Alices Hjørne

Nav-debatten går utover de alvorlig syke - artikkel i Aftenposten i dag

Jeg kan ikke annet enn å legge meg flat av beundring for denne damen, Anna Tostrup Worsley,  som orker å bruke av sine tilmålte krefter til å snakke ut der andre enten ikke kan, orker eller våger.  Om temaene er vanskelige og noen ganger kontroversielle så gjøres det ikke lettere av at hun nærmeste overfalles av useriøse (ofte anonyme) "med-debattanter" som ikke har annet å gjøre enn å rakke ned på dem som har hatt mindre hell i livet, og med en ordbruk som jammen ikke står i stil med de "vellykkede" de forestiller å være.

(Om noen ønsker å bli nærmere kjent med Anna så har hun en fortreffelig blogg med mange veldig interessante blogginnlegg på diagnostisert.no)

Håpet er vel fåfengt, men den dagen man i de folkevalgte kretser begynner å snakke om hvordan få de syke friske nok til å bli en del av arbeidsstokken igjen, i stedet for å true med nytteløse økonomiske incentiver (=sanksjoner), som bare gjør de verst stilte enda verre stilt, så ville vi kanskje etterhvert se en endring i den negative trenden de har mast om i mange, mange år nå. 

Det hadde vel ikke skadet saken særlig mye om de hadde klart å se forskjell på de ulike stønadsmottakerne også.  Det er fortsatt en ganske stor forskjell på f.eks. en funksjonsfrisk arbeidsledig og en arbeidsufør, syk person, såvidt jeg vet.  At stønaden utad har samme betegnelse, AAP, betyr likevel at man på ingen måte kan sidestille de tiltak som må gjøres evt. hjelp som må gies.

Nå prater jeg først og fremt den arbeidsuføres sak, og jeg har aldri hørt om ett eneste sykt menneske som ble friskere av å få sitt økonomiske livsgrunnlag rasert.  De utroligste forslag kommer frem i debattene og likeledes har det vært store faktiske endringer de senere årene, og flere er på vei, som gir meget store utslag på enkelte arbeidsuføres økonomi.  Det meste foregår forholdsvis stille for seg, for hvordan skal man klare å tale sin sak effektivt når man ikke har noen som helst skyts i bakhånd som kan gjøre at hardt settes mot hardt. Vi har jo organisasjoner som også taler vår sak, men det er liksom ikke godt mediastoff og da dør eventuelle protester bare en stille død.  Det skal vanskelig gjøres å streike fra uførheten så også selv der kommer man til kort.   Nekte å ta i mot trygden???  Det eneste resultatet ville vel vært vært at statskassen ble jublende glad.....og det ble en endeløs rekke av konkurser blant de uføre.

Man skal dessuten være durkdreven for å klare å lure til seg en ufortjent krone fra NAVet i dag, så så utrolig mye inntjening på snylterne tror jeg heller ikke man får med sine tiltak (reduksjon i utbealinger). De aller fleste med høy IQ regner jeg med heller velger godt betalte og interessante jobber fremfor å sitte hjemme å vente på en heller begredelig statlig utbetaling.

Vel, uansett hvor mye de drar ut av min lommebok så må jeg nok skuffe dem og si at jeg fortsatt hovedsaklig vil forbli en sofavennn.  Men - jeg føler meg i alle fall priviligert som klarer å ikke ta innover meg all dri**en som spres om oss med usynlige sykdommer. Jeg er faktisk stolt over det jeg klarer å overkomme daglig, og har absolutt ingen betenkeligheter med å fortsatt trives med alt bra som livet tross alt gir meg!   Jeg kan da til og med enda gå på mine egne to og det er jo takket være helsevesenet.......det private sådanne og knallrøde tall på balansen på bankkontoen!!


Skulle bare så inderlig ønske at jeg kunne klare å videreføre min stolthet til alle dem som sliter med den debatten (og hetsen) som har pågått i media og politiske kretser over lange tider nå.  Særlig de yngste av de voksne, som ikke har fått mulighet til å opparbeide den selvtillit man får ved å mestre likt og ulikt.  De må til stadighet lese/høre hvor udugelige de er og at "bare man vil det sterkt nok" så kan de også få til alt......  Det må da virkelig styrke selvfølelsen......

Til dem kan jeg bare si:  Det å ønske og ville kan selvfølgelig ta deg langt, og de fleste av dere har sikkert ønsket, håpet og villet til gagns også. Hvem vil vel være noenogtjue, svekket og berøvet det livet friske noenogtjueåringer er heldige å få oppleve? 

Sett deg alltid mål, men gjør dem realistiske så du ikke ender med å føle at du feiler gang på gang.  Noen ytterst få er kanskje forunt å oppleve det mirakel at viljen seiret over legemet.  Egeninnsats er selvfølgelig vesentlig, men de aller fleste av oss må nok også lite på at det medisinske miljø har de kunnskaper som skal til for å hjelpe oss på vei. 

Klarer man å tenke positivt - å se "glasset" som halvfullt, i stedet for halvtomt -  så kan man kanskje orke mer i det daglig.  Det er mye tyngre å stå på dag etter dag når sykdom og smerter, psykiske som fysiske, drar tankene ned på den mørke siden.  Men uansett hvor positiv man klarer å være så er det sjelden få av oss forunt å oppleve at det er noen kur for en sykdom. 

Jeg vil være den første til å berømme dem som klarer å slå alle odds og kjempe seg tilbake mot alle solemerker.  Hurra for dem!!  Det mener jeg virkelig!  Men - selv om både den kulørte pressen, avisene og tv-programmer ynder å vise oss de få som har vært så heldig å få det friske livet tilbake i gave fordi de ville det "sterkt nok", så betyr ikke det at du er en taper som ikke får til det samme.   Om det så "enkelt" var, ville da alt vært så mye, mye lettere for oss alle.  Det er sjelden jeg har opplevd at det er viljen det står på i mine mange møter med dem i en sykdomssituasjon.

Selv har jeg har prøvd det meste og viljen og innsatsen har det aldri stått på, men for meg ville eneste kuren vært riktig medisinsk hjelp til riktig tid, om noen kur hadde vært mulig i det hele tatt da.  Det får jeg aldri vite, for hjelpen kom sent, mange år for sent,  og den var heller aldri den riktige, eller, rettere sagt, den som hjalp på det som feilte. 

Jeg klandrer ingen, jeg gjorde det beste jeg kunne med hva jeg visste, og når hjelpen først kom på banen så var det også det de gjorde.  At vondt bare ble permanent verre var en risiko jeg ble forespeilet og var villig til å ta.  I dag er jeg bare fornøyd med at jeg i alle fall har forsøkt det som var mulig å forsøke.  Jeg trenger aldri lure på om hvis jeg bare hadde..... Det gjør det lettere å leve med at ting er som de er og min "jobb" får heller være å prøve å gjøre det beste av det livet jeg har i dag med funksjonen slik som den er.  Å kaste bort tiden nå på å drømme om hvisomdersom vil bare være bortkastet.  Det er uansett ikke mulig å gjøre ting ugjort eller gjøre noe som skulle vært gjort den gang da......

Niks - jeg er fornøyd.  Etter noen tunge måneder ser siste operasjonen endelig ut til å vise seg å ha vært det rette valget.  Om en stund er jeg forhåpentligvis tilbake i den sofavennformen jeg var for to-tre år tilbake.  I min verden går det da ikke an å være annet enn veeeeldig fornøyd!! :-))

Ønsker dere alle en flott, god, artig, fornøyelig og fantastisk dag! 

