om at dette er søndag, og bonden har "hygget" seg med å tømme halve boden oppe i tilhengeren så han kan kjøre det avgårde i morgen og vi blir kvitt litt rot.  Det han ikke hadde regnet med var at jeg skulle blande meg i det da.  Har blitt noe kast og hent inn igjen, og noe kom aldri ut døren.  Men vi fant i alle fall frem til masse leker som jeg trodde var gått tapt sist han ryddet bod, uten mitt oversyn. ;o)

Ellers gikk det stille for seg, bortsett fra at Ayla fant det nødvendig å trene lungene hver gang ytterdøren gikk opp og igjen.  Pus var mye roligere i det han støtt forsøkte å stikke av med dyr fra en liten zoo vi hadde funnet frem for vasking.  Litt fornærmet ble han da jeg kom etter helt bort til sofaen og tok tilbake et lekkert grønt tre han hadde forsynt seg med.  Men katter er noen lure dyr, og han snek seg tilbake og tok en gris i stedet.  Det var nemlig tre griser der så hvem ville vel legge merke til om én var borte?  Jeg var til og med bortom og gav ham en ekstra kos siden jeg hadde tatt "leken" fra ham, mens han lå der å så på meg med troskyldige øyne.


Hahhh - jeg skulle jo bare visst der jeg koste med ham av dårlig samvittighet.  Etter en stund glemte han å passe på "gullet" han hadde funnet og rullet seg litt til siden.  Der lå en litt våt og bearbeidet gris og glinset mot meg.

Nå er middagen snart ferdig, jeg godt plantet i sofakroken igjen, pus sover og grisen tilbake i haugen av andre husdyr som skal gjennomgå en renselsesprosess før Lillegull kan få leke med dem.

Konklusjonen for helgen kan vel være....at jeg er ganske lettlurt. ;oDD