Å si det jeg vil ha sagt....

Da har jeg fått både den overrumplende pusegalskapen og en slapp helg ute av systemet og er med et brak tilbake i hverdagen.  Må innrømme da - ikke en særlig festlig hverdag, men forhåpentligvis ikke lenge til det verste er over.



Det å få bekrefte at det er en god grunn til at ryggen på nytt krangler med økende styrke var en umiddelbar høydare, og endorfinene fløy ganske fritt en stund.  Om ikke sinnstilstand egentlig påvirker smertene, så påvirker det så absolutt hvordan man oppfatter dem. En erfaring jeg øyeblikkelig ville følt trang til å fornekte de første årene som ryggpasient, av redsel for å bli misforstått.  Å skylde uforklarlige ryggsmerter (eller muskel/skjelett generelt) på psyken har lenge vært en «lettvint» utvei når undersøkelser ikke viser noe konkret.  Dvs i fagmiljø heter det ikke «uforklarlig», men «uspesifikke».  Som om det liksom er noe uspesifikt med å plages med gjennomborende sterke smerter døgnet rundt..



Men, nå er ikke dette mitt problem for tiden, og har vel egentlig aldri vært det.  Har alltid følt god støtte fra nærmeste omgivelser og behandlingsapparatet.  Det jeg lurer på er hvorfor jeg synes det er så vanskelig å skrive noen ord her når dagene ikke er gode?  Denne bloggen er jo like mye for å beskrive en hverdag med ryggplager som noe annet.  Det gikk fint slik i etterkant av forrige operasjonen.  Det falt seg liksom litt mer naturlig etter å ha blitt herjet med tre ganger på like mange dager...

 

Jeg synes det er fint når andre klarer å skrive om sine vonde dager, og det føles godt å få anledning til å tilby litt støtte og trøst.   Dager som det er jo en helt naturlig del av et liv, og særlig når man har fysisk vondt i tillegg.  Men når jeg begynner å skrive om sånt så er det gjerne slette-tasten som blir flittigst brukt.  Ordet «smerter» og «jeg» i samme setning blir litt for «høylytt» i mine øyne.  Jeg vil nemlig ikke  bli "syns synd på", og jeg søker ikke etter "medlidenhet".  Trenger bare forståelse og tålmodighet med at det er som det er, og jeg kan ikke være mer enn det jeg klarer. Litt sånn som alle har det egentlig.  Til slutt sitter jeg i alle fall igjen med en blank side og bloggen står heller urørt i lange perioder.



Ikke sånn at jeg bare lagrer alt inni meg til jeg er sprekkeferdig altså.  Har opp gjennom årene blitt flinkere til å være mer åpen med de rundt meg, og kanskje noen til og med synes jeg ligger litt vel høyt på flinkhetsskalaen til tider? ;-)



Jaja - men i dag skal jeg være litt «flink» her også å trykke på «publiser» når jeg er ferdig.  Slette-tasten har fått et stort forbudsskilt på. 



Men før jeg kommer så langt så vil jeg altså få sagt?..at dagen i dag har vært helt inn i tyttebærgranskauen for j*vlig.  Ja - hele helgen har faktisk vært slik!  Jeg har så innmari gnagende, ilende, skjærende, verkende, brennende, fyttih*lvetes vondt!!!!!!!!! (merker nå at jeg trenger å utvide mitt vokabular når det kommer til de sterkeste ordene LOL)



Da var det ute av systemet.  Jeg har fått sagt det jeg ville si, og jeg er klar for avtalen jeg har med puten.  I morgen er sikkert alt så meget bedre. :-))

 

 

Pusegalskap i bakholdsangrep

En varm julidag i 2008 ble en liten nyfødt pus overlatt til sin egen skjebne av en mager, husløs pusemamma.  Mens sultne kråker samlet seg i tretoppene viste lille pus en enorm livsvilje der han kravlet seg tvers over stien og i ly i skogkanten - en enorm avstand for en liten hekto med firbent.  En to-bent beboer like ved ante uråd da hun så mammapus sin underlige oppførsel og skyndte seg opp i skogen der hun oppdaget dramaet som utfoldet seg. I mange timer holdt hun kråkeflokken i sjakk i håp om at familien Pus skulle gjenforenes. 


Da kvelden kom og ingen pusemamma viste seg, var tiden inne for en redningsaksjon.  Men hos den to-bente var det dessverre bare plass for menneskebarn og hverken Dyrebeskyttelsen eller andre hadde mulighet til å fostre opp en så arbeidskrevende liten pus.  Via omveier endte derfor lille Pollopus i huset på Toppen. 






Kattefostermamma hadde frem til da ingen erfaring med katter og var ikke en gang sikker på om hun likte sorten. Der i huset hadde det nemlig bare regjert hunder til da.  

Men Pollopus hadde ingen betenkeligheter.  Han hadde jo heller ikke noen erfaring med mennesker så han avgjorde at da stilte begge på lik linje.  Han satt i gang med en sjarmoffensiv selv innbarkede hundemennesker ikke kunne stå for.  Ja, selv lodotten Ayla, som i utgangspunktet var skremt av denne lille skrikende utenomjordingen, endte med å åpne sine poter og ta ham inn i sin varme favn.

 

 

 

At det tok noe lengre tid å sjarmere kattefosterpappa har sin naturlige årsak.  Pus' inntreden i familien ble nemlig først servert tre uker senere - én dag før hjemkomst fra sjøen - med et lite «jo, forresten du..» på slutten av toktets siste telefonsamtale med heimen.  Selvsagt fikk han nøye forklart at den lille pusegutten kun skulle bli til han var stor nok til å finne en selvstendig, naturlig plass hos en ny kattefosterfamilie....

 

  ...og menn er jo aldri lettlurte??  ...eller var det kanskje kattefostermamma som lurte seg selv????  Vel - ingen av de to to-bente vil nok helt innrømme hverken eller.  Uansett så vet begge at fosterpappa ville tatt akkurat samme avgjørelse den dagen den lille hjemløse, hjelpeløse og foreldreløse pusegutten dukket opp på trammen.




Snart var huset på Toppen snudd på hodet og puseleker, -mat, -bur og pusestativ inntok stuen sammen med en vilter og oppfinnsom Pus.  Riktignok gikk ett av de ni livene tapt da han en dag ville utforske verdenen oppfor den store trappen.  Turen ned fra øverste trappetrinn ble vel i overkant rask med en svært lite kattesmidig landing. 

Men en katt er nå engang en katt og myke små babypuser tåler mer enn vi stive tobente skulle tro.  Lille Pollopus måtte tilbringe de neste 24 timene på overvåkningsenheten hos kattefostermamma i sofakroken.  Ja, så varmt, mykt og godt hadde han det da at man nesten kunne mistenke ham for å ha nøye planlagt det hele ? hadde han ikke vært en liten pusebaby altså.  Etter den utflukten kom det advarende knurr og bjeff fra vakthund Ayla så snart pusegutten fant på å nærme seg de nederste trinnene igjen, men ellers fortsatte han sitt sprell levende liv som før.


Verdens vakreste to-bente lille frøken har riktignok overtatt store deler av stuen med alt et barnebarn bør ha hos Bestene, og naturligvis store deler av oppmerksomheten.   Likevel har Pollopus, med den største selvfølgelighet,fremdeles eget vannglass på stuebordet og matskål både i kjøkkenkrok og sofakrok, sistnevnte der han for øvrig residerte de første månedene av sitt liv. 






Ja - for ikke å snakke om da Pollopusen klarte å overbevise kattefosterpappa om verdien av å investere en betydelig formue i lignende sovearrangement som lodotten Ayla - og selvsagt rett ved siden av hennes - slik at planene om et meget tiltrengt nytt garderobeskap effektivt ble lagt døde grunnet plassmangel.  (og han syntes egentlig ikke særlig mye om pusegutter den gang ;-)

Fosterpappa'n er nemlig innerst inne en god varmhjertet bamse, og han synes det var ulidelig trist å måtte slepe en meter pus ut av sin godeste søvn og myke leie når det var tid på kvelden for at gamlemor Ayla skulle kreve sin rettmessige soveplass. 
Pus var, og er fremdeles, den første som går til ro for natten i Kattefosterhuset på Toppen, og da er det eneste som duger et riktig stort bur med tykke lag av myke puter og tepper. At han egentlig hadde pusehus i ulike former og farger var visst helt irrelevant for både Pus og fosterpappa.

 






Til og med når ferien står for døren må selvsagt ikke Pollopus ha det noe verre enn noen av de andre.  Han drar på ferie til de lekreste pensjonat omegnen kan by på og får boltre seg med mange nye pusevenner, mens Ayla tar en familieferie og kattefosterforeldre noen velfortjente dager uten mjauing og bjeffing av noe slag.


Siste på listen over pusegalskapen i huset på Toppen, eller dotte-galskapen rettere sagt, er at de to lodne har klart å listig lokke de to-bente til å installere en nydelig vannfontene som serverer sildrende friskt og rent vann til tørste små dotter.  Den kom til halv pris vel og merke.  Man skal da ikke ta helt av heller?...


Men om foreldreløse pusegutter er små eller store så bryr de seg egentlig lite om størrelsen på lommeboken til sine kattefosterforeldre.  Det er en verdisetting av livet vi to-bente ofte påfører oss selv.   Mye, mye viktigere for Pollopus er det at bestemte mjau får godbiter tryllet frem fra kjøkkenskap og ytterdører til å gå opp og igjen alt etter hva Pollos ønsker er.  

Når det er tid for kos lander han med et elegante hopp pladask på kattefostermammas mage, eller på en myk pute i stedet, om han skulle være i det omtenksomme hjørnet da. (noe pusekatter egentlig sjelden er)  Han klager aldri på en ekstra bilring eller to, for myke mager er nemlig ekstra gode å stampe forpotene i. At fostermammas selvtillit gjerne tar seg et stupdykk akkurat da, er han ikke så nøye på, den finner vel alltids veien til toppen igjen.  

Etter en god magemassasje tar han gjerne en tur innom barndommen og kveiler sine halvannenmeter godt oppi kattefostermammas armkrok og tar en dyp lur med alle fire rett til værs. 



Gamlemor Ayla må også til pers, om det er tid for puselek altså.  Hun prøver oftest å overlegent overse hans forsøk, men alle tanker om rang tar fort baksetet når det fra oven regner uventede dask fra ivrige pusepoter.  Ganske ergerlig for en adstadig gammel dame som egentlig liker best ro og fred i hjemmet - noe alle husets beboere også blir gjort skikkelig oppmerksom på.

 



 

Med kattefosterpappa har den evige leken vært «Førstemann til skriveren....» 
Skal noe forbli helt etter det er kommet ut av det store skrivedyret må han jammen springe fort.  Selv om kurven med puseleker inneholder mer enn det et gjennomsnittlig barnerom gjør - lekene målt i forhold til pusestørrelse må sies da -   er nemlig skriveren den aller mest spennende leken i huset. 

Han har riktignok ennå ikke løst gåten med papirer som forsvinner inn i den, selv om det ikke har manglet på originale løsningsforsøk.  De som omsider kommer ut i andre enden er uansett knasende morsomme.  Ikke få offentlige kontorer har endt med å motta brev med sirlige små halvmåneformede hullstempel fordi Pollupus gikk seirende ut av leken.  Fosterpappa gidder bare springe så mange ganger?.