**********************

Da er det 9 dager siden operasjonen og formen er langsomt stigende. Må vel nesten innrømme at den var deprimerende elendig de første dagene, men jeg hadde visst helt glemt at skabelonet gjennomgikk mye på operasjondagen.  Dessuten når presset på nervene er borte "danser" de ofte "polka" - noe jeg kjente rimelig godt.  Jeg ble også minnet på at skadene på dem vil ta tid å gå over.  Nerver reparerer seg veldig sakte. Det er her det berømmelige tålamodet kommer inn i bildet.  Jeg ville jo helst sprette opp av sykesengen og endelig være tilbake i den formen jeg hadde før alt elendigheten begynte.

Tannbørsten var jo knapt kommet i tannglaset dagen etter operasjonen før jeg maste om å dra hjem. Prekestolen var parkert, uteklærne kommet på og krigsmalingen var lagt.  Litt vanskelig gjorde jeg det nok for de ansatte siden ingenting av papirarbeid og annet var klart til utskriving. 

Men - selv syntes jeg at bare jeg fikk med meg det jeg trengte av smertelindring (kjente jo godt at ryggen var "herjet" med) så mente jeg at resten like gjerne kunne kunne sendes i posten.  Og så de gjorde.  Jeg pakket snippesken, takket pent for meg og stakk nesen innom apoteket før vi bilte hjemover. 

De første dagene fikk jeg litt tilsnakk av både familie og venner før jeg innså at det kanskje var lurt å la ryggen få ro den første tiden. Andre dagen var jeg så ivrig at til og med  vibrasjonsmaskinen ble brukt med full uttøyning og annet etterpå. 

Jepppp - skjønner jo nå at det var å ta litt vel hardt i så tidlig.  Men - om ikke annet så håper jeg været i morgen tillater å ta en tusletur med bonden - helt bort til lekeplassen og tilbake, maks 100 meter, men tross alt en begynnelse.  Litt avhengig av at vinden ikke blåser oss bortetter veien, noe den ofte kan gjøre her på vår utsatte Topp. 

Fremdeles svinger formen omtrent som aksjene på børsen og humøret likeså, men alt i alt så merker jeg at jeg går litt og litt bedre.  Ikke fullt så stivt og ikke så mange svikt i bena.  Etter 9 dager bør jeg være fornøyd med det og nå er jeg nok langt mer realist enn jeg var i begynnelsen..

Neste delmål er å dempe natteranglingen.  Det er på den tiden av døgnet jeg føler meg best og da er det fristende å være oppe.  Men dagene i etterkant blir noe amputerte fordi det blir seine morgener og det kan vi ikke ha noe av - selv om det egentlig spiller liten rolle når jeg ingenting skal for tiden.  Jeg liker egentlig å starte dagen sånn noenlunde tidlig uansett.  (ikke sånn overdrevet tidlig altså, sånn som dere arbeidsfolk må LOL)  Men -det blir i morgon, i morgon, og ikkje i dag.....  Klokken har allerede tikket over halvfem så noe tidlig putedating blir det ikke denne natten.

Regningen for "herligheten" kom i posten i går, og selv om den var gjort veldig "snill" så bli den nok en påkjenning for lommeboken.  Likevel surfer jeg rundt og drømmer om varmere steder for tiden  - f.eks tidlige morgener og soloppgang på Kreta.

Det er lov å drømme så her er dagens bilde fra meg - soloppgangen i Aghia Marina, tatt klokken 05.49 - 7.10.2007

Å drømme er i alle fall gratis

Da var operasjonen endelig overstått og alt gikk heldigvis etter planen denne gangen.  Naivt nok hadde jeg sett for meg at jeg skulle sprette opp fra sykesengene i kjempeform, men fullt så enkelt er det vel ikke.  Jeg var rimelig rask ut av sengen da, men nervene trenger nok tid på å heles etter å ha vært i klem under lang tid.  Må innrømme at depresjonen var nær før jeg tok meg selv i nakken og godtok at sånn må det være.  Både lege, familie, og gode venner har gitt meg klar beskjed om at jeg er litt i overkant utålmodig, og det er vel historien om mitt liv det.  Jeg vil at ting blir som de skal når jeg vil det...... Men så har jeg da aldri påstått at tålmodighet er min største styrke. LOL

Men, men - operasjonen var vellykket og i følge legene noe som måtte gjøres okke som.  Så noen grunn til å angre på noe har jeg ikke og absolutt ikke å klage.  Jeg får bare smøre meg godt med tålamodet og la tiden gjøre jobben.  I mellomtiden skal jeg prøve å holde humøret oppe så min godeste sjømannlandkrabbe ikke får unngjelde for det.  Han er så snill og god og vet ikke hva godt han kan gjøre for at jeg skal bli bra igjen.  Noe bedre kan ingen ønske seg.

I morges ble jeg vekket av en telefon fra mitt yngste avkom som ville stikke innom med lille Tullemor.  Bedre start på dagen kan jeg ikke tenke meg, og særlig denne dagen da humøret var på lavmål.  Smilende blid kom tulla inn døren medbragt alt vi trengte til herlige fastelavnsboller og en nydelig bukett med mørkerosa og hvite roser.  Frøkna visste at vi måtte være forsiktige med farmors rygg, men det er da ting å finne på som ikke har med de bakre regioner å gjøre.  Første forlangende var å se Prinsesse Ariel på TV etterfulgt av Tom og Jerry, og da famor hadde fått nok av TV-lyder så gikk vi over til å les om "Kokos, verdens minste, blå elefant" + "Tassens ordbok"  Mye og mangt å si om dem begge og frøkna var godt forøyd med farmors tolkning.  Litt sang ble det også tid til.  Hun elsker å synge og kan sanger som handler om det meste.

Så dagen i dag be ikke så verst den.  Selv om jeg er dyktig sliten nå så har jeg kost meg masse. Fra i morgen av er det på med ventebuksene og være glad og fornøyd for alt som har gått bra.

De siste lange dagene før operasjonen letet jeg fram bilder tatt i februar de siste 5 årene og satt dem sammen til et lite slideshow.  Februar er jo, som kjent, måneden med all salgs vær..... :-)

Da har jeg fått både den overrumplende pusegalskapen og en slapp helg ute av systemet og er med et brak tilbake i hverdagen.  Må innrømme da - ikke en særlig festlig hverdag, men forhåpentligvis ikke lenge til det verste er over.

Det å få bekrefte at det er en god grunn til at ryggen på nytt krangler med økende styrke var en umiddelbar høydare, og endorfinene fløy ganske fritt en stund.  Om ikke sinnstilstand egentlig påvirker smertene, så påvirker det så absolutt hvordan man oppfatter dem. En erfaring jeg øyeblikkelig ville følt trang til å fornekte de første årene som ryggpasient, av redsel for å bli misforstått.  Å skylde uforklarlige ryggsmerter (eller muskel/skjelett generelt) på psyken har lenge vært en «lettvint» utvei når undersøkelser ikke viser noe konkret.  Dvs i fagmiljø heter det ikke «uforklarlig», men «uspesifikke».  Som om det liksom er noe uspesifikt med å plages med gjennomborende sterke smerter døgnet rundt..

Men, nå er ikke dette mitt problem for tiden, og har vel egentlig aldri vært det.  Har alltid følt god støtte fra nærmeste omgivelser og behandlingsapparatet.  Det jeg lurer på er hvorfor jeg synes det er så vanskelig å skrive noen ord her når dagene ikke er gode?  Denne bloggen er jo like mye for å beskrive en hverdag med ryggplager som noe annet.  Det gikk fint slik i etterkant av forrige operasjonen.  Det falt seg liksom litt mer naturlig etter å ha blitt herjet med tre ganger på like mange dager...

Jeg synes det er fint når andre klarer å skrive om sine vonde dager, og det føles godt å få anledning til å tilby litt støtte og trøst.   Dager som det er jo en helt naturlig del av et liv, og særlig når man har fysisk vondt i tillegg.  Men når jeg begynner å skrive om sånt så er det gjerne slette-tasten som blir flittigst brukt.  Ordet «smerter» og «jeg» i samme setning blir litt for «høylytt» i mine øyne.  Jeg vil nemlig ikke  bli "syns synd på", og jeg søker ikke etter "medlidenhet".  Trenger bare forståelse og tålmodighet med at det er som det er, og jeg kan ikke være mer enn det jeg klarer. Litt sånn som alle har det egentlig.  Til slutt sitter jeg i alle fall igjen med en blank side og bloggen står heller urørt i lange perioder.

Ikke sånn at jeg bare lagrer alt inni meg til jeg er sprekkeferdig altså.  Har opp gjennom årene blitt flinkere til å være mer åpen med de rundt meg, og kanskje noen til og med synes jeg ligger litt vel høyt på flinkhetsskalaen til tider? ;-)

Jaja - men i dag skal jeg være litt «flink» her også å trykke på «publiser» når jeg er ferdig.  Slette-tasten har fått et stort forbudsskilt på. 

Men før jeg kommer så langt så vil jeg altså få sagt?..at dagen i dag har vært helt inn i tyttebærgranskauen for j*vlig.  Ja - hele helgen har faktisk vært slik!  Jeg har så innmari gnagende, ilende, skjærende, verkende, brennende, fyttih*lvetes vondt!!!!!!!!! (merker nå at jeg trenger å utvide mitt vokabular når det kommer til de sterkeste ordene LOL)

Da var det ute av systemet.  Jeg har fått sagt det jeg ville si, og jeg er klar for avtalen jeg har med puten.  I morgen er sikkert alt så meget bedre. :-))

En varm julidag i 2008 ble en liten nyfødt pus overlatt til sin egen skjebne av en mager, husløs pusemamma.  Mens sultne kråker samlet seg i tretoppene viste lille pus en enorm livsvilje der han kravlet seg tvers over stien og i ly i skogkanten - en enorm avstand for en liten hekto med firbent.  En to-bent beboer like ved ante uråd da hun så mammapus sin underlige oppførsel og skyndte seg opp i skogen der hun oppdaget dramaet som utfoldet seg. I mange timer holdt hun kråkeflokken i sjakk i håp om at familien Pus skulle gjenforenes. 


Da kvelden kom og ingen pusemamma viste seg, var tiden inne for en redningsaksjon.  Men hos den to-bente var det dessverre bare plass for menneskebarn og hverken Dyrebeskyttelsen eller andre hadde mulighet til å fostre opp en så arbeidskrevende liten pus.  Via omveier endte derfor lille Pollopus i huset på Toppen. 

Kattefostermamma hadde frem til da ingen erfaring med katter og var ikke en gang sikker på om hun likte sorten. Der i huset hadde det nemlig bare regjert hunder til da.  

Men Pollopus hadde ingen betenkeligheter.  Han hadde jo heller ikke noen erfaring med mennesker så han avgjorde at da stilte begge på lik linje.  Han satt i gang med en sjarmoffensiv selv innbarkede hundemennesker ikke kunne stå for.  Ja, selv lodotten Ayla, som i utgangspunktet var skremt av denne lille skrikende utenomjordingen, endte med å åpne sine poter og ta ham inn i sin varme favn.

At det tok noe lengre tid å sjarmere kattefosterpappa har sin naturlige årsak.  Pus' inntreden i familien ble nemlig først servert tre uker senere - én dag før hjemkomst fra sjøen - med et lite «jo, forresten du..» på slutten av toktets siste telefonsamtale med heimen.  Selvsagt fikk han nøye forklart at den lille pusegutten kun skulle bli til han var stor nok til å finne en selvstendig, naturlig plass hos en ny kattefosterfamilie....

  ...og menn er jo aldri lettlurte??  ...eller var det kanskje kattefostermamma som lurte seg selv????  Vel - ingen av de to to-bente vil nok helt innrømme hverken eller.  Uansett så vet begge at fosterpappa ville tatt akkurat samme avgjørelse den dagen den lille hjemløse, hjelpeløse og foreldreløse pusegutten dukket opp på trammen.

Snart var huset på Toppen snudd på hodet og puseleker, -mat, -bur og pusestativ inntok stuen sammen med en vilter og oppfinnsom Pus.  Riktignok gikk ett av de ni livene tapt da han en dag ville utforske verdenen oppfor den store trappen.  Turen ned fra øverste trappetrinn ble vel i overkant rask med en svært lite kattesmidig landing. 

Men en katt er nå engang en katt og myke små babypuser tåler mer enn vi stive tobente skulle tro.  Lille Pollopus måtte tilbringe de neste 24 timene på overvåkningsenheten hos kattefostermamma i sofakroken.  Ja, så varmt, mykt og godt hadde han det da at man nesten kunne mistenke ham for å ha nøye planlagt det hele ? hadde han ikke vært en liten pusebaby altså.  Etter den utflukten kom det advarende knurr og bjeff fra vakthund Ayla så snart pusegutten fant på å nærme seg de nederste trinnene igjen, men ellers fortsatte han sitt sprell levende liv som før.


Verdens vakreste to-bente lille frøken har riktignok overtatt store deler av stuen med alt et barnebarn bør ha hos Bestene, og naturligvis store deler av oppmerksomheten.   Likevel har Pollopus, med den største selvfølgelighet,fremdeles eget vannglass på stuebordet og matskål både i kjøkkenkrok og sofakrok, sistnevnte der han for øvrig residerte de første månedene av sitt liv. 

Ja - for ikke å snakke om da Pollopusen klarte å overbevise kattefosterpappa om verdien av å investere en betydelig formue i lignende sovearrangement som lodotten Ayla - og selvsagt rett ved siden av hennes - slik at planene om et meget tiltrengt nytt garderobeskap effektivt ble lagt døde grunnet plassmangel.  (og han syntes egentlig ikke særlig mye om pusegutter den gang ;-)

Fosterpappa'n er nemlig innerst inne en god varmhjertet bamse, og han synes det var ulidelig trist å måtte slepe en meter pus ut av sin godeste søvn og myke leie når det var tid på kvelden for at gamlemor Ayla skulle kreve sin rettmessige soveplass. 
Pus var, og er fremdeles, den første som går til ro for natten i Kattefosterhuset på Toppen, og da er det eneste som duger et riktig stort bur med tykke lag av myke puter og tepper. At han egentlig hadde pusehus i ulike former og farger var visst helt irrelevant for både Pus og fosterpappa.

Til og med når ferien står for døren må selvsagt ikke Pollopus ha det noe verre enn noen av de andre.  Han drar på ferie til de lekreste pensjonat omegnen kan by på og får boltre seg med mange nye pusevenner, mens Ayla tar en familieferie og kattefosterforeldre noen velfortjente dager uten mjauing og bjeffing av noe slag.


Siste på listen over pusegalskapen i huset på Toppen, eller dotte-galskapen rettere sagt, er at de to lodne har klart å listig lokke de to-bente til å installere en nydelig vannfontene som serverer sildrende friskt og rent vann til tørste små dotter.  Den kom til halv pris vel og merke.  Man skal da ikke ta helt av heller?...


Men om foreldreløse pusegutter er små eller store så bryr de seg egentlig lite om størrelsen på lommeboken til sine kattefosterforeldre.  Det er en verdisetting av livet vi to-bente ofte påfører oss selv.   Mye, mye viktigere for Pollopus er det at bestemte mjau får godbiter tryllet frem fra kjøkkenskap og ytterdører til å gå opp og igjen alt etter hva Pollos ønsker er.  

Når det er tid for kos lander han med et elegante hopp pladask på kattefostermammas mage, eller på en myk pute i stedet, om han skulle være i det omtenksomme hjørnet da. (noe pusekatter egentlig sjelden er)  Han klager aldri på en ekstra bilring eller to, for myke mager er nemlig ekstra gode å stampe forpotene i. At fostermammas selvtillit gjerne tar seg et stupdykk akkurat da, er han ikke så nøye på, den finner vel alltids veien til toppen igjen.  

Etter en god magemassasje tar han gjerne en tur innom barndommen og kveiler sine halvannenmeter godt oppi kattefostermammas armkrok og tar en dyp lur med alle fire rett til værs. 



Gamlemor Ayla må også til pers, om det er tid for puselek altså.  Hun prøver oftest å overlegent overse hans forsøk, men alle tanker om rang tar fort baksetet når det fra oven regner uventede dask fra ivrige pusepoter.  Ganske ergerlig for en adstadig gammel dame som egentlig liker best ro og fred i hjemmet - noe alle husets beboere også blir gjort skikkelig oppmerksom på.

 

Med kattefosterpappa har den evige leken vært «Førstemann til skriveren....» 
Skal noe forbli helt etter det er kommet ut av det store skrivedyret må han jammen springe fort.  Selv om kurven med puseleker inneholder mer enn det et gjennomsnittlig barnerom gjør - lekene målt i forhold til pusestørrelse må sies da -   er nemlig skriveren den aller mest spennende leken i huset. 

Han har riktignok ennå ikke løst gåten med papirer som forsvinner inn i den, selv om det ikke har manglet på originale løsningsforsøk.  De som omsider kommer ut i andre enden er uansett knasende morsomme.  Ikke få offentlige kontorer har endt med å motta brev med sirlige små halvmåneformede hullstempel fordi Pollupus gikk seirende ut av leken.  Fosterpappa gidder bare springe så mange ganger?.

  

I dag er Pollopus den mest selvfølgelige beboer av huset ute på øya, og er mest sannsynlig den største pus i mils omkrets, målt i meter og ikke i kilo. Han har vunnet sin selvfølgelige plass i det mest motvillige hjerte i huset på Toppen.  Selv om han er full av de morsomste påfunn foretrekker han å ha kontroll på husets beboere og vandrer sjelden lenger enn til tomtens grenser. 

Han foretrekker ofte hekkens lune rede fremfor innetilværelse når han aner mini-tobente i heimen da.  Han forstod raskt at de små gjør skremmende raske utfall som de store to-bente aldri ville funnet på, og at langhåret pels ikke er en ubetinget fordel i omgang med disse.  De siste månedene har han riktignok våget seg mer og mer inn i husets gode varme.  Tullemor vokser og Pollopus blir klokere og klokere.


Men oftest finner man ham tronende høyt, høyt over verden, på beste utkikksplass - på toppen av lé-veggen, der bjørkekrona ender.  Pollopus er den ubestridt kongen av Toppen nummer 9. 

Hei på dere og godt nytt år! 

Nå er det jammen lenge siden jeg har tastet noen ord til dere, men det har vært en lang og slitsom høst og vinter der jeg egentlig har hatt mer enn nok med å komme igjennom dagene med vettet (og humøret) i behold.  Jeg må innrømme jeg er ikke noe glad i å skrive når alt går så trått.  Lettere å få sving på tastefingrene når livet er bra og jeg har kjekkere ting å skrive om.

I forrige innlegg skrev jeg om at skabelonets tilstand gikk baklengs med sjumilssteg, og slik har det vel bare fortsatt til nå.  Måtte krype til korset og be kiropraktoren henvise til ny MR for å se om noe var på styr i de bakre deler - selv om jeg uansett utfall var tvilsom til at jeg hadde mot til å gjøre noe med evt funn.  Forrige inngrep med komplikasjoner og det hele hadde nok puffet meg over grensen for at nok er nok.  Ikke at jeg noensinne har angret på valget jeg tok om å få det utført.  Fremdeles er alle de symptomer som skiven ga sporløst borte og bare det er en velsignelse og verdt alle viderverdigheter.

Fullt så moro har det ikke vært å kjenne lignende symptomer dukke opp på andre steder i rygg og nedover beina. Det har gjort at å klare seg selv når halvdelen min setter sjøbein har vært rimelig vrient. 

Heldigvis hadde han fri i desember dette året så han har vært helt fantastisk med å ordne og fikse slik at julen ble flott - med nydelig julepyntet hus, alle julegaver i orden, og toppet av en kjempekoselig julaften hos Junior & co sammen med eldstepoden og Juniors svigermor og svoger.  Bedre kunne det ikke blitt om jeg skulle gjort det selv ;-)  Vår lille Tullemor var høy på både godterier, julegaver og å ha mamma, pappa, to bestemødre, en bestefar og to onkler som alle hadde henne som midtpunkt.  Vi andre bare koste oss sammen og nøt og se frøkna ta for seg av gledene første året hun virkelig forstod litt av julen.  Selv har jeg lært å bli litt av en ekspert i å delegere og se på at ting blir gjort. ;-))

Men hverdagen med sliten rygg og de andre plagene har ikke vært til å komme utenom.  I det lengste har jeg trodd at det var jeg som hadde vært for lite flink å jobbe med slapp muskulatur.  I over et år nå har jeg gått trofast nesten ukentlig til muskeltorturisten (hun er både søt og flink altså - når hun ikke "torturerer" meg altså ;-) og fått tøyd, strekt og styrket muskulaturen uten at krampene har sluppet taket av den grunn.  Jeg har ost av dårlig samvittighet fordi jeg ikke har klart å følge opp den ukentlige bassengtreningen fordi å "slåss" seg gjennom klesskift, dusjing og styre med vått hår var mer en skabelonet ville være med på.  Var det bare jeg som var lat eller - var tankene som stadig surret rundt i topplokket.  Vibrasjonstreningen jeg gjorde her hjemme ble det også mindre og mindre av.  Plutselig var knærne et stort problem også.  Snakk om å føle seg som et gammel, rusten, holk av et vrak, og det er rart hvordan tankene spiller deg stygge puss når man plages av noe ingen kan se. ;-)

Jaja - jeg vil ikke syte, men slik har altså høsten og vinteren gått.  Har jo følt litt på at mange nå mente at det var på tide at jeg "tok meg sammen" og avsluttet den intense sofadyrkingen.  For all del - ingen har sagt noe.  Jeg er heldig sånn og er velsignet med flotte venner og gode behandlere. Men - det har altså vært vanskelig å finne noe å skrive om her, på min sedvanlige positive måte, så tastesperren har vært komplett.

Det var to lange måneder å vente på MR-timen, men like før jul kom jeg endelig til, og resultatet fikk jeg i romjulen.  Stor var skuffelsen da det var ingenting der som kunne forklare det jeg slet med. De fant bare noe "smårusk" og ellers var alt tilsynelatende bare "sol og glede" i mine bakre deler.  Det stod helt tydelig at det fantes ingen stenose og det var ingenting som påvirket nervene. Jeg ble rimelig satt ut - hva nå liksom?  Jeg følte jeg hadde forsøkt "alt" for å bli bedre og likevel gikk det bare motsatt.  Satt det bare "i hodet", som så mange leger er så glad i forklare det uforklarlige med? Nå visste jeg at den godeste Hr. Dåkktor, som jeg går til, ikke leser beskrivelser, men velger å "lese" bildene selv.  Jeg hadde derfor ennå et lite håp om å få et svar på hvorfor jeg ikke klarte å snu sjumilsstøvlene rette veien.  Han er en dyktig kirurg og ser ofte årsaker ingen andre har fått øye på.

Og i går var dagen endelig kommet.  Han fant heldigvis kjapt frem til hvor problemet lå, og det stemte nøyaktig med det jeg hadde opplevd.  Skal ikke begi meg inn på noen lang forklaring, men som et resultat av å ha gått med den nedslitte skiven så lenge hadde jeg nå en cyste og noe stenose som lå sammen og presset mot nerven.  Utviklingen ville gå gradvis feile veien, og derfor hadde jeg hatt kortere og kortere perioder med gode dager og tilsvarende lengre med de dårlige.   Legen var ganske tydelig på hva fremtid som lå foran meg, og sa ingenting om "vent å se", som han gjorde sist.  Da er det heller ingen hensikt, synes jeg, å forverres i månedene som kommer når jeg likevel må gjøre noe med det til sist.

Så neste måned når sjømannen blir landkrabbe igjen får jeg det fikset.  Det er adskillig mindre inngrep enn noen av de tidligere jeg har hatt og mye kortere rekonvalesenstid så jeg ser faktisk bare frem til å få det overstått.  Selv om jeg aldri blir bra i ryggen så har jeg stor tro på at dette gale som kom "ut av det blå" vil forsvinne tilsvarende.  Etter mange mislykkede operasjoner så er jeg som alltid en forsiktig optimist, for å beskytte meg selv litt, men denne gangen, som sist, er jeg rimelig trygg på at jeg velger riktig.

Ved nyttår var ønsket for noen gode venner (som sliter med sitt) og meg "et eventyrlig år med fremgang på alle områder og en helse vi bare har drømt om å få (håpet er ennå lysegrønt)"

Hvem vet?  Kanskje jeg allerede er på vei til å få ønsket oppfylt for egen del?  Ønsket mitt er selvsagt at mange flere får håp om bedre tider (eller få beholde de gode man har). 

Håp trenger alle, og husk, som Victor Hugo en gang sa: "Tålmodigheten er håpets datter."

......er det vel på tide å taste noen ord igjen.  Heisan alle sammen - long time, no see - som man sier på godt norsk. ;-)

Har vært en drøy pause siden sist jeg oppdaterte noe her.  Har ikke vært min beste vår og sommer dette året, sånn skabelonlig sett altså.  Protesen sitter nok heldigvis der den skal og fungerer som forventetet, men kan ikke si det samme om resten av ryggen - eller hele meg, er vel riktigere å si.  Har ventet og håpet at alt bare var et lite tilbakesteg, men nå begynner det å ligne et laaaaangt baklengs sjumilssteg i stedet.  Jeg er nå likevel ikke verre enn at jeg fortsatt (u)tålmodig venter på at det som herjer skal rase fra seg.

Ellers har vi hatt mange flotte opplevelser på våre to ferier i år.  To veldig ulike, men begge fine og inspirerende på sin måte.  Siden jeg rundet mitt halvthundre i vår så feiret vi det med to gode venner på en to-ukers biltur ned til Nord-Tyskland og opp igjen.  En form for ferie vi setter stor pris på.  Det fine er jo at man kan følge lystene og stoppe når noe fanger interessen.  Lange spaserturer er jo ikke akkurat min sterkeste side så å kunne parkere så nært som mulig der vi ønsker er nesten alfa og omega.  Heldigvis gjelder mitt parkeringskort i hele EU/EØS og er et skikkelig trumf i ermet når vi er på slike turer.  Mange steder har god tilrettelegging for funksjonshemmede, Selv på båten fikk vi tilvist reservert parkering og lugar rett ved siden av heisen.

Nå er det vel enkelte av dere som lurer på hvordan biltur og vond rygg kan være en god kombinasjon??  Det er det ikke!! ;-))

...men med litt planlegging og god tilrettelegging så er det faktisk gjennomførbart for meg også.  Dvs jeg må selvsagt også være forberedt på å ta konsekvensene som kjennes på skabelonet i ukene etter.  Det faktum lar seg dessverre ikke forebygge.  Men, jeg la seteryggen ned på passasjersiden, bygget opp under beina og laget meg et herlig prinsessenpåerten-leie.  (minus erten altså ;-) Mange gode, myke puter på de mest utsatte steder og min beste venn, RoHo-puten, til å hvile min noble bakside på.  Dermed kunne vi bare ta sats og legge ut på veien.

Normalt sett ville jeg tatt kontakt med overnattingsstedene og hørt om de kunne legge på en myk overmadrass.  Det har vi gjort med hell både på Syden-turer og andre hotell-opphold.  Siden vi denne gang hadde egen bil så investerte vi i stedet i en god overmadrass selv og tok denne med på turen.  Den kunne fint rulles sammen og fikk plass i en bag så den var enkel å transportere.  Vi var ekstra heldige med kjøpet i og med at butikken satt madrassen ned til godt under halv pris like før vi dro.  Dermed tæret det ikke så alt for hardt på ferie-budsjettet.

Når alle forberedelser var gjort og bilen ferdig fullstappet med all slags remedier og dikkedarier kunne vi så legge fokus på å nyte turen i fullt monn.  Skulle jeg skrevet om alt så ville dette blitt en hel roman så jeg tar en kortversjon og legger til at det var stort å kunne oppleve så mye siden året ellers hadde bestått av et nært vennskap med sofaen. 

I hver vår bil dro vi først over til Oslo og tok sjøveien ned til Kiel med et av de fantastiske cruise-skipene som går ruten.  Derfra var det kun en liten times kjøring til Lübeck og noen dagers opphold før vi langsomt  "arbeidet" oss  hjemover igjen.  Vi bodde på hotell midt i "hagen med det rare i", trålet Lübecks gater og butikker, besøkte Tysklands "syden" i nord, Timmendorfer strand, hadde en kort ukes slottsferie i Danmark og badet i Lillebælt.   (selv om jeg (normalt) av prinsipp ikke bader der det er under 25 grader i vannet ;o)

Korte kjøreetapper og mange stopp ga oss enda flere opplevelser enn først planlagt.  Det ble riktignok noen ettermiddager og kvelder hvor det sosiale måtte ta baksetet og jeg ble ekstra godt kjent med hotell-sengen.  Sånt må jeg bare regne med på ferie, og særlig en slik aktiv ferie som dette.  Vi var utrolig heldige med været og hadde for det meste mellom 20 og 30 grader fra dagen etter vi ankom Lübeck til vi møtte en tung grå vegg midt oppå Hardangervidden på turen hjem.  Vi hadde en kort stund med noen alvorlige regnskyll i Danmark, men det var også alt.  Så fantastiskt vær har vi aldri før hatt på biltur, men det var kanskje på tide å oppleve sommeren på sommerferie i bil når jeg har fylt et halvt hundre år.  Jeg la ut noen bilder til dem som ønsker å ta en titt. (klikk på bildet og deretter på det første bildet i neste vindu så åpner det i slide-visning)

Det var bare en knapp måned etter sommerferien da vi satt nesen sydover til vårt faste ferie-sted på Kreta.  Glad var jeg for at dette er vår "designerte" slapp'av-ferie for skabelonet hadde mer enn nok med å henge med på flyreisen. Måneden i mellom hadde vært fylt med intens sofadating og diverse behandlingstimer og skabelonet var langt fra kommet seg etter sommerens utskeielser.

....ikke at det hindret meg i å ha en helt topp sol-ferie.  Late dager og rolige kvelder og litt moro med våre venner der nede var akkurat sånn som vi hadde håpet på.  Vi var også og kikket på et mulig alternativt bo-arrangement til neste gang.  Kan bli litt godt å flytte ut av hotell-verdenen og komme mer for seg selv.  Inkludert egen bil til disposisjon ble vi lovet et rimeligere, men fremdeles bra, opphold.  Eneste aberet er vel at da må jeg begynne å fryse is-bitene mine selv...... ;-)

Ellers har det vært rolige dager siden vi kom hjem.  Skabelonet er enda ikke helt på plass, men sakte men sikkert nærmer det seg.  Har hatt vår lille Tullemor på overnattingsbesøk et par ganger siste tiden, og det er en glimrende avledning fra all selvopptatthet.  I hennes verden er besteforeldre bare til for henne og slik skal vi fortsatt ha det.  Merkelig, men det er som hun kommer med en ekstra dose endorfiner i ryggsekken og de varer til hun er vel ute av døren igjen. Å være så heldig å få barnebarn er bare toppen av lykke!

Vel - lydene ute i natten levner ingen tvil om hvilken årstid vi er i.  Vinden uler rundt hushjørnene og vårt enslige bjørketre står nakent og svaier i takt med den. Det er bare å bunkre opp med stearinlys og gode filmer og la været blåse sin egen vei.  Jeg leser kun korttidsvarselet på yr.no og bekymrer meg lite om hva som kommer lenger frem.  Som regel er utvidete varsler ikke særlig å stole på i vestlands-høsten.  Men - vi har et håp om at solen skal slå til de neste dagene og ingen årstid er så flott som høsten da....

Dette innlegget skrev jeg for en god tid tilbake når ting gikk trått og verden ikke føltes så rosenrød.  Den gang var jeg redd det ble i overkant negativt, men når jeg nå ser på helheten i det så synes jeg det viser så fint hvordan vi kan finne krefter og mot fra de mest uventede steder - kraft til å fortsette og mot til å begynne å arbeide seg opp mot toppen igjen.  Når man er som lengst nede så er det heldigvis bare en vei det kan gå - oppover

******************
Her er det jeg skrev den grå høstdagen i fjor:

Åkei - i dag skal jeg innrømme det.  Høsten og gråværet har tatt et lite stupdykk inn i meg også.  Skabelonet er slitent etter en operasjon som ble litt mer enn forventet og  jeg er opp etter ørene mettet av behandlere og behandlinger.  Ikke misforstå.  Jeg er glad jeg har noen å gå til, og noe å ty til, som hjelper å holde skrotten i sjakk.  Fullt så tøff er jeg derimot ikke når usynlige vesener, kalt ettervirkninger, slår seg sammen om å vinne kontrollen.  Ikke skjønner jeg hva jeg har gjort dem, men i dag har de jammen vært i ganske uggent humør.

Det er nå så sin sak at kiroknekkeren har knekket og strukket nakke av hjertens lyst og muskeltorturi...ehh...terapeuten (beklager Hilde ;-) har knadd og dradd det klypene makter - i tillegg så er været grått, tungt med temperaturer vippende rundt nullpunktet.  Jeg har forsøksvis inntatt daglige doser av et ramsalt flytende kosttilskudd som skal drive det syrlige ut fra kroppen.  Og virker gjør det nok siden surt oppgulp tyter ut av kjeftamentet med ujevne mellomrom.... ;-)

Nei,nei,nei......dette ble for surt.....(eller bånn ærlig om du vil  ;-))  Jøsses, bare glem alt jeg skrev.  Hadde jugekors med tærne hele tiden. (ble litt vanskelig med fingrene når jeg skulle taste samtidig ;-)  Jeg er selvsagt en solstråle dagen lang...skrev hun med jugekorsa fremdeles intakt.. he-he

Men en ting er i alle fall sant.  Ingenting er som å rydde på PC'en når jeg trenger å la tankene flyte.  Det er liksom veldig befriende å skylle slitne og ubrukelige filer ned i søppelbøtten mens gamle, gode og glemte får nytt liv. 

I natt fant jeg noe jeg en annen høstdag skrev som svar til noen som slet langt mer med følgene av en sviktende kropp enn det jeg gjør og har gjort. Det var snakk om sorg og følelsen av tap - sorgen over tap av det liv og den fremtid man trodde man kjente,  tapt arbeidsevne, tapte kolleger og venner som svikter og, ikke minst, tapet av et aktivt sosialt liv.  Hvorfor jeg tok vare på disse ordene den gangen vet jeg ikke helt.  Jeg har ikke for vane å lagre slik på PCen, og Ikke har det vært lest siden heller, før nå. 

Men jeg har alltid sagt at det ikke finnes noe som heter tilfeldigheter.  Siden den gang det ble skrevet har det bare vært en datafil i en god bortgjemt mappe som bare ventet på å bli funnet av meg...akkurat i dag.  Innerst inne har jeg en følelse av at jeg egentlig må ha skrevet de ordene til meg selv - bare uten å vite det.  De skulle dukke opp på et nødvendig tidspunkt når jeg trengte hjelp til å snu selvmedlidenhet til pågangsmot og selvtillit igjen. ....og tidspunktet kunne ikke vært bedre nå....

********************
Dette var det jeg hadde tatt vare på i PCen

......... Jeg synes egentlig høsten er en nokså grei tid jeg.  Noen stor forskjell her hjemme er det ikke.  Her er ingen barn, hverken i skole eller arbeid.  Bonden har sitt seilingsskjema som er det samme - sommer som vinter. 

Den eneste forskjellen er at nå er faktisk familie og venner omsider hjemme fra ferie og i nærheten igjen.  Det er enklere å ta en telefonprat og man kan titte innom hverandre når lysten og muligheten er der.

At jeg noen ganger skulle ønske jeg hadde et lite arbeid å gå til noen timer i uken skal jeg ikke nekte for, men etter et halvt liv utenfor arbeidslivet så kan jeg ikke akkurat si at jeg føler noe sorg eller savn etter en jobb jeg hadde for 20 år siden.  Mye vann har rent i elven siden den gang


Livet går videre, og som noen også sier, og jeg også opplevde - det er ikke arbeidskameratene som bli dem som stikker innom, ringer jevnlig og bryr seg om hvordan jeg har det.  Den første tiden var de absolutt tilstede - det skal de ha. - med blomster, telefoner, besøk og jevnlige oppdateringer om nytt og nyttig.  Men livet går videre på arbeidsplasser også og nye har kommer til og erstattet meg og mine gjøremål. Ja - selve arbeidsplassen har også forandret seg, og uansett hvor frisk jeg ville blitt i morgen ville jeg aldri kunnet finne tilbake til det samme. At den delen av livet virkelig var over fikk jeg vel en helt konkret bekreftelse på den dagen en tidligere arbeidskollega sto utenfor døren min med en kase med alle personlige ting fra kontoret mitt,

I dag er det bare et godt minne om en interessant tid hvor jeg tilegnet meg masse god kunnskap sammen med flotte kolleger.  Men - mitt liv, min helse og velferden til dem jeg er glad i er det som alltid vil være det viktigste i livet mitt.  Det er til syvende og sist disse som alltid vil følge meg - på godt og vondt, og om det er trist å miste kontakt med noe og noen som har vært en så stor del av ditt "friske" liv, så er det et tap jeg fint kan bære så lenge det viktigste er, og har det, bra. Å bruke tid på å sørge over noe jeg aldri vil kunne få tilbake, selv om kroppen mirakuløst skulle friskne til, nei, det nekter jeg å gjøre.  Trist, ja - verdens undergang, NEI!


Denne annerledestilværelsen er bare en annen fase i mitt liv, og min jobb som uføretrygdet er for meg å prøve å fylle dagene med meningsfulle aktiviteter, ta vare på kropp og sjel så godt som jeg formår, og ikke kaste bort tid på å gruble over alt det jeg ikke kan.  Om livet ikke er det jeg en gang planla og drømte om så er det ingenting som nekter meg å gjøre det beste av dagene som er nå, selv når de er på det vondeste.  Jeg er tross alt glad at jeg enda har et liv, forhåpentligvis et langt et som skal fylles med nye og gode minner. 


Livet er for meg en gave, en jeg har erfart ikke er en selvfølge at jeg har i dag. Jeg holder fast i det for alt det er verdt, og jeg nekter å sitte på gamlehjemmet en vakker dag og se tilbake på et liv der jeg selv ville hatt skyld i at det ble langt tristere enn det hadde trengt å være. Det fysiske og smertene kan jeg gjøre lite med, men innstillingen til livet er det jeg og jeg alene som har ansvaret for.


Selv om høsten aldri vil bli min favoritt tid i året, så er den likvel ingen trist eller vemodig tid for meg.  Selv når jeg hadde skolebarn og mann i "vanlig" arbeid så syntes jeg det var godt når ferien var over og vi atter en gang komme inn i faste rutiner. Jeg elsket (og elsker) dem alle over alt på denne jord, men jeg skal ikke fornekte at min alenetid er viktig for meg også

Særlig på dårlige dager så er det godt å kunne strekke seg ut under dynen uten å få bekymrede blikk og spørmål om jeg har det ekstra ille nå.  Jeg er opptatt av ærlighet oss partnere i mellom, men noenting er best usagt til tider. Belastningen med plagene blir ikke mindre for meg om jeg vet det til enhver tid også uroer dem rundt meg.  Disse små pausene er derfor godt for oss alle!



Jeg skal ikke male verden rosa og si at jeg ikke kjenner vondtene like mye som jeg alltid har gjort siden livet endret seg.  Jeg har selvfølgelig dager jeg har lyst å skrike over urettferdigheten i det hele og hvor jeg sliter med å finne et eneste lyspunkt.  Men jeg har samtidig hatt over tyve år å tilpasse meg til dette livet.  Jeg kjenner meg selv så godt nå at jeg vet at slike dager alltid går over igjen, uansett hvor mørkt man ser på det i øyeblikket.


Jeg er på ingen måte unik i måten å tilpasse meg livet på.  Vi mennesker er nå en gang laget slik at vi lærer og utvikler oss etterhvert som livet utfolder seg.  Det er ikke alt av viktig kunnskap man kan få på universitet eller høyskole. Livet selv er den aller viktigste skolen man går - den skole som lærer en hvordan et liv kan leves.   Når galt først skal være galt så er faktisk ikke livet blitt den "uutholdelige tragedien" jeg først trodde det måtte være å leve slik som dette.  Det er dessverre andre som har langt tyngre ting å stri med, og selv om andres ulykke ikke skal være min trøst, så er det en påminnelse om at jeg kunne hatt det verre.  Det var noe jeg hadde vanskelig for å se den første tiden hvor alt synes å rase sammen som et korthus rundt meg.


Men alle må vi huske på at vi takler ting forskjellig.  Noen trenger langt lengre tid å kjenne på tristheten og sorgen over tapt helse og et endret liv, men mitt hovedbudskap er at det finnes en vei ut av dette også.  Ta tiden til hjelp og bearbeid og prat om de tanker som plager deg, men ikke nekt deg å gripe fatt i de gode følelser som innimellom også kommer din vei. Du svikter intet og ingen ved å tillate deg tider med smil og latter.  Etterhvert vil nok sorgen blekne og da er det vi skal bruke de gode stundene til bygge vårt nye fundament i livet. 

Om noen mistenker deg for å "lure" deg til din trygd fordi du våger å gripe livet med begge hender og smilende blid forsøker å gjøre det beste av det man tross alt har, så la det være deres problem.  Det er de som er fattige som er berøvet klokskap og bakgrunn når kanskje de også en gang vil trenge det for å få livet på skinner igjen,  Garantier for fremtiden finnes ikke for noen.

Hva andre tenker skal i alle fall ikke stoppe deg i å ha det så godt som overhode mulig med din kroniske lidelse. 

Hva man taper når man får en kronisk, invalidiserende lidelse er mer enn mange tror, men å henge fast i denne hengemyren av en fortid gir ingen mål og mening.  Gled deg over gode minner skapt i et "friskt liv" og det du gjør i dag er med på å skape nye minner for fremtiden - forhåpentligvis mange gode.

Alle som èn har vi vår helt spesielle påvirkningskraft på verden rundt oss, uansett sykdom eller ikke

Selv'et er så mye mer enn hva vi kan gjøre - det defineres først og fremst av hvem du er. Glem ikke at du for noen er så verdifull at ingen annen vil noensinne kunne være det du er for dem.  I deres øyne er du unik, enestående og perfekt!!

Glem aldri at når man strir i tunge motbakker jobber man seg tross alt oppover!

Nå er det vel bokstavelig talt vinter og vår siden forrige innlegg her.  Tastesprerre er en grusom lidelse å bli angrepet av for en vanligvis taletrengt bergensmadam, og ordtørke gjør den enda verre.  Men nu går alt så meget bedre - som det så fint sies.

April er jo måneden for å angi seg selv til Skattevesenet, men jeg benytter også anledningen til å først angi noem linjer om de siste tiders gjøren og laden.  Ikke at så mye spennende har skjedd da.  Dagene går stort sett med til å klare seg velberget gjennom den daglige dont og fly frem og tilbake til kiroknekker og massasjetorturist.  Det er de to velsignede mennesker som holder dette skabelonet i en noenlunde funksjonell stand.og er blitt en viktig del av min utvidete "familie". :-)

Ellers har jeg jo rundet mine femti etterhvert og i samme slengen har visst hormonene mine spilt meg et meget ufint puss.  Ikke med heitebyger og rødmende kinn som for de fleste damer i den gyldne alder, men med et vannverk av en annen verden som åpnet alle kraner, enten jeg frøs eller svettet, Opp til flere ganger i timen så både hår og klær ble dyvåte, og sminke var noe jeg like gjerne kunne la stå pent i skapet og samle støv.

Lysten til å prate med, og møte, andre mennesker har vært minimal når man føler seg som en velbrukt vaskefille, og humøret har vært deretter.  Uten at jeg skal si at jeg syntes synd på meg selv, så synes jeg vel jeg hadde nok uhumskheter som hindrer meg i å ha et sosialt liv som de fleste andre så det å få enda en ting som isolerte meg gjorde det vanskelig å finne de store lyspunkter i hverdagen. Bortsett fra lille Tullemor da som ikke så ut til å la seg merke av at besta gikk rundt med et håndkle rundt halsen for å fange opp elvene som rant fra øverste hårrot og nedover kinn og kjaker. At det ble jevnlige klesskift hver time så hun vel bare på som en flott moteoppvisning for gamle damer. ;-))

Skal ikke utbrodere det mer, men ville bare forklare hvorfor form og humør ikke har vært i skrivelystens tegn den siste tiden.  Nå har jeg krøpet til korset og begynt med hormontilskudd, tross min motstand bla. pga de ekstra kiloene det medfører, men nå har jeg jammen meg vært helt inntørket i flere dager. Kanskje dette var noe av det lureste jeg har gjort likevel?

Ikke inntørket, som i kjedelig altså, men plutselig har jeg igjen kunne utføre de mest naturlige gjøremål som den største selvfølge. Jeg kan vaske meg, pusse tenner, mate Dottene og meg selv uten så mye som en svettedråpe i pannen.

I dag pløyde jeg også gjennom senterets butikker etter sommerklær til prinsessen vår, og det som stoppet meg tilslutt (bortsett fra en mager bankkonto ;-) var en utslitt rygg og noen lidderlig vonde bein - etter å ha funnet frem, og tatt i bruk, de høyhælte vårskoene.  Skjønnhet har sin pris, men den betalte jeg med glede når det var det som fikk meg ut i bilen og hjem og ikke at vannverket åpnet kranene for fullt.  Etter å ha tømt vesken for medbrakt tørkepapir er det  ikke få ganger jeg har rømt "åstedet" uten å få gjort mine ærend når det har skjedd.  

Nå våger jeg å håpe på en ganske så normal vår og sommer med svette dager når temperaturene når den høye enden av skalaen, luftfuktigheten nærmer seg 100% eller jeg tar meg ut i "sportslig øyemed" (alt er relativt da....) -  men ikke ellers. Jippiiiii - sier jeg bare.........  **er nå foreløpig bare gått noen få gode dager så jeg jubler behersket og banker ekstra godt i bordet - grønt krøss i taket blir det når måneder er gått og jeg er trygg på at vannverket har lagt ned driften permanent**

Men så var det den vanlige angivelsen april måned krever da.  Ikke at den er særlig komplisert for en som lever på "kunstnerlønn" fra staten.  Men enn så lenge så er de nå rause nok til å gi oss fradrag for " store sykdomsutgifter" - og gudene skal vite at de har jeg nok av så her har det vært sortert bunker med kvitteringer og summert til øyet vat stort og vått (eller smaløyd og slitent, som det også kalles ;-). 

Men så var det bare det at det er visst ikke opp til meg og legene mine å avgjøre hva som gjør livet bedre for mitt skabelon.  Til tross for utallige attester på at absolutt alt innen det norske helsevesenet er utprøvd uten hell så er likevel ikke de ting som hjelper meg (og gir meg de største utgiftene), kiropraktor og muskelterapeut, fradragsberettiget.  Kiropraktor som arbeider i tett samarbeid med NAV og har svært utvidete rettigheter når det kommer til å henvise, rekvirere utredninger, transport og røntgen på NAVs regning, er likevel ikke en del av det norske helsevesen - ene og alene fordi de får refusjon etter stykkpris pr pasient.  Forstå det den som kan.  Logikken finnes nok bare i Skattevesenets rekker, og jeg har ettertrykkelig fått beskjed at jeg kan finne tilsvarende hjelp "innenfor" helsevesenet.  Jeg undrer jo fælt på hva de vet som jeg ikke gjør, men det unnlot de helt å komme inn på.  Kanskje jeg burde skrive å spørre hvilkenvirksom mirakelbehandling som finnes og som vil gi meg adskillig mindre utgifter enn ukentlige besøk hos kiropraktor?

Egentlig visste jeg veldig godt hva svaret ville bli da jeg anket dette i fjor, men jeg kunne bare ikke dy meg for å gi dem litt ekstra arbeid.  Jeg sparer den norske stat og kommunen for tusenvis av kroner ved å betale for privat helseomsorg så jeg kan klare å holde meg på beina og fungere alene når sjømannen min dyrker sjølivets gleder.  Største delen av "kunstnerlønnen" min går faktisk med til dette så jeg vet jeg er priviligert som har en inntekt nummer to i hus til å ta seg av andre nødvendige utgifter, selv om det selvsagt er en stor belastning på budsjettet. 

Selv operasjonen skal jeg ikke en gang få trekke fra.  Jeg kan jo selvsagt forsøke og har meget gode argumentere for at det bør bli godkjent.  Men så er det bare det da..... Skal jeg ta på meg alt det arbeidet med å skaffe all dokumentasjon når jeg med rimelig stor sikkerhet vet hva utfallet blir?  Jeg må ringe land og strand rundt og finne ut hvilket sykehus (om noen) som utfører denne type operasjon med ujevne mellomrom og få dem til å antyde en ventetid, selv om de neppe operer med ventelister på en operasjon de helt sporadisk foretar.

Kirurgen min har skrevet utallige vedlegg til selvangivelser og ikke en eneste av hans klienter har noensinne fått medhold i fradraget. og jeg er ikke i tvil om at mange av dem har klart å argumentere godt for seg i håp om å få gehør. 

At jeg har spart kommunen fra å stille med hjemmehjelp, hjemmesykepleie og utallige hjelpemidler her i heimen er ikke Skattevesenets problem.  Det går av en annen konto enn helseomsorgen, og å se helheten i noe og jobbe på tvers av etater er ikke vår velferdsstats styrke.

Nei - jeg skulle vel kravlet rundt her i fjor med en rygg som ikke kunne holde seg oppreist og bein som krampet seg bare jeg skulle over gulvet. Slik skulle jeg "gått" helt til timen i september da det offentlige hadde tid å foreta en utredning av uvesenet.
Av erfaringer så vet jeg hvor sakte utredningens "hjul" snurrer - slikt kan ta både måneder og vel så det så jeg hadde vel kommettil  rundt juletider før jeg hadde fått høre at "Nei, frue - deg kan vi nok ikke hjelpe på en god måte.  Annet enn å avstive videre oppover står vi opprådd for noe å gjøre, og problemene du har i dag er en alvorlig følge av avstivningen som tidligere har blitt gjort"   Og da ville jeg vel ikke akkurat jumpet på anledningen til å få meg et nytt problem enda høyere opp på ryggen.  Så hadde jeg vel blitt sendt hjem med en resept i hånden og en rekvisisjon til en ryggskole for ørtende gang.  Løsning for alt, selv nedslitte skiver, er litt ryggskole med innlagte øvelser og lære seg og ikke frykte smerten. Bare stå på så går det så bra..... Og det var jo akkurat det jeg kjente på da jeg måtte ut og måke frem bilen noen vinterdager året før.  Det hjelper sikkert noen, men jeg kommer neppe til å røre en snøskuffe mer i hele mitt liv, og heller ikke lignende prosjekter.  Jeg har rett og slett ikke råd til å betale ut galskapen det offentlige sender meg ut i. Én gang, og én stor utgift på den måten får være nok.

To ganger har jeg latt dem overbevise meg om at her er det bare å utfordre smerten så går det så bra.  Første gangen endte jeg med en alvorlig hjerneblødning 28 år gammel - utløst av overanstrengelse, og andre gangen måtte jeg fikse det som det offentlige rotet til med en kostbar operasjon på egen regning - og som Skatteetaten anser som luksus på linje med plastisk pynteri på en litt sliten kropp, og absolutt unøvendig av meg å gjøre.

Helt lovemssig har de nok alt på sitt tørre, men det hindrer meg ikke å sitte her og undres over hvor fornuften ble av i vårt offentlige system??  Jeg er heldig og kan til nød klare å betale den private helseomsorg som må til for å holde meg på beina, men er det slik velferdsstaten vår var ment å gjøre.  Hva med dem som ikke kan gjøre som meg?? 

Jeg kommer til å fortsette å betale så lenge jeg har mulighet, men den dagen kommer nok når jeg må ta rev i seilene og bruke trygdepengene på mer basale ting.  Jeg kommer ikke til å få noen støtte til å fortsatt holde meg oppegående, men når den tid kommer så stiller de nok mer enn villig nok med all den hjelp jeg måtte trenge mens jeg selv ligger ubrukelig og råtner bort i en seng. 

Da kan velferdsstaten få skryte over hvor flinke de er til å ta vare på dem som ikke kan ta vare på seg selv.  At de ville spart hundreavtusenvis av kroner ved å heller bidra til den forebygging som var nødvendig i tidligere år, kommer nok aldri til å bli noen stor overskrift. Passer man ikke inn i malen for hva som er "riktig" forebygging så får man klare seg uten.  Individets velferd er ikke noe stort fokus i noen store politiske taler.  Der prates det om eldre og syke som om vi skulle være en ensartet masse som har akkurat samme behov hele gjengen.

Ikke til forkleinelse for dem som trenger og har glede av det, men stolgymnastikk og allsang i fellesstuen er ikke helt det jeg ser for meg ligger i kortene for å få en bedre fremtid - eller i det minste få beholde en på samme nivå som jeg er nå.

***************************.

Follow my blog with bloglovin