Forvent alltid det uventede....og vær klar til å skifte kurs..
Det er noen dager siden forrige gang jeg skrev noe til dere. Faktisk godt over en uke. Så nå er det jammen meg snart 8 uker siden operasjonen. Var det tre måneder uten å provosere ryggen de sa?? Vel - de kan få lov å prøve det selv om de vil. Det er når man først er på beina at det vanskelige virkelig starter. Da er det lett for at svært få enn de aller nærmeste forstår at jeg helst skulle hatt hjelp til bl.a. pakke matvarene i poser når jeg handler, hive inn og ut av bilen, bøye seg og tømme søppelbøttene hjemme og andre strekkøvelser osv. Selv de nærmeste kan nok ha en tendens til å fare over tanken med harelabb innimellom. Ikke at jeg klandrer dem. Jeg ser da helt "normal" ut her jeg går og stuller med det ene og andre så kan jeg glemme så kan vel de også. LOL
Men skitt au - med litt tankevirksomhet så går det bra likevel.
Akkurat nå kan jeg vel si at jeg nok får bære en stor del av ansvaret for de siste dagers handle-dilemma. Jeg har heldigvis skuldre som tåler en støyt. Var nemlig hos legen forrige uke og da benyttet jeg anledningen til å få en B12-sprøyte. Jeg må jo ha litt av stoffet i det fremmede blodet jeg fikk tildelt også så det fusjonerer best mulig med det lille som var igjen av mitt eget. Men og det er et stort MEN - jeg blir noe så uhorvelig sulten første uken etter sprøyten. Jeg går helt berserk i matskapene. Tømmer alt og går deretter løs på alt av godis som har lagt urørt i månedsvis. Det meste klarte jeg fint å tylle i meg i løpet av uken som har gått. Selvfølgelig må jeg jo etterfylle skapene med tilsvarende mengder, og derfor ble altså handleposene så tunge...og derfor har jeg altså litt ekstra slit med dem...og derfor trengte jeg jeg masse hjelp men tok noen gode tak selv også...og DERFOR har jeg nok provosert ryggen unødig mye Nemlig!! Men ikke verre enn at jeg "bare" får mere vondt da. Alternativet av å ikke få vondt vil jeg helst ikke tenke på så smerten forteller meg i alle fall at jeg lever. Jippiiiii!!! (sa hun ironisk ;-)
Og tilbake til skylden: Siden jeg godt vet om denne ulvehungeren som angriper meg i samband med sprøyten så burde jeg kanskje ventet med noe slikt til jeg har handlehjelpen min hjemme fra sjøen. Eldste avkommet har jo vært til fantastisk god hjelp, men han humper faktisk rundt på en krykke selv pga en veldig dårlig rygg så jeg har ikke samvittighet til å belaste ham for mye. Så kanskje jeg skulle latt være å ta den akkurat nå?? Da hadde jeg sluppet å handle mye varer og løfte tunge poser. Jeg hadde også sluppet å ligge her med bondeanger fordi jeg innser at den lille bikinien jeg har vil fortsette å være det - liten, alt for liten. ;o/
I forrige uke følte jeg meg omsider klar til å sitte bak rattet. Det var en ubeskrivelig følelse å få lov til å styre "beina" mine (bilen ;-) selv igjen. Med radioen på full guffe satt jeg og trommet takten med fingrene mens jeg hadde all verdens små (og overdrevne) ærend både her og både der. ;-))
Så kom det....... Jeg burde virkelig sett det komme. Det hender jo hver gang - hver bidige gang.... Ingenting går som planlagt for denne damen, og til nå hadde jo uken glidd forbi som på et bananskall.
Etter enogenhalv dag med bilen på veien så blinket et lys på dashbordet - et lite oransje lys som fortalte meg at ABS'en hadde koblet ut. Jaja, tenkte jeg, det er bare et lys. Ikke noe farlig å kjøre med uansett, og sånne lysproblemer har vi hatt før på denne bilen.
På veien hjem oppdaget jeg plutselig to lys som blinket. Det var også noe som het EPS som var koblet ut. Men det vet jeg ikke hva er en gang så det kunne nå helt sikkert ikke være farlig, regnet jeg med. Selv når lys nummer tre slo seg på og fortalte meg at veibanen var glatt ble jeg ikke særlig bekymret. Det er jo kanskje litt tidlig på høsten å prate om glatte veibaner så det påvirket i hvertfall iikke noe på bilens kjøreegenskaper.
Men....da jeg nærmet meg hjemme så koblet cruise kontrollen ut. Jeg er fryktelig avhengig av den avlastningen denne kontrollen gir for pipestilkene mine når jeg kjører så da ante jeg problemer i horisonten.
Senere på dagen var det plutselig ikke mulig å starte bilen med den nøkkelfrie bryteren. Heldigvis kom jeg på hvordan jeg kunne gå over til "nøkkel-start" men nå kom horisonten skremmende nære, nesten for nære til å kalles horisont. Heller mer utsikt tenker jeg. Jeg ropte min nød ut over det åpne hav, og sjømannen min ringte verkstedet for en bilprat. De ba meg aller først sjekke bremselysene. Så lenge jeg hadde dem var bilen ok å kjøre med og jeg kunne komme innom å få det fikset når jeg hadde tid. Og bremselys hadde jeg......helt til neste dag. ;o/
Dermed var mine planer for uken kullkastet. Nå er jeg ikke uvant med slike "u-svinger" i livet, så en så liten en som dette tar man da på strak arm.....ehh...selvfølgelig..!?!! Men det er forholdsvis langt å kjøre til verkstedet. Eller rettere sagt - det tar lang tid. Halvannen time bak rattet tilsammen. Jeg var nå likevel heldig da - de herlige verkstedsguttene (så ingen jenter der ;-) stod omtrent på hodet for å hjelpe meg så det skulle bli kortest mulig venting. Vi kjenner dem etterhvert nesten litt for godt, men de visste da at jeg er frue uten peiling på bil når andre halvdelen er sjømann, og de var nå også opplyst om at mine problemer med å sitte var doblet og litt til akkurat nå. Men så viste det seg at en ny del måtte bestilles og dermed hadde jeg enda en slik tur å se frem til to dager senere. Skulle jeg få kose meg mere og tromme fingrene på rattet i takt med musikken, så måtte jeg bare få det gjort. Nederlaget ved å atter en gang være heimbunden sved ganske så godt.
Og for den som ikke har dormet av ved å lese beskrivelsen av mine bilproblemer, så kommer essensen i det her:
Jeg ville bare si at da onsdagen kom så ble jeg nødt å kaste inn håndkle likevel. All kjøringen på mandagen og frisør på tirsdagen krevde sin rett. En kraftig påminner om at jeg enda må ta det rolig. Men altså - det er jo greit å ha forsøkt for da vet jeg hvor grensene mine går for tiden. (hadde blitt en kort og enda kjedeligere blogg om jeg bare skrev det, hadde det ikke...;o)
Om kvelden ble heldigvis sjømannen min atter en gang landkrabbe, etter nesten fire uker på havet. Skal si det var godt å få ham hjem denne gangen. Spesielt godt fordi jeg har måtte holde det gående selv de dagene jeg helst bare ville ligge i ro og samtidig måtte be guttene mine om hjelp til det ene og hitt. Jeg er stort sett vant med å klare meg selv.
På en annen måte så har det jo vært godt for meg også. Tvunget meg i aktivitet hver dag enten lysten var der eller ei.. Da han var hjemme sist så fikk jeg knapt lee en finger før han overtok jobben. Før eller senere måtte jeg jo slippe til for å komme i siget igjen. Det trengte ikke nødvendigvis være så brått som det ble da - fra den ene dagen å ikke gjøre noen verdens ting til å ha aleneansvar for både dyr, hus og heim, og også meg selv da. Helter må også spise....ha rene klær....og rydde opp etter seg. Det med gradvis kan jeg visst stryke. Var nok mere som et stort skred som kom over meg. LOL
Men nå er i alle fall bilen fikset og ærender gjort, og jeg har kunnet inntatt sofaen igjen for å hvile ut ukens eskapader. Det er godt dette skal bli bedre for hver uke som går tenker jeg.
Jeg har ikke tenkt å la ham overta all jobben og varte meg opp som sist nå, men jeg tror jeg trygt kan si at det skal bli en likelig fordeling så vi begge får hvilt litt ut de neste ukene - han fra jobben og jeg...ja, jeg fra meg. ;o)))