  

 

I dag er Pollopus den mest selvfølgelige beboer av huset ute på øya, og er mest sannsynlig den største pus i mils omkrets, målt i meter og ikke i kilo. Han har vunnet sin selvfølgelige plass i det mest motvillige hjerte i huset på Toppen.  Selv om han er full av de morsomste påfunn foretrekker han å ha kontroll på husets beboere og vandrer sjelden lenger enn til tomtens grenser. 

Han foretrekker ofte hekkens lune rede fremfor innetilværelse når han aner mini-tobente i heimen da.  Han forstod raskt at de små gjør skremmende raske utfall som de store to-bente aldri ville funnet på, og at langhåret pels ikke er en ubetinget fordel i omgang med disse.  De siste månedene har han riktignok våget seg mer og mer inn i husets gode varme.  Tullemor vokser og Pollopus blir klokere og klokere.


Men oftest finner man ham tronende høyt, høyt over verden, på beste utkikksplass - på toppen av lé-veggen, der bjørkekrona ender.  Pollopus er den ubestridt kongen av Toppen nummer 9. 

 

Nytt år, nye muligheter....og på'an igjen

Hei på dere og godt nytt år! 

Nå er det jammen lenge siden jeg har tastet noen ord til dere, men det har vært en lang og slitsom høst og vinter der jeg egentlig har hatt mer enn nok med å komme igjennom dagene med vettet (og humøret) i behold.  Jeg må innrømme jeg er ikke noe glad i å skrive når alt går så trått.  Lettere å få sving på tastefingrene når livet er bra og jeg har kjekkere ting å skrive om.

 

I forrige innlegg skrev jeg om at skabelonets tilstand gikk baklengs med sjumilssteg, og slik har det vel bare fortsatt til nå.  Måtte krype til korset og be kiropraktoren henvise til ny MR for å se om noe var på styr i de bakre deler - selv om jeg uansett utfall var tvilsom til at jeg hadde mot til å gjøre noe med evt funn.  Forrige inngrep med komplikasjoner og det hele hadde nok puffet meg over grensen for at nok er nok.  Ikke at jeg noensinne har angret på valget jeg tok om å få det utført.  Fremdeles er alle de symptomer som skiven ga sporløst borte og bare det er en velsignelse og verdt alle viderverdigheter.

 

Fullt så moro har det ikke vært å kjenne lignende symptomer dukke opp på andre steder i rygg og nedover beina. Det har gjort at å klare seg selv når halvdelen min setter sjøbein har vært rimelig vrient. 

Heldigvis hadde han fri i desember dette året så han har vært helt fantastisk med å ordne og fikse slik at julen ble flott - med nydelig julepyntet hus, alle julegaver i orden, og toppet av en kjempekoselig julaften hos Junior & co sammen med eldstepoden og Juniors svigermor og svoger.  Bedre kunne det ikke blitt om jeg skulle gjort det selv ;-)  Vår lille Tullemor var høy på både godterier, julegaver og å ha mamma, pappa, to bestemødre, en bestefar og to onkler som alle hadde henne som midtpunkt.  Vi andre bare koste oss sammen og nøt og se frøkna ta for seg av gledene første året hun virkelig forstod litt av julen.  Selv har jeg lært å bli litt av en ekspert i å delegere og se på at ting blir gjort. ;-))

 

Men hverdagen med sliten rygg og de andre plagene har ikke vært til å komme utenom.  I det lengste har jeg trodd at det var jeg som hadde vært for lite flink å jobbe med slapp muskulatur.  I over et år nå har jeg gått trofast nesten ukentlig til muskeltorturisten (hun er både søt og flink altså - når hun ikke "torturerer" meg altså ;-) og fått tøyd, strekt og styrket muskulaturen uten at krampene har sluppet taket av den grunn.  Jeg har ost av dårlig samvittighet fordi jeg ikke har klart å følge opp den ukentlige bassengtreningen fordi å "slåss" seg gjennom klesskift, dusjing og styre med vått hår var mer en skabelonet ville være med på.  Var det bare jeg som var lat eller - var tankene som stadig surret rundt i topplokket.  Vibrasjonstreningen jeg gjorde her hjemme ble det også mindre og mindre av.  Plutselig var knærne et stort problem også.  Snakk om å føle seg som et gammel, rusten, holk av et vrak, og det er rart hvordan tankene spiller deg stygge puss når man plages av noe ingen kan se. ;-)

 

Jaja - jeg vil ikke syte, men slik har altså høsten og vinteren gått.  Har jo følt litt på at mange nå mente at det var på tide at jeg "tok meg sammen" og avsluttet den intense sofadyrkingen.  For all del - ingen har sagt noe.  Jeg er heldig sånn og er velsignet med flotte venner og gode behandlere. Men - det har altså vært vanskelig å finne noe å skrive om her, på min sedvanlige positive måte, så tastesperren har vært komplett.

 

Det var to lange måneder å vente på MR-timen, men like før jul kom jeg endelig til, og resultatet fikk jeg i romjulen.  Stor var skuffelsen da det var ingenting der som kunne forklare det jeg slet med. De fant bare noe "smårusk" og ellers var alt tilsynelatende bare "sol og glede" i mine bakre deler.  Det stod helt tydelig at det fantes ingen stenose og det var ingenting som påvirket nervene. Jeg ble rimelig satt ut - hva nå liksom?  Jeg følte jeg hadde forsøkt "alt" for å bli bedre og likevel gikk det bare motsatt.  Satt det bare "i hodet", som så mange leger er så glad i forklare det uforklarlige med? Nå visste jeg at den godeste Hr. Dåkktor, som jeg går til, ikke leser beskrivelser, men velger å "lese" bildene selv.  Jeg hadde derfor ennå et lite håp om å få et svar på hvorfor jeg ikke klarte å snu sjumilsstøvlene rette veien.  Han er en dyktig kirurg og ser ofte årsaker ingen andre har fått øye på.

 

Og i går var dagen endelig kommet.  Han fant heldigvis kjapt frem til hvor problemet lå, og det stemte nøyaktig med det jeg hadde opplevd.  Skal ikke begi meg inn på noen lang forklaring, men som et resultat av å ha gått med den nedslitte skiven så lenge hadde jeg nå en cyste og noe stenose som lå sammen og presset mot nerven.  Utviklingen ville gå gradvis feile veien, og derfor hadde jeg hatt kortere og kortere perioder med gode dager og tilsvarende lengre med de dårlige.   Legen var ganske tydelig på hva fremtid som lå foran meg, og sa ingenting om "vent å se", som han gjorde sist.  Da er det heller ingen hensikt, synes jeg, å forverres i månedene som kommer når jeg likevel må gjøre noe med det til sist.

 

Så neste måned når sjømannen blir landkrabbe igjen får jeg det fikset.  Det er adskillig mindre inngrep enn noen av de tidligere jeg har hatt og mye kortere rekonvalesenstid så jeg ser faktisk bare frem til å få det overstått.  Selv om jeg aldri blir bra i ryggen så har jeg stor tro på at dette gale som kom "ut av det blå" vil forsvinne tilsvarende.  Etter mange mislykkede operasjoner så er jeg som alltid en forsiktig optimist, for å beskytte meg selv litt, men denne gangen, som sist, er jeg rimelig trygg på at jeg velger riktig.

 

Ved nyttår var ønsket for noen gode venner (som sliter med sitt) og meg "et eventyrlig år med fremgang på alle områder og en helse vi bare har drømt om å få (håpet er ennå lysegrønt)"

 

Hvem vet?  Kanskje jeg allerede er på vei til å få ønsket oppfylt for egen del?  Ønsket mitt er selvsagt at mange flere får håp om bedre tider (eller få beholde de gode man har). 

 

Håp trenger alle, og husk, som Victor Hugo en gang sa: "Tålmodigheten er håpets datter."

 




 

 

Når nettene blir lange og høsten setter inn...

......er det vel på tide å taste noen ord igjen.  Heisan alle sammen - long time, no see - som man sier på godt norsk. ;-)

Har vært en drøy pause siden sist jeg oppdaterte noe her.  Har ikke vært min beste vår og sommer dette året, sånn skabelonlig sett altså.  Protesen sitter nok heldigvis der den skal og fungerer som forventetet, men kan ikke si det samme om resten av ryggen - eller hele meg, er vel riktigere å si.  Har ventet og håpet at alt bare var et lite tilbakesteg, men nå begynner det å ligne et laaaaangt baklengs sjumilssteg i stedet.  Jeg er nå likevel ikke verre enn at jeg fortsatt (u)tålmodig venter på at det som herjer skal rase fra seg.


Ellers har vi hatt mange flotte opplevelser på våre to ferier i år.  To veldig ulike, men begge fine og inspirerende på sin måte.  Siden jeg rundet mitt halvthundre i vår så feiret vi det med to gode venner på en to-ukers biltur ned til Nord-Tyskland og opp igjen.  En form for ferie vi setter stor pris på.  Det fine er jo at man kan følge lystene og stoppe når noe fanger interessen.  Lange spaserturer er jo ikke akkurat min sterkeste side så å kunne parkere så nært som mulig der vi ønsker er nesten alfa og omega.  Heldigvis gjelder mitt parkeringskort i hele EU/EØS og er et skikkelig trumf i ermet når vi er på slike turer.  Mange steder har god tilrettelegging for funksjonshemmede, Selv på båten fikk vi tilvist reservert parkering og lugar rett ved siden av heisen.

 

Nå er det vel enkelte av dere som lurer på hvordan biltur og vond rygg kan være en god kombinasjon??  Det er det ikke!! ;-))

...men med litt planlegging og god tilrettelegging så er det faktisk gjennomførbart for meg også.  Dvs jeg må selvsagt også være forberedt på å ta konsekvensene som kjennes på skabelonet i ukene etter.  Det faktum lar seg dessverre ikke forebygge.  Men, jeg la seteryggen ned på passasjersiden, bygget opp under beina og laget meg et herlig prinsessenpåerten-leie.  (minus erten altså ;-) Mange gode, myke puter på de mest utsatte steder og min beste venn, RoHo-puten, til å hvile min noble bakside på.  Dermed kunne vi bare ta sats og legge ut på veien.

Normalt sett ville jeg tatt kontakt med overnattingsstedene og hørt om de kunne legge på en myk overmadrass.  Det har vi gjort med hell både på Syden-turer og andre hotell-opphold.  Siden vi denne gang hadde egen bil så investerte vi i stedet i en god overmadrass selv og tok denne med på turen.  Den kunne fint rulles sammen og fikk plass i en bag så den var enkel å transportere.  Vi var ekstra heldige med kjøpet i og med at butikken satt madrassen ned til godt under halv pris like før vi dro.  Dermed tæret det ikke så alt for hardt på ferie-budsjettet.

 

Når alle forberedelser var gjort og bilen ferdig fullstappet med all slags remedier og dikkedarier kunne vi så legge fokus på å nyte turen i fullt monn.  Skulle jeg skrevet om alt så ville dette blitt en hel roman så jeg tar en kortversjon og legger til at det var stort å kunne oppleve så mye siden året ellers hadde bestått av et nært vennskap med sofaen. 

I hver vår bil dro vi først over til Oslo og tok sjøveien ned til Kiel med et av de fantastiske cruise-skipene som går ruten.  Derfra var det kun en liten times kjøring til Lübeck og noen dagers opphold før vi langsomt  "arbeidet" oss  hjemover igjen.  Vi bodde på hotell midt i "hagen med det rare i", trålet Lübecks gater og butikker, besøkte Tysklands "syden" i nord, Timmendorfer strand, hadde en kort ukes slottsferie i Danmark og badet i Lillebælt.   (selv om jeg (normalt) av prinsipp ikke bader der det er under 25 grader i vannet ;o)

Korte kjøreetapper og mange stopp ga oss enda flere opplevelser enn først planlagt.  Det ble riktignok noen ettermiddager og kvelder hvor det sosiale måtte ta baksetet og jeg ble ekstra godt kjent med hotell-sengen.  Sånt må jeg bare regne med på ferie, og særlig en slik aktiv ferie som dette.  Vi var utrolig heldige med været og hadde for det meste mellom 20 og 30 grader fra dagen etter vi ankom Lübeck til vi møtte en tung grå vegg midt oppå Hardangervidden på turen hjem.  Vi hadde en kort stund med noen alvorlige regnskyll i Danmark, men det var også alt.  Så fantastiskt vær har vi aldri før hatt på biltur, men det var kanskje på tide å oppleve sommeren på sommerferie i bil når jeg har fylt et halvt hundre år.  Jeg la ut noen bilder til dem som ønsker å ta en titt. (klikk på bildet og deretter på det første bildet i neste vindu så åpner det i slide-visning)


 

Det var bare en knapp måned etter sommerferien da vi satt nesen sydover til vårt faste ferie-sted på Kreta.  Glad var jeg for at dette er vår "designerte" slapp'av-ferie for skabelonet hadde mer enn nok med å henge med på flyreisen. Måneden i mellom hadde vært fylt med intens sofadating og diverse behandlingstimer og skabelonet var langt fra kommet seg etter sommerens utskeielser.

 

....ikke at det hindret meg i å ha en helt topp sol-ferie.  Late dager og rolige kvelder og litt moro med våre venner der nede var akkurat sånn som vi hadde håpet på.  Vi var også og kikket på et mulig alternativt bo-arrangement til neste gang.  Kan bli litt godt å flytte ut av hotell-verdenen og komme mer for seg selv.  Inkludert egen bil til disposisjon ble vi lovet et rimeligere, men fremdeles bra, opphold.  Eneste aberet er vel at da må jeg begynne å fryse is-bitene mine selv...... ;-)

 

Ellers har det vært rolige dager siden vi kom hjem.  Skabelonet er enda ikke helt på plass, men sakte men sikkert nærmer det seg.  Har hatt vår lille Tullemor på overnattingsbesøk et par ganger siste tiden, og det er en glimrende avledning fra all selvopptatthet.  I hennes verden er besteforeldre bare til for henne og slik skal vi fortsatt ha det.  Merkelig, men det er som hun kommer med en ekstra dose endorfiner i ryggsekken og de varer til hun er vel ute av døren igjen. Å være så heldig å få barnebarn er bare toppen av lykke!

 

Vel - lydene ute i natten levner ingen tvil om hvilken årstid vi er i.  Vinden uler rundt hushjørnene og vårt enslige bjørketre står nakent og svaier i takt med den. Det er bare å bunkre opp med stearinlys og gode filmer og la været blåse sin egen vei.  Jeg leser kun korttidsvarselet på yr.no og bekymrer meg lite om hva som kommer lenger frem.  Som regel er utvidete varsler ikke særlig å stole på i vestlands-høsten.  Men - vi har et håp om at solen skal slå til de neste dagene og ingen årstid er så flott som høsten da....

 



                                                                               

Det er i motbakke det går oppover...

Dette innlegget skrev jeg for en god tid tilbake når ting gikk trått og verden ikke føltes så rosenrød.  Den gang var jeg redd det ble i overkant negativt, men når jeg nå ser på helheten i det så synes jeg det viser så fint hvordan vi kan finne krefter og mot fra de mest uventede steder - kraft til å fortsette og mot til å begynne å arbeide seg opp mot toppen igjen.  Når man er som lengst nede så er det heldigvis bare en vei det kan gå - oppover

 

******************
Her er det jeg skrev den grå høstdagen i fjor:

 

Åkei - i dag skal jeg innrømme det.  Høsten og gråværet har tatt et lite stupdykk inn i meg også.  Skabelonet er slitent etter en operasjon som ble litt mer enn forventet og  jeg er opp etter ørene mettet av behandlere og behandlinger.  Ikke misforstå.  Jeg er glad jeg har noen å gå til, og noe å ty til, som hjelper å holde skrotten i sjakk.  Fullt så tøff er jeg derimot ikke når usynlige vesener, kalt ettervirkninger, slår seg sammen om å vinne kontrollen.  Ikke skjønner jeg hva jeg har gjort dem, men i dag har de jammen vært i ganske uggent humør.

 

Det er nå så sin sak at kiroknekkeren har knekket og strukket nakke av hjertens lyst og muskeltorturi...ehh...terapeuten (beklager Hilde ;-) har knadd og dradd det klypene makter - i tillegg så er været grått, tungt med temperaturer vippende rundt nullpunktet.  Jeg har forsøksvis inntatt daglige doser av et ramsalt flytende kosttilskudd som skal drive det syrlige ut fra kroppen.  Og virker gjør det nok siden surt oppgulp tyter ut av kjeftamentet med ujevne mellomrom.... ;-)

 

Nei,nei,nei......dette ble for surt.....(eller bånn ærlig om du vil  ;-))  Jøsses, bare glem alt jeg skrev.  Hadde jugekors med tærne hele tiden. (ble litt vanskelig med fingrene når jeg skulle taste samtidig ;-)  Jeg er selvsagt en solstråle dagen lang...skrev hun med jugekorsa fremdeles intakt.. he-he

 

Men en ting er i alle fall sant.  Ingenting er som å rydde på PC'en når jeg trenger å la tankene flyte.  Det er liksom veldig befriende å skylle slitne og ubrukelige filer ned i søppelbøtten mens gamle, gode og glemte får nytt liv. 

I natt fant jeg noe jeg en annen høstdag skrev som svar til noen som slet langt mer med følgene av en sviktende kropp enn det jeg gjør og har gjort. Det var snakk om sorg og følelsen av tap - sorgen over tap av det liv og den fremtid man trodde man kjente,  tapt arbeidsevne, tapte kolleger og venner som svikter og, ikke minst, tapet av et aktivt sosialt liv.  Hvorfor jeg tok vare på disse ordene den gangen vet jeg ikke helt.  Jeg har ikke for vane å lagre slik på PCen, og Ikke har det vært lest siden heller, før nå. 

Men jeg har alltid sagt at det ikke finnes noe som heter tilfeldigheter.  Siden den gang det ble skrevet har det bare vært en datafil i en god bortgjemt mappe som bare ventet på å bli funnet av meg...akkurat i dag.  Innerst inne har jeg en følelse av at jeg egentlig må ha skrevet de ordene til meg selv - bare uten å vite det.  De skulle dukke opp på et nødvendig tidspunkt når jeg trengte hjelp til å snu selvmedlidenhet til pågangsmot og selvtillit igjen. ....og tidspunktet kunne ikke vært bedre nå....

 

********************
Dette var det jeg hadde tatt vare på i PCen

......... Jeg synes egentlig høsten er en nokså grei tid jeg.  Noen stor forskjell her hjemme er det ikke.  Her er ingen barn, hverken i skole eller arbeid.  Bonden har sitt seilingsskjema som er det samme - sommer som vinter. 

Den eneste forskjellen er at nå er faktisk familie og venner omsider hjemme fra ferie og i nærheten igjen.  Det er enklere å ta en telefonprat og man kan titte innom hverandre når lysten og muligheten er der.

At jeg noen ganger skulle ønske jeg hadde et lite arbeid å gå til noen timer i uken skal jeg ikke nekte for, men etter et halvt liv utenfor arbeidslivet så kan jeg ikke akkurat si at jeg føler noe sorg eller savn etter en jobb jeg hadde for 20 år siden.  Mye vann har rent i elven siden den gang


Livet går videre, og som noen også sier, og jeg også opplevde - det er ikke arbeidskameratene som bli dem som stikker innom, ringer jevnlig og bryr seg om hvordan jeg har det.  Den første tiden var de absolutt tilstede - det skal de ha. - med blomster, telefoner, besøk og jevnlige oppdateringer om nytt og nyttig.  Men livet går videre på arbeidsplasser også og nye har kommer til og erstattet meg og mine gjøremål. Ja - selve arbeidsplassen har også forandret seg, og uansett hvor frisk jeg ville blitt i morgen ville jeg aldri kunnet finne tilbake til det samme. At den delen av livet virkelig var over fikk jeg vel en helt konkret bekreftelse på den dagen en tidligere arbeidskollega sto utenfor døren min med en kase med alle personlige ting fra kontoret mitt,

I dag er det bare et godt minne om en interessant tid hvor jeg tilegnet meg masse god kunnskap sammen med flotte kolleger.  Men - mitt liv, min helse og velferden til dem jeg er glad i er det som alltid vil være det viktigste i livet mitt.  Det er til syvende og sist disse som alltid vil følge meg - på godt og vondt, og om det er trist å miste kontakt med noe og noen som har vært en så stor del av ditt "friske" liv, så er det et tap jeg fint kan bære så lenge det viktigste er, og har det, bra. Å bruke tid på å sørge over noe jeg aldri vil kunne få tilbake, selv om kroppen mirakuløst skulle friskne til, nei, det nekter jeg å gjøre.  Trist, ja - verdens undergang, NEI!


Denne annerledestilværelsen er bare en annen fase i mitt liv, og min jobb som uføretrygdet er for meg å prøve å fylle dagene med meningsfulle aktiviteter, ta vare på kropp og sjel så godt som jeg formår, og ikke kaste bort tid på å gruble over alt det jeg ikke kan.  Om livet ikke er det jeg en gang planla og drømte om så er det ingenting som nekter meg å gjøre det beste av dagene som er nå, selv når de er på det vondeste.  Jeg er tross alt glad at jeg enda har et liv, forhåpentligvis et langt et som skal fylles med nye og gode minner. 


Livet er for meg en gave, en jeg har erfart ikke er en selvfølge at jeg har i dag. Jeg holder fast i det for alt det er verdt, og jeg nekter å sitte på gamlehjemmet en vakker dag og se tilbake på et liv der jeg selv ville hatt skyld i at det ble langt tristere enn det hadde trengt å være. Det fysiske og smertene kan jeg gjøre lite med, men innstillingen til livet er det jeg og jeg alene som har ansvaret for.


Selv om høsten aldri vil bli min favoritt tid i året, så er den likvel ingen trist eller vemodig tid for meg.  Selv når jeg hadde skolebarn og mann i "vanlig" arbeid så syntes jeg det var godt når ferien var over og vi atter en gang komme inn i faste rutiner. Jeg elsket (og elsker) dem alle over alt på denne jord, men jeg skal ikke fornekte at min alenetid er viktig for meg også

Særlig på dårlige dager så er det godt å kunne strekke seg ut under dynen uten å få bekymrede blikk og spørmål om jeg har det ekstra ille nå.  Jeg er opptatt av ærlighet oss partnere i mellom, men noenting er best usagt til tider. Belastningen med plagene blir ikke mindre for meg om jeg vet det til enhver tid også uroer dem rundt meg.  Disse små pausene er derfor godt for oss alle!



Jeg skal ikke male verden rosa og si at jeg ikke kjenner vondtene like mye som jeg alltid har gjort siden livet endret seg.  Jeg har selvfølgelig dager jeg har lyst å skrike over urettferdigheten i det hele og hvor jeg sliter med å finne et eneste lyspunkt.  Men jeg har samtidig hatt over tyve år å tilpasse meg til dette livet.  Jeg kjenner meg selv så godt nå at jeg vet at slike dager alltid går over igjen, uansett hvor mørkt man ser på det i øyeblikket.


Jeg er på ingen måte unik i måten å tilpasse meg livet på.  Vi mennesker er nå en gang laget slik at vi lærer og utvikler oss etterhvert som livet utfolder seg.  Det er ikke alt av viktig kunnskap man kan få på universitet eller høyskole. Livet selv er den aller viktigste skolen man går - den skole som lærer en hvordan et liv kan leves.   Når galt først skal være galt så er faktisk ikke livet blitt den "uutholdelige tragedien" jeg først trodde det måtte være å leve slik som dette.  Det er dessverre andre som har langt tyngre ting å stri med, og selv om andres ulykke ikke skal være min trøst, så er det en påminnelse om at jeg kunne hatt det verre.  Det var noe jeg hadde vanskelig for å se den første tiden hvor alt synes å rase sammen som et korthus rundt meg.


Men alle må vi huske på at vi takler ting forskjellig.  Noen trenger langt lengre tid å kjenne på tristheten og sorgen over tapt helse og et endret liv, men mitt hovedbudskap er at det finnes en vei ut av dette også.  Ta tiden til hjelp og bearbeid og prat om de tanker som plager deg, men ikke nekt deg å gripe fatt i de gode følelser som innimellom også kommer din vei. Du svikter intet og ingen ved å tillate deg tider med smil og latter.  Etterhvert vil nok sorgen blekne og da er det vi skal bruke de gode stundene til bygge vårt nye fundament i livet. 

Om noen mistenker deg for å "lure" deg til din trygd fordi du våger å gripe livet med begge hender og smilende blid forsøker å gjøre det beste av det man tross alt har, så la det være deres problem.  Det er de som er fattige som er berøvet klokskap og bakgrunn når kanskje de også en gang vil trenge det for å få livet på skinner igjen,  Garantier for fremtiden finnes ikke for noen.

Hva andre tenker skal i alle fall ikke stoppe deg i å ha det så godt som overhode mulig med din kroniske lidelse. 

 

Hva man taper når man får en kronisk, invalidiserende lidelse er mer enn mange tror, men å henge fast i denne hengemyren av en fortid gir ingen mål og mening.  Gled deg over gode minner skapt i et "friskt liv" og det du gjør i dag er med på å skape nye minner for fremtiden - forhåpentligvis mange gode.

Alle som èn har vi vår helt spesielle påvirkningskraft på verden rundt oss, uansett sykdom eller ikke

Selv'et er så mye mer enn hva vi kan gjøre - det defineres først og fremst av hvem du er. Glem ikke at du for noen er så verdifull at ingen annen vil noensinne kunne være det du er for dem.  I deres øyne er du unik, enestående og perfekt!!


Glem aldri at når man strir i tunge motbakker jobber man seg tross alt oppover!

 



 

 

April - måneden for å angi seg selv

Nå er det vel bokstavelig talt vinter og vår siden forrige innlegg her.  Tastesprerre er en grusom lidelse å bli angrepet av for en vanligvis taletrengt bergensmadam, og ordtørke gjør den enda verre.  Men nu går alt så meget bedre - som det så fint sies.

 

April er jo måneden for å angi seg selv til Skattevesenet, men jeg benytter også anledningen til å først angi noem linjer om de siste tiders gjøren og laden.  Ikke at så mye spennende har skjedd da.  Dagene går stort sett med til å klare seg velberget gjennom den daglige dont og fly frem og tilbake til kiroknekker og massasjetorturist.  Det er de to velsignede mennesker som holder dette skabelonet i en noenlunde funksjonell stand.og er blitt en viktig del av min utvidete "familie". :-)

 

Ellers har jeg jo rundet mine femti etterhvert og i samme slengen har visst hormonene mine spilt meg et meget ufint puss.  Ikke med heitebyger og rødmende kinn som for de fleste damer i den gyldne alder, men med et vannverk av en annen verden som åpnet alle kraner, enten jeg frøs eller svettet, Opp til flere ganger i timen så både hår og klær ble dyvåte, og sminke var noe jeg like gjerne kunne la stå pent i skapet og samle støv.

 

Lysten til å prate med, og møte, andre mennesker har vært minimal når man føler seg som en velbrukt vaskefille, og humøret har vært deretter.  Uten at jeg skal si at jeg syntes synd på meg selv, så synes jeg vel jeg hadde nok uhumskheter som hindrer meg i å ha et sosialt liv som de fleste andre så det å få enda en ting som isolerte meg gjorde det vanskelig å finne de store lyspunkter i hverdagen. Bortsett fra lille Tullemor da som ikke så ut til å la seg merke av at besta gikk rundt med et håndkle rundt halsen for å fange opp elvene som rant fra øverste hårrot og nedover kinn og kjaker. At det ble jevnlige klesskift hver time så hun vel bare på som en flott moteoppvisning for gamle damer. ;-))

 

Skal ikke utbrodere det mer, men ville bare forklare hvorfor form og humør ikke har vært i skrivelystens tegn den siste tiden.  Nå har jeg krøpet til korset og begynt med hormontilskudd, tross min motstand bla. pga de ekstra kiloene det medfører, men nå har jeg jammen meg vært helt inntørket i flere dager. Kanskje dette var noe av det lureste jeg har gjort likevel?

 

Ikke inntørket, som i kjedelig altså, men plutselig har jeg igjen kunne utføre de mest naturlige gjøremål som den største selvfølge. Jeg kan vaske meg, pusse tenner, mate Dottene og meg selv uten så mye som en svettedråpe i pannen.

I dag pløyde jeg også gjennom senterets butikker etter sommerklær til prinsessen vår, og det som stoppet meg tilslutt (bortsett fra en mager bankkonto ;-) var en utslitt rygg og noen lidderlig vonde bein - etter å ha funnet frem, og tatt i bruk, de høyhælte vårskoene.  Skjønnhet har sin pris, men den betalte jeg med glede når det var det som fikk meg ut i bilen og hjem og ikke at vannverket åpnet kranene for fullt.  Etter å ha tømt vesken for medbrakt tørkepapir er det  ikke få ganger jeg har rømt "åstedet" uten å få gjort mine ærend når det har skjedd.  

Nå våger jeg å håpe på en ganske så normal vår og sommer med svette dager når temperaturene når den høye enden av skalaen, luftfuktigheten nærmer seg 100% eller jeg tar meg ut i "sportslig øyemed" (alt er relativt da....) -  men ikke ellers. Jippiiiii - sier jeg bare.........  **er nå foreløpig bare gått noen få gode dager så jeg jubler behersket og banker ekstra godt i bordet - grønt krøss i taket blir det når måneder er gått og jeg er trygg på at vannverket har lagt ned driften permanent**

 

Men så var det den vanlige angivelsen april måned krever da.  Ikke at den er særlig komplisert for en som lever på "kunstnerlønn" fra staten.  Men enn så lenge så er de nå rause nok til å gi oss fradrag for " store sykdomsutgifter" - og gudene skal vite at de har jeg nok av så her har det vært sortert bunker med kvitteringer og summert til øyet vat stort og vått (eller smaløyd og slitent, som det også kalles ;-). 

 

Men så var det bare det at det er visst ikke opp til meg og legene mine å avgjøre hva som gjør livet bedre for mitt skabelon.  Til tross for utallige attester på at absolutt alt innen det norske helsevesenet er utprøvd uten hell så er likevel ikke de ting som hjelper meg (og gir meg de største utgiftene), kiropraktor og muskelterapeut, fradragsberettiget.  Kiropraktor som arbeider i tett samarbeid med NAV og har svært utvidete rettigheter når det kommer til å henvise, rekvirere utredninger, transport og røntgen på NAVs regning, er likevel ikke en del av det norske helsevesen - ene og alene fordi de får refusjon etter stykkpris pr pasient.  Forstå det den som kan.  Logikken finnes nok bare i Skattevesenets rekker, og jeg har ettertrykkelig fått beskjed at jeg kan finne tilsvarende hjelp "innenfor" helsevesenet.  Jeg undrer jo fælt på hva de vet som jeg ikke gjør, men det unnlot de helt å komme inn på.  Kanskje jeg burde skrive å spørre hvilkenvirksom mirakelbehandling som finnes og som vil gi meg adskillig mindre utgifter enn ukentlige besøk hos kiropraktor?

 

Egentlig visste jeg veldig godt hva svaret ville bli da jeg anket dette i fjor, men jeg kunne bare ikke dy meg for å gi dem litt ekstra arbeid.  Jeg sparer den norske stat og kommunen for tusenvis av kroner ved å betale for privat helseomsorg så jeg kan klare å holde meg på beina og fungere alene når sjømannen min dyrker sjølivets gleder.  Største delen av "kunstnerlønnen" min går faktisk med til dette så jeg vet jeg er priviligert som har en inntekt nummer to i hus til å ta seg av andre nødvendige utgifter, selv om det selvsagt er en stor belastning på budsjettet. 

 

Selv operasjonen skal jeg ikke en gang få trekke fra.  Jeg kan jo selvsagt forsøke og har meget gode argumentere for at det bør bli godkjent.  Men så er det bare det da..... Skal jeg ta på meg alt det arbeidet med å skaffe all dokumentasjon når jeg med rimelig stor sikkerhet vet hva utfallet blir?  Jeg må ringe land og strand rundt og finne ut hvilket sykehus (om noen) som utfører denne type operasjon med ujevne mellomrom og få dem til å antyde en ventetid, selv om de neppe operer med ventelister på en operasjon de helt sporadisk foretar.

Kirurgen min har skrevet utallige vedlegg til selvangivelser og ikke en eneste av hans klienter har noensinne fått medhold i fradraget. og jeg er ikke i tvil om at mange av dem har klart å argumentere godt for seg i håp om å få gehør. 

At jeg har spart kommunen fra å stille med hjemmehjelp, hjemmesykepleie og utallige hjelpemidler her i heimen er ikke Skattevesenets problem.  Det går av en annen konto enn helseomsorgen, og å se helheten i noe og jobbe på tvers av etater er ikke vår velferdsstats styrke.

 

Nei - jeg skulle vel kravlet rundt her i fjor med en rygg som ikke kunne holde seg oppreist og bein som krampet seg bare jeg skulle over gulvet. Slik skulle jeg "gått" helt til timen i september da det offentlige hadde tid å foreta en utredning av uvesenet.
Av erfaringer så vet jeg hvor sakte utredningens "hjul" snurrer - slikt kan ta både måneder og vel så det så jeg hadde vel kommettil  rundt juletider før jeg hadde fått høre at "Nei, frue - deg kan vi nok ikke hjelpe på en god måte.  Annet enn å avstive videre oppover står vi opprådd for noe å gjøre, og problemene du har i dag er en alvorlig følge av avstivningen som tidligere har blitt gjort"   Og da ville jeg vel ikke akkurat jumpet på anledningen til å få meg et nytt problem enda høyere opp på ryggen.  Så hadde jeg vel blitt sendt hjem med en resept i hånden og en rekvisisjon til en ryggskole for ørtende gang.  Løsning for alt, selv nedslitte skiver, er litt ryggskole med innlagte øvelser og lære seg og ikke frykte smerten. Bare stå på så går det så bra..... Og det var jo akkurat det jeg kjente på da jeg måtte ut og måke frem bilen noen vinterdager året før.  Det hjelper sikkert noen, men jeg kommer neppe til å røre en snøskuffe mer i hele mitt liv, og heller ikke lignende prosjekter.  Jeg har rett og slett ikke råd til å betale ut galskapen det offentlige sender meg ut i. Én gang, og én stor utgift på den måten får være nok.

 

To ganger har jeg latt dem overbevise meg om at her er det bare å utfordre smerten så går det så bra.  Første gangen endte jeg med en alvorlig hjerneblødning 28 år gammel - utløst av overanstrengelse, og andre gangen måtte jeg fikse det som det offentlige rotet til med en kostbar operasjon på egen regning - og som Skatteetaten anser som luksus på linje med plastisk pynteri på en litt sliten kropp, og absolutt unøvendig av meg å gjøre.

 

Helt lovemssig har de nok alt på sitt tørre, men det hindrer meg ikke å sitte her og undres over hvor fornuften ble av i vårt offentlige system??  Jeg er heldig og kan til nød klare å betale den private helseomsorg som må til for å holde meg på beina, men er det slik velferdsstaten vår var ment å gjøre.  Hva med dem som ikke kan gjøre som meg?? 

 

Jeg kommer til å fortsette å betale så lenge jeg har mulighet, men den dagen kommer nok når jeg må ta rev i seilene og bruke trygdepengene på mer basale ting.  Jeg kommer ikke til å få noen støtte til å fortsatt holde meg oppegående, men når den tid kommer så stiller de nok mer enn villig nok med all den hjelp jeg måtte trenge mens jeg selv ligger ubrukelig og råtner bort i en seng. 

 

Da kan velferdsstaten få skryte over hvor flinke de er til å ta vare på dem som ikke kan ta vare på seg selv.  At de ville spart hundreavtusenvis av kroner ved å heller bidra til den forebygging som var nødvendig i tidligere år, kommer nok aldri til å bli noen stor overskrift. Passer man ikke inn i malen for hva som er "riktig" forebygging så får man klare seg uten.  Individets velferd er ikke noe stort fokus i noen store politiske taler.  Der prates det om eldre og syke som om vi skulle være en ensartet masse som har akkurat samme behov hele gjengen.

 

Ikke til forkleinelse for dem som trenger og har glede av det, men stolgymnastikk og allsang i fellesstuen er ikke helt det jeg ser for meg ligger i kortene for å få en bedre fremtid - eller i det minste få beholde en på samme nivå som jeg er nå.

 

***************************.

 

23.mar.2011

Mitt alternative liv

Sjømannen min har beskyldt meg for at min inspirasjon til å skrive nye blogginnlegg kommer hver gang han setter sjøbein. Nå er han godt og vel landkrabbe enda en hel uke og enda til har inspirasjonen kommet over meg. Ergo er hans teorier om mitt behov for avstand til ham langt overdrevet.....

I dag kom jeg over en artikkel som traff meg mer enn jeg skulle ønske. Artikkelen var i tidsskriftet Humanist og var skrevet av Audhild Skoglund - "De som ikke ble mirakuløst helbredet"




Det fikk meg til å tenke over alt jeg har prøvd i disse noenogtyve årene med et usamarbeidsvillig skabelon. Mange har jeg fortalt andre om - både leger og legfolk, mens annet har jeg rett og slett vært flau over å fortelle at jeg har tømt bankkontoen for å prøve. Noe av det jeg har prøvd er i dag godkjente behandlingsform i helsevesenet - uten at det gir noen synderlig bedre resultat for denne kroppen. Eneste jeg sitter igjen med er et snev av bitterhet over alt jeg har betalt av egen lomme som det offentlige nektet å betale og som nå er et tilbud alle kan få, gratis. Flott at andre slipper å betale, for alle del, men.......


Jeg har alltid betraktet meg selv som en meget nøktern person med beina godt plantet på jorden. Ofte har jeg nok gjennomskuet det absurde i at noe skal virke slik det bli fremstilt i store overskrifter, men likevel biter jeg på. Det kunne jo være.....
Det er nok håpet og ikke det at vi er "dumme" som gjør at mange av oss likevel prøver den ene dyre behandlingen etter den andre.

Nå er jeg (dessverre?) såpass nøktern at om noe ikke virkelig hjelper så hjelper det virkelig ikke. Tro kan flytte fjell, sies det - og mange som virkelig har troen på at noe skal hjelpe dem får ofte en opplevelse av å være bedre en liten stund før de, til sin store skuffelse, faller tilbake til de gamle problemene.


Nå skal jeg ikke avskrive alt alternativt for jeg har folk i min nærmeste familiekrets som har veldig god hjelp av sine alternative behandlere. Og her har det ikke vært snakk om diffuse sykdommer, men alvorlige ting som behandles på sykehus, mens de "alternative" har vært dem som har hjulpet denne å finne kreftene og balansen i kroppen igjen. Og jeg kan ikke annet enn å tro det jeg ser med egne øyne og er bare utrolig glad på vedkommendes vegne.


Men - jeg kan bare skrive for meg, og enda har jeg ikke funnet noe alternativt som har hatt noen effekt på noen av mine plager, små som store. Healere, homøopater, akupunktører, naturmedisinere osv osv Jeg tør ikke tenke på alle pengene som har gått med til slike ting. Ære være at jeg har en sjømann som støtter meg i ett og alt og er det noe som gir et glimmer av håp om bedring for meg så støtter han opp 200%.


Selv da barna vart små og bankkontoen mager tvilte han aldri på at vi skulle bruke 30 000 ++ for å dra til et privatsykehus i Sverige for en undersøkelse med tanke på en operasjon til mangehunddretusen. 30 000 - vi nok godt kunne hatt bruk for til andre ting. I dag er jeg glad vi ikke hoppet på det "toget" og gjennomførte den dyre operasjonen. Senere har jeg skjønt at den var ikke stort annerledes enn det de driver med på offentlig sykehus her hjemme, og jeg har hatt bekjente som har blitt veldig bra etter en slik, men også dem som ikke ble det minste bedre. Enhver operasjon er jo et sjansespill, men å sette seg i dyp gjeld og forbli like ille som du var, eler kanskje verre, er en belastning jeg er glad jeg slipper. Bare reisen hjem etter operasjonen var jo et kapittel for seg selv i og med man måtte ligge hele veien. Alle som vet noe om båretransport vet at det jammen ikke er billig det heller, særlig ikke når man må med flere fly før man er hjemme + den ambulansetransport som måtte til.

Nå var vel ikke selv operasjonen så "alternativ" da, men den hypen som var rundt dette og måten det foregikk på ved at utvalgte leger dro på Norgesturné for å kapre pasienter minner mye om hypen rundt alternative behandlingsformer. Hvis dette var en så fantastisk operasjon hvorfor hadde de ikke lange ventelister av svensker som ville bli bra? Har ikke svenskene like dårlige rygger de?

Akupunktur, homøopati og naturmedisinere er vel ikke lenger noe uvanlig å prøve og for noen kan det sikkert være til god hjelp. Jeg har blitt lovet det ene og andre av mange av dem, men intet har slått til.


De mer finurlige sakene jeg har testet ut er ting jeg helst prater mindre om. Masse penger har det kostet og utbyttet har bare vært masse stress med å bruke tid på underlige "operasjoner" hver dag. Magnetarmbånd er det sikkert mange av oss som har prøvd. De er jo ikke særlig kostbare og ikke direkte stygge å se på så hva kan det da skade å ha ett rundt armen? At produsentene gnir seg i hendene over velfylte bankkontoer er så sin sak. Og magneter skal visst i sin særdeleshet være bra for så mangt i kroppene våre. Utallige er de ukebladoppslag vi har sett av smilende mennesker inni en liten trommel med magnetisme som har blitt kurert for lidelser legevitenskapen har gitt opp - eller aldri funnet.

Vel - jeg får vel vedgå at den der beit jeg grundig på og bestilte en rådyr magnettrommel som skulle kurere mine ryggsmerter bare ved å legge meg inni den et par ganger for dagen. Stor, stygg og uhamselig var saken jeg fikk levert på døren, men lydig fulgte jeg instruksjonene til punkt og prikke og plasserte mitt legeme inni dette monsteret flere ganger for dagen (må innrømme at selve instruksene er blitt vagere med tiden - dette var så langt tilbake som til de glade 90-åra ;-) Med en sår og øm rygg så ble de daglige omgangene i vidunderet til mer av et mareritt enn en avslappende stund. Min nylige lærte meditasjon kom godt med der jeg knep øynene igjen og fokuserte alt jeg orket på mitt meditasjonsmantra - uten at det ble noe særlig mer behagelig av den grunn.

Jeg husker ikke helt hvor denne trommelen ble av, men savnet er ikke særlig stort så noe detektivarbeid for å finne det ut kommer i alle fall ikke på tale.

Den neste dyre investeringen var et monstrum av en maskin som skulle stimulere musklene. Litt etter samme prinsippene som de sakene man ser på Tv-Shop i dag, men med langt flere pads og uendelig mere komplisert å bruke. Det var en ledning for hvert par med pads som skulle plugges i en maskin og alle skulle plasseres på kroppen påført rikelig med kontakgelé. Husker ikke helt om det var strikkbelter med som skulle holde dem på plass eller om jeg måtte tape hver enkelt. Å ligge flatt å plassere hver av de 16 på korrekt plass var litt av et kunststykke, og enda verre med dem som skulle festes bak på ryggen. Etterpå skulle man stille inn styrken på hvert par. Bare det var en hel vitenskap.....

Fikk man ingen muskelsammentrekning på muskelen padsparet var satt på var de plassert feil og da var det bare å prøve å flytte dem. Selvfølgelig ikke (!??!) noe griseri når hver av dem + huden under var full av lyseblå gelé og samtidig måtte man passe seg vel for at de 14 andre ikke flyttet på seg under operasjonen. Hver gang før jeg startet måtte jeg utstyre meg med en hel tørkerull og flere håndklær til å tørke opp alt overflødig søl. Man lå ikke stort mere enn en halvtime med padsene, såvidt jeg husker, men det tok minst en time, og vel så det, å plassere dem, og en god stund etterpå for å bli kvitt alt sølet på pads og kropp. Tilsammen ble det litt av en operasjon. Ikke lett å forklare barna at mor må ha fred en "liten" stund når du tilsynelatende aldri kom ut av soverommet igjen, og at dette skulle gjenta seg flere ganger for dagen. LOL

Så - jeg får vel ta på meg skylden for at dette ikke virket på meg. Jeg minnes at jeg ikke holdt ut mange månedene med dette styret. Det var faktisk annet i livet mitt som stod på listen over "må-gjøre-ting".også. Noe bedring i ryggsmertene merket jeg i alle fall ikke og noen antydning til six-pack kan jeg trygt si at det ikke ble. I det hele store merket jeg ingen forandring i muskulaturen. Jeg vet at maskiner med lignende funksjon brukes nå både hos fysioterapeuter og på Spa-klinikker. Jeg skal derfor ikke stå her å si at slikt ikke fungerer, men hos meg virket det aldri. Om det var min manglende evne til å gjøre det riktig eller maskinene som var problemet vites ikke, men man skulle jammen være tusenkunstner for å få dette til på riktig måte og ha tålmodighet til å gjøre dette flere ganger hver dag.

Men for meg var det i alle fall bare tull og bortkastede tusenlapper. I dag selges de med enklere festing av elektroder og mindre (ingenting) søl, men i mitt hus kommer ingen sånne mer. Troen på at de skal hjelpe meg er absolutt lik null.

Ellers kan jeg jo nevne at jeg i et helt år gikk til behandling hos en anestesi-lege til tusen kroner pr time. Han utførte selvfølgelig noe tradisjonell medisinsk behandling, men mesteparten av timene gikk med til indiske behandlingsmetoder som f.eks, massasje med glovarm skjellsand. Sprøyter med sterilt vann fikk jeg i bråtevis. Dem som har forsøkt det vet at det svir noe infernalsk når det blir sprøytet inn. Jeg kjente selvfølgelig ingenting til ryggsmertene i det øyeblikk det sterile vannet entret huden min, men så snart svien var over var jeg tilbake til der jeg startet. Ingen effekt altså. Jeg fikk også med meg en kostbar urte-blanding hans kone hadde laget som var utdannet innen urtemedisin i India. Den skulle gjøre så bra for urinveier og rense kroppen for alle slaggstoffer så muskelsmertene skulle bli bedre. Jeg kan love det smakte noe aldeles grusomt. Det var som å tygge unna en desiliter karri hver morgen og kveld. Eneste utbytte (om det kan kalles det) var at det luktet karri av hele meg og alt kroppen min utsondret. Riktig så delikat.

Etter et år flyttet legen til en annen kant av landet, og kanskje det var like godt. Håpet gjorde at jeg ikke hadde våget å stoppe å gå der selv om kr 1000,- i uken var uhorvelig mye penger på nittitallet for en husholdning som den gang slet for å få månedbudsjettet til å gå opp. Eneste positive jeg kan si om opplevelsen er at han var en utrolig empatisk og hyggelig kar som var veldig opptatt av å lindre smerte + at jeg fikk utskrevet de smertestillende jeg trengte for at dagene ikke skulle være helt uutholdelige....men det hadde det jo vært adskillig bedre og billigere å gå til fastlegen for å få. ;-)


Ellers har jeg puttet i meg alle slags mineraler og tilskudd som blir sagt skal få kroppen i balanse. I og med jeg daglig dytter i meg mye kjemikalier er jeg alltid bekymret for hva det gjør med organene mine. Heldigvis er alle blodprøver fine, men jeg kan likevel ikke fri meg for at det hoper seg opp med giftstoffer både her og der. Men ennå kan jeg ikke si at noe av det jeg valgt å prøve har hatt noen effekt - annet enn sprøytene med B-12 vitaminer som gir meg en uke med ulvehunger uten like.

Når det gjelder ryggen har jeg resignert og innsett at den blir nok som den er. Det finnes ingen mirakelkur som kan hjelpe den - samme hva jeg måtte lese i den kulørte ukepressen. Operasjonen jeg valgte å ta i fjor bli av det offentlig omtalt som "eksperimentell", men eksperimentet har nå foregått i mange lange år så der følte jeg meg mer trygg på hva jeg gikk til. Jeg visste hva sjansene var for å bli bedre, eller ikke, eller verre, og tok et bevisst valg om å forsøke for i det minste å ikke bli liggende flatt ut resten av min levetid (som da ville blitt mye forkortet). Og der kan jeg ikke si meg annet en fornøyd. Jeg ventet ikke å bli frisk, men bra for mine nytilkomne plager, og de er fremdeles sporløst borte. En ubetinget suksess i min bok, selv om ryggen ellers har tålt påkjenningen med dette dårlig og er mer smertefulle enn før. Det var jeg da også forberedt på, men alt er bedre enn slik jeg var i tiden før operasjonen.

Men jeg kan ikke love at jeg aldri mere kommer til å hoppe i noe som lover meg en "renere" og mer velfungerende kropp. Håpet vil jeg alltid beholde, men jeg har nok en mer sunn skepsis til det som blir lovet og alle disse brosjyrer og reklamer som hagler inn med allverdens piller og tilskudd som skal gjøre deg bra går rett i søpla. De er ofte fulle i oppdiktet innhold med navn på stoffer som ikke finnes hos andre en dette firmaet. Ser man nøye etter så står det ofte R (med ring rundt) som betyr at det ikke er annet enn et navn de har tatt patent på.


Er det derimot noe jeg kan se fornuften i og ha en forståelse for hvordan det kan virke kommer jeg nok fremdeles til å prøve det ut i håp om at det vil hjelpe. Håpet er nemlig det siste jeg vil gi slipp på, og alt som finnes der ute er ikke bare humbug. Det er bare så synd at det meste "drukner" i alt som bare er ute etter å lure store penger ut av folks lommebøker.


Én ting kan jeg med stor sikkerhet love dere alle. Reklamer med store bilder av "Gunnhild, 53, fra Horten ble kvitt sin fibromyalgi ved å bruke...." er garantert noe som ikke virker. Jeg er rimelig sikker på at damen dere ser på bildet ikke heter "Gunhild" en gang og har aldri hatt fibromyalgi så mye som en dag i sitt liv...... Selv tilsynelatende reportasjer i den kulørte ukepresse kan være fordekt reklame og artikkelen er skrevet av produsenten/importøren selv og ikke av ukebladets egne journalister.



Regjeringens kur for min skratne helse....

Vi er kommet godt ut i februar og nyttårsforsetter står allerede for fall.  Å klare å skrive litt og ofte er visst en større kunst enn jeg behersker.  Nå var jeg ganske klar på at slike fortsetter aldri har vært min styrke heller, så noen stor overraskelse er det vel ikke? ;-)

 

Januar og februar er de tyngste månedene i året synes jeg.  Særlig når vi har hatt det sedvanlige vestlandsværet med grågrå himmel, sur vind og regn.  Ikke mye ute som frister å oppleve, og med en verden helt uten farger og fine kontraster så har fotoapparatet også fått stått urørt i hyllen.  Når vi så har kommet så langt som nå så begynner det virkelig å merkes på kroppen.  "Cabin fever" eller brakkesjuken, som ordboken så fint oversetter det til, gjør seg mer og mer gjeldende etter som tiden går.

I går var det heldigvis litt opplett og glimt av sol og blå himmel og mere skal det ikke til før vårfølelsene begynner å krible.  En feit god brunsnegl hadde nok følt litt på vår den også og feilaktig dradd seg ut av dvalen og ut på terrassegulvet.  At en haglbyge raskt sendt den inn i dvale igjen kan jeg ikke si plaget meg nevneverdig.  Jeg var egentlig mere opptatt av å få den unna før Pus fant det for godt å ta en god jafs. Så snart min sjømann var påkledd og klar for dagen så henstilte jeg pent om å få uvesenet fjernet og gi det sitt endelikt. Selv har jeg en hardnakket fobi for alle slags kryp, og å ta livet av en sleip brun en er mere enn jeg makter.  Som aleneboer til tider har jeg selvsagt støtt på krypene før og gjort det som må gjøres, men slik jeg følte meg da kan jeg godt unnvære når jeg har andre utveier.  Dessuten gikk det vel med en hel kilo salt i vann bare for å være trygg på at krapylet tok kollevippen så snart jeg slapp den oppi.  Billigere med bonden. ;-))

 

Men, en liten måned til nå så er det kjekkere ting en snegler på gang her. Da begynner naturen å livne til den vakreste tiden på vestlandet.  Jeg har opplevd våren på mange kanter av landet og vakker er den uansett, men så frodiggrønn og fargerik som vi ser den her er det nok ikke mange forunt å oppleve.  Mai er absolutt min favorittmåned og den tiden på året jeg synes er flottest å vise byen frem til besøkende. Dessverre ikke den store feriemåneden for folk flest i Norge, men sesongen for turistbåtene og utlendingene er i full gang - amerikanere, japanere, tyskere og briter er vel dem som virkelig dominerer bybildet, utenom bysbarna da.

 

Gosj - nå kom jeg i skikkelig stemning her.  I ukevis har jeg cyberreist rundt i verden og sjekket ut hoteller og severdigheter.   Etter et år med store utgifter, bla til operasjonen, er dessverre ikke lommeboken helt i reisehumør, men nå skjønner jeg jo at vi trenger ikke dra lange veier for å oppleve fine ting. Når japanere kan reise verden rundt for å komme til vår vakre by så er vi jammen priviligert som har det rett utenfor stuedøren.  I år kunne jeg faktisk tenkt meg å være turist i egen by.  Utforske Bryggen og Gamle Bergen.  Dra på nydelige Troldhaugen og, ikke minst, det fantastiske arboretet på Milde. Ta banen opp for en spasertur på Fløyen eller ta taubane til Ulrikens topp for tredje gang i mitt liv.  Og ikke minst dra på akvariet med vår lille Tullemor for å se pingviner og mating av seler, fisk i alle fasonger og krokodiller i alle størrelser.  Insektavdelingen tror jeg vi holder oss langt unna.

 




Etter alle årene jeg har vært ute av arbeidslivet skulle man kanskje tro at jeg hadde gjort alt dette til gangs.  Jeg har opplevd mange som ønsker de hadde all tiden jeg har til rådighet.  Men da glemmer man jo også at livet har det med å balansere seg ut i en viss rettferdighet for alle. Ingen lever et perfekt liv.  Jeg har rikelig med tid, men det hjelper ikke når kroppen ikke er helt samarbeidsvillig.

 

Akkurat nå er jeg ikke i bedre form enn at en tur på butikken holder, men om jeg klarer å bygge meg opp litt mot våren så  er "turist i egen by" et kjempefint mål å ha.  Det første som må skje er å komme i gang med den ukentlige bassengtreningen jeg holdt på med før jeg ble dårligere.  Det har jo tatt litt ekstra tid å bli klar til vannsysler igjen, men nå er jeg overmoden kjenner jeg. ....og nå fikk jeg endelig tatt meg i nakkeskinnet og sendt en forespørsel til Revmatikerforeningen om treningstider.  Så nå er det bare å vente på svar.....

 

Det er i grunnen litt rart med alle mytene som går om oss uføretrygdede- hvilket misunnelsesverdig liv vi lever, samtidig som vi er med på å radbrekke vårt velferdssystem.  Nå har jo media i sannelighet vært med på å bygge opp om dem i det siste, ja, og ikke minst regjeringen vår.  Vi er mange, det er vi, alt for mange, og jeg har ingen problemer med å forstå at man ønsker å få flest mulig ut i arbeid.  Det er nok ikke noe mer vi som er ufør heller vil da, så der tror jeg vi alle er på linje (bortsett fra noen råtne egg, men de finner man dessverre overalt)

Fremgangsmåten er den som forundrer, og ikke minst, skuffer meg.  Som "insentiv" for å få folket i arbeid er løsningen å fjerner nok penger og goder, og tilby tilsvarende støtte om man pitler seg ut i jobb .  At mange ikke kan, og derfor stuper mot et nummer på fattigdomsstatistikken når insentivene implementeres, er visst et offer på velferdsstatens alter vi bare må godta.  Antageligvis ørlite letter å godta så lenge man ikke befinner seg i den utsatte gruppen.

 

Det er trist at det så ensidig fokuseres på penger.  Det var ikke penger som satt meg i den situasjonen jeg er i nå.  Det var ikke en tøddel i vårt velferdssystem som var et "insentiv" for at jeg har endt som sofavenn og kjendis i helsevesentet.  Jeg har mye mindre inntekt og mange flere utgifter. Den "rause" G'en (kr 75 641,-) vi kan tjene utenom trygd og som dem i regjeringkretser tar med som en forutsetning i alle regnestykker om vår inntektsstatus, er det nok mange flere enn meg som ikke har noen mulighet til å innbringe.  Og slikt blir man ikke rik av - det burde selv sosialøkonomene våre forstå.

 

Det er selvfølgelig langt flere gråtoner enn jeg kan nevne her, det vet jeg.  Det som fikk tankene til å surre her er den elendige satsningen på å finne gode behandlingsmetoder for muskel- og skjelettsyke her til lands?  Den gruppen jeg tilhører.  Vi utgjør en hovedtyngde av dem som går langvarig sykmeldte, på AAP eller trygd.  I Forskningsrådets satningsområder er denne gruppen ikke nevnt hverken i 2010, -11 eller -12.

I år er satsning på psykisk helsevern noe som er nevnt som hovedsatsningsområdet og det er absolutt en gruppe som også har stort behov for et utvidet fokus.  Men hva med oss, vi som utgjør største delen av de langtidssyke og koster Staten absolutt mest?  Jeg tror om det hadde vært mer status i å fordype seg i området MSL så ville vi kunne opplevd nye vinklinger og innsikt.  Dessverre er det et komplekst område som omfatter mye.  Plagene kan være diffuse og kvinneandelen av dem som er rammet er stor. Det gir lite status i forskningsverden å fordype seg i dette. Det må ildsjeler til før vi vil oppleve at sykdommene blir tatt på større alvor.  Tanker om at dette ikke er reelle sykdommer regjerer fortsatt i legekretser.  Det er ikke få ganger jeg har hørt at mennesker med f.eks. fibromyalgi blir møtt med at legen ikke har noe tro på at det er en reell lidelse - i alle fall ikke noe som ikke en god dose terapi og et fornuftig treningopplegg kan bøte på.

 

Man har riktignok gjort spede forsøk opp gjennom årene.  Med Helse Vest ved roret har det helt siden 2006 vært gjort forsøk på å etablere en nasjonal satsning for forskning på muskel- og skjelettsykdommer.  Etter 4 år, i 2010, anbefales det fra Helse Vests side at planene skrinlegges pga store samarbeidsproblem og da kan man undres hvor seriøs satsning har vært?  Et så viktig område med enorme samfunnsøkonomiske konsekvenser burde da vært nok til at man ville vise smidighet; den smidighet som er nødvendig for å få planene omsatt i handling.  I stedet er det en gjeng pennepushere som har sittet på hver sin tue i alle disse årene og enda ikke klart å finne frem til felles grunn.  Det å kunne minimere problemet med alle muskel- og skjelettsyke ute av arbeid burde da være insentiv nok (de trenger visst også insentiver ;-) til å klatre ned fra sine pidestaller og fokusere på det som er viktig.  Vi er ikke bare en ansiktsløs gruppe som ikke har annen verdi enn at vi sluker store beløp av statskassen hvert år.  Vi er mennesker med liv og skjebner som alle andre og fortjener at Norge gir det beste Norge har å by på for å gi oss et verdig liv - i arbeid, men også uten.  Å leve i store smerter er en større belastning på kropp og sjel enn mange i utgangspunktet tror. De fleste mennesker klarer fint å takle en periode med smerter og sykdom, men det krever styrke å komme seg gjennom år med dette uten utsikter til bedring - og enda mere styrke å beholde en positiv innstilling til tilværelsen.

Les brevet der Helse Vest foreslår satsningen nedlagt >>>

Men noe av problemet er nok akkurat det at det finnes ingen status innen det medisinske miljø når det gjelder disse "kvinneplagene".  Pinglesyken som nok noen synes å mene det er.  Bare få oss opp fra sofaen og i gang med ulike former for trening så skal visst det være kur godt nok.  Og klare man det ikke likevel finnes det "kognitiv terapi" som skal fjerne dette "klarer ikke".  Selv smerter forsvinner visst som dugg for solen bare man blir fortalt at man ikke trenger være "redd" dem.  Man må bare lære seg å overse smertene og pushe grenser.  Bullshit!!!...om jeg skal få si det med et sterkt ord.  Jeg har min svare å hyre med å forstå at noen kan klare å leve et godt og produktivt liv med en økende smertestøysender i kroppen som overdøver alt annet man måtte ha av funksjoner, følelser og tanker. Den form for terapi har klart sin misjon, misforstå meg rett, som et supplement til annen og smertelindrende behandling trenger mange å lære metoder for å klare å leve best mulig med smerten.  Noen kur for ofte svært håndgripelige kroppslige malfunksjoner er det derimot ikke, og noen kroppslige reaksjoner på sterk smerte kan aldri trenes bort.

Og  er det "bare" muskelsmerter som er problemet er det mange som antar at det kun er noe som til forveksling er like de smerter man kan oppleve ved en liten dose overtrening og gangsperr i etterkant.  Det går over etter en tilvenningperiode - IKKE!  Smertene er noe helt annet enn en stiv og melkesur muskel.  Langt fra alle muskelsmerter responderer bra på aggressiv trening.  Det ligger ukjente mekanismer bak de voldsomme smerteanfallene de med kronisk smertesyndrom opplever og det er dette som er så viktig å lære mere om for å forstå disse mekanismene.  Forskningen på dette er mangelfull og absolutt noe som burde stå i fokus.

Når dager, uker og gjerne måneder blir til de reneste smertehelvetene etter en liten dagsutflukt eller et normalt treningspass  så er det mye forlangt at noen skal utsette seg for det gang etter gang.  Masochister er det nok svært få som er. Man dør ikke av smerter - helt enig, og man blør ikke av smerte - også enig, men man kan ha så ubeskrivelig vondt at det å ikke leve nesten synes som et paradis som vinker liflig i det fjerne - i alle fall for en del.  Man har allerede brukt så mye krefter på selve smertene at det er ikke noe igjen til å nyte tiden med familie og venner og klare å se positive aspekter med livet lenger.  En dyp depresjon lurer faretruende rundt hjørnet.

 

Men er man så så uheldig at man også blir deprimert av et vondt og hardt liv snus det på flisa.  Da er det selve depresjonen som gjør at du føler så mye vondt.  I 80-årene var storhetstiden for å skylde alle uforklarlige ryggsmerter på en nylig separasjon, pågående depresjon eller andre livstyngende opplevelser.  At separasjonen kom om følge av et ekteskap som mistet fokus på alt annet enn sykdom og sykdomsprat, og depresjonen igjen kom som en følge av det og det å få lagt livet i grus pga en kropp som svikter, nei, se det vendte man det døve øret til.

 

Jeg har vært heldig og har levd i et godt, stabilt ekteskap med en ektefelle som støtter 100%.  Samtidig er jeg en av de priviligerte som har klart å holde depresjonen unna, riktignok bare med en håndsbredd noen ganger, Siden jeg ble oppfattet som vellykket, rolig, veltalende og hadde en støttende ektefelle så ble jeg aldri kastet under depresjons-bussen. Det ble faktisk skrevet inn i journalen min som om det skulle være en bekreftelse på at jeg hadde reelt vondt og noe reelt galt i ryggen min.  Det "hjalp" jo også på at jeg i den unge alder av 28 år opplevde en livstruende sykdom inne hjerte/kar - en sykdom innen et statusområde som i tillegg var interessant pga min unge alder.  Bare det ble igjen en ting som gjorde at jeg nøt mer respekt og var verdig at man lyttet til.  Akkurat som om det var min fortjeneste å beseire noe jeg aldri hadde bedt om å få. Fordi jeg var heldig å overleve skulle det liksom borge for meg som en "verdig" pasient - absolutt helt absurd.  Jeg opplevde i alle fall at nye leger så meg straks med ny respekt i øynene så snart denne delen av journalen min ble åpenbart.  Ikke at det har tjent meg mer i jakten på en velfungerende kropp da, så noe stor "seier" ble det likevel ikke i min bok, annet enn at jeg har sluppet unna en del ubehagelige konsultasjoner som kunne sendt meg hodestups ut i den berømmelige rygg-depresjonen.

At noen av disse separerte/deprimerte endte opp og ut av rullestol og kom i full vigør ved at en håndfull leger på et utenlandsk privatsykehus så bak alt dette og la sin energi i å fikse det som faktisk var galt ble nennsomt feid under teppet med at disse legene var sjarlataner som gjorde seg rike på de stakkars desperates trygde-bekostning.  Man skulle ikke en gang få kredit for å ha bladd opp flere hundre tusen av egen lommebok for å ende opp som arbeidende produktive mennesker som igjen ga staten store inntekter.  Niks - man hadde sikkert blitt bra uansett når depresjonen nå var ryddet av veien.

Nå var det egentlig ikke min mening å dra opp en politisk diskusjon her.  Jeg blir bare grepet av alle absurditetene jeg har opplevd i mine noenogtyve år i de ryggvondes verden.  Uansett så har jeg det bra tross alt.  Jeg har klart å tviholde (eller vi selvfølgelig) på et godt ekteskap alle disse årene.  Uansett hvordan denne regjeringen forsøker å radbrekke min allerede radbrukkete økonomi vil vi på langt nær kunne motvirke effektene ved å ha en inntekt nummer to i familien.  Ja - jeg kan jo til og med ta meg råd til den behandling som trengs for å forhindre ytterligere forfall.  Det er det mange syke som må avstå fra, så det er da noe å være "takknemlig" for....  Men  å vite at man ikke lenger har en mulighet til å forsørge seg selv med egen innkomst er en bitter pille å svelge.   Den er likevel klart lettere å skylle ned når man fortsatt kan opprettholde en viss grad av livsstil.  Jaja - så lenge jeg har en ektefelle da....

 

Nåja - jeg skal på ingen måte stille meg i forgrunnen av en sutreklubb.  Jeg ville bare sette fingrene på hvor jeg mener regjeringen storsatsning på trygdeområdet feiler så miserabelt.  Hjelp meg med å få en kropp som igjen fungerer så skal jeg være den første til å tre ut i arbeidslivet igjen, og om noen vil gi meg en jobb jeg kan gjøre foran PC-skjermen her i mitt sofahjørne så kan jeg allerede nå begynne å arbeide og betale min trygdeavgift etter samme prosentsats som alle arbeidsføre.  Til nå har jeg aldri hørt at det er hodet mitt det er noe i veien med. ;-)

 

I mellomtiden så får jeg forsette å ligge her med våryre drømmer.  I år har jeg alle forutsetninger til å faktisk få med meg litt i en spennende vårby.  Til forskjell fra i fjor er jeg nå godt på vei i rekonvalesensen, og om ikke noe uventet skjer så er målet mitt å trene skabelonet opp til gamle høyder (dvs til de "normale vondtene" ;-), og den gang var det i alle fall mulig å skeie ut med noen lystbetonte sysler en gang i blant.

 

Jeg priser jeg meg lykkelig som er kommet tilbake i form nok til å ha Tullemor jevnt på besøk .  Hun er den beste lykkepille noensinne produsert.  Søt, blid, med en herlig humor og et temperament verdig en ilder til tider.  Skravler gjør hun dagen lang.   Ikke alltid vi bruker samme språk, men vi har absolutt ingen problemer med å forstå hverandre.  Hadde noen fortalt meg at jeg skulle bli en bestemor som elsker å krype rundt på gulvet, bygge høye klossetårn og leke liksomleker med alle slags figurer hadde jeg nok trodd de pratet om en annen.  Jeg har alltid vært barneglad, men mer som en med et trygt fang å krype oppi og som bokleser og sangtroll.  Gamle hunder kan vist lære nye kunster for nå er det full fart i gulvhøyde fra tidlig morgen til sent på kveld. Og livet mitt har fått en ny dimensjon som ikke kan beskrives med ord. :-)

 

Så med hånden på hjertet, og fare for å provosere....  Jeg er heldig som får lov å gå på uføretrygd nå. Barn er verdens beste smertepille, og det å ha egne barnebarn er en velsignelse og et mirakel jeg takker for hver dag.  Endelig har jeg en fordel av at jeg ikke har arbeid jeg må gå til.  Å kunne ha Tullemor her hele dager av gangen er et privilegie som gir dagene en mening de ikke har hatt tidligere.  Det er min belønning for å ha holdt ut i alle disse uføre år og en jeg tar for meg med største glede og god samvittighet.  Den "straffen" skabelonet kan gi meg i etterkant er en bittersøt opplevelse fordi årsaken gir smerten en helt annen mening.

 

...og i ellers fortsetter jeg mine vårkåte drømmer.  Med stivt skabelon og morgensur kropp drømmer jeg om sol, varme, natur i fri utfoldelse og fine opplevelser.  Ennå kan jeg håpe at våre folkevalgte en vakker dag ser "lyset"og forstår at økonomiske sanksjoner gir minimal gevinst dersom de ikke samtidig satser på riktig helsehjelp til riktig tid for dem som i dag er havnet innenfor vårt trygdesystem av helsemessige grunner.  Bruker man tid og penger på å løse gåten med den store andelen av muskel- og skjelettsyke i dette landet vil den økonomiske gevinsten være langt større en de usosiale tiltak som er på trappene i dag.

For meg blir "gevinsten" en magrere lommebok og mindre anledning til å foreta de tiltak som skal forhindre forverring av det som er galt.  Statskassen blir riktignok noen kroner rikere i første omgang, men vinsten blir snart til en utgift når jeg igjen må belaste systemet med nye og mer omfattende plager.  Enslige vil derimot ganske umiidelbart måtte belaste statskassen med søknad om hjelp til de daglige utgifter.  Utgifter blir i realiteten bare flyttet fra en NAV-avdeling til en annen - samtidig som man raderer ut følelsen av menneskeverd og økonomisk trygghet mange tross alt har i dag.  Kortsiktig tenkning gir kortsiktig vinst!

 

Men - om jeg ikke lukker øynne for realitetene så nekter jeg likevel å la det ødelegge humør og livslyst.  Jeg hopper elegant over alle avisartikler om regjeringens rasering av velferdssystemet og fortsetter med min cyberrreiser, drømmer og våryre følelser.  Så mye jeg bare makter skal jeg i år ta for meg det livet har å by på. Planlegge så hodet kan klare å samarbeide med kropp så drømmene kan bli en realitet.

 

Og hva jeg så synes om det de folkevalgte gjør.......får jeg demokratisk gi uttrykk for den 12. september, når høstens valg skal gjennomføres.

 

*******************

NAVs merkverdigheter..og rettferdigheter

 

Jeg koser meg fremdeles over opplevelsen vi hadde forrige helg selv om jeg ikke var like høy i hatten i dagene etter.  Mandagen begynte så fint med å tråkke ut på et usynlig glatt terrassegulv så jeg fikk en liten nøkk i ryggen da jeg måtte fote meg.  Aldeles ikke noe alvorlig, men det hjalp heller ikke mye på.   Jeg har ikke nevnt så mye om ryggen de siste gangene, men jeg kjenner fremdels den er der.

 

Det aller viktigste er at jeg fremdeles ikke kjenner noe til de symptomene jeg hadde før skiveprotesen, de som ofte gjorde meg ute av stand til å klare selv de enkleste ting.  De er nok borte for godt og jeg kan nesten ikke beskrive med ord hvor bra det føles.  Det betyr at jeg igjen kan kose meg med Tullemor på besøk og klare meg når sjømannen min setter sjøbein igjen.  Likevel tar det nok enda tid før jeg er tilbake i den form jeg hadde før elendigheten begynte.

 

Bortsett fra å skru på tålmodighetsbryteren så må jeg innrømme at jeg ergrer meg mer og mer over NAVs merkverdigheter og rettferdigheten i at jeg....ehh...vi må betale i dyre dommer for å rette opp konsekvenser av det som er gjort i det offentlige helsevesenets regi. Før eller senere så blir nok slike operasjoner også en del av tilbudet, men det er ikke mye til trøst.  Her er ikke snakk om at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.  Har vi først lagt ut pengene så er de borte for godt.  Skattevesenet følger nok NAV-dyrets eksempel og luker det bort under dekke av  "eksperimentell behandling" - eksperimenter som egentlig er ferdigeksperimenter både her og i utlandet.  I USA f.eks. settes det inn minst 10 000 slike proteser årlig.  De eksperimenterer ikke lenger, men behandler pasienter.

 

Vi er dessverre like sære på dette området som på så mange andre.  Her følger vi ikke bjellesauen.  Ingenting godtas før studier er gjort på morsmålet vårt og på norske sykehus. De aller første forsøkene med implantat ble foretatt så tidlig som på 60-tallet, mens proteser som vi kjenner dem i dag ble introdusert sent 80-tall/begynnelsen av 90-tallet.  Selvsagt med endringer og forbedringer underveis.  Det tekniske aspektet har jeg ikke så veldig mye kunnskap om, men at protesen virker har jeg fått bekreftelse på.  Jeg har 6 foregående inngrep, og eneste gangen jeg kjente antydning til forbedring var da de fjernet plater og skruer som var satt inn under foregående operasjon.  Jeg hade nemlig en skrue løs, bokstavlig talt, og den gjorde så inn i h*****s vondt. (unnskyld språket ;o)  Ellers har utbyttet vært magert.  Arrvev i bøtter og spann, men også tap av muskulatur, mye av den kan ikke reddes.  Mer av det ene og mindre av det andre gjør at vi tilsammen lander på null - null utbytte.

Jeg vil våge å påstå at noenogtyve år er utprøving nok.  Man vil alltids kunne få nye vurderinger videre også, men det gjør man nok med alle typer inngrep.  De utføres for det. Er vi virkelig så utrolig mye flinkere her til lands siden vi må gjøre våre egne studier før bruk av protese kan vurderes?  Det er ganske arrogant spør du meg..

Jeg sutrer ikke.  Det er ikke min stil. Men fakta er fakta og har vært med på å påvirke meg til den jeg er i dag - både meg og hylsteret jeg tilfeldigvis bor i.  Selv som gratisutdeling på finn.no tror jeg neppe man ville funnet en villig arvtaker til et slikt skabelon.

 

Men jeg innser jo også at jeg er en vanskelig pasient - i den forstand at masse blir "mot normalen" når noe skal gjøres.  Min skjebne er å være den ene prosenten som finner på sprell underveis.  Ikke uten grunn at den godeste Hr Dåkktor pustet lettet ut da siste sting på magen ble tatt - 6 måneder etter operasjonen.  Han var nok omvendt til en troende han også.  Mitt mellomnavn: MotNormalen
Det er nok av annet enn ryggen som har kranglet opp gjennom tiden, men heldigvis så er jeg fremdeles skrudd sammen noenlunde riktig - hvis vi ser bort i fra baksiden da.  Som på glansede magasiner så er det også her forsiden som teller.  Bortsett fra en litt gretten navle med et krokete arr rundt så er den enda hel og fin...

 

Jaja, en sinnarynke her og der dukker vel opp, men det betyr bare at jeg har mye visdom på baken. tror jeg....  Det er i det minste den magre trøsten jeg bruker når jeg tidlig en morgen forgjeves har lett etter det avslappede ansiktsuttrykket som glatter ut alle spor av furer og søkk.  Tror nok Photoshoper et tryggere satningsområde når det gjelder akkurat dem. ;o)

Men så var det altså denne protesen da.  Skal jeg virkelig se rettferdigheten i at jeg må betale alt selv??  Det er jo ikke akkurat en unødvendig kosmetisk operasjon i utseendets hensikt jeg har kjøpt.  Vi betalte for muligheten til å stå på egne bein, med rak rygg og ikke ha slike intense smerter at dagene går bort i en tåke av vondt.  For en gangs skyld så ble resultatet slik jeg håpet på, refusjon eller ei.

Vi er faktisk ferdige med utprøving på skiveproteser her i Norge også.  Fra 2004 til juni 2009 foretok man en studie på 173 pasienter som sammenligner resultater på protese vs. ikke-kirurgisk behandling.  Om de noensinne har kommet frem til en konklusjon, en endelig konklusjon, det vet jeg faktisk ikke.  Det har vært mange "del-vurderinger" og "synsinger", men noe faktisk finner jeg ikke helt på nett i alle fall.  Fremdeles settes det inn en protese i ny og ne enkelte steder, men det er ikke en del av det generelle offentlige tilbudet enda. 
Men hensikten med studien var altså ikke bare å vurdere utbytte for pasienten.  Likeså viktig er det visst av "vi" blir kostnadseffektive i det lange løp.  Vi må ut i arbeid og tjene inn igjen det vi har kostet ellers så er det visst mer lønnsomt å tilby de gamle, utprøvde metodene - som har feilet så grundig på meg.  Og jeg vet jeg er langt fra den eneste.  Jeg kan kanskje forstå logikken, men kan man virkelig måle et godt liv opp mot kostnads-effektive resultat??  Vi dør ikke av smerter.  Vi blør ikke av smerter.  Man ser ikke smerter.  Ergo er de visst ikke der.  Man må bare snu tankesett og ikke være "redd for smerten" så er det problemet løst. Kognitiv terapi er faktisk en bra ting, men neppe løsningen på fysiske problemer.

 

Mange kronglete ord, men slik beskrives det:

 

"Behovet for evidensbasert kunnskap på dette området er stort og det pågår nå to norske randomiserte multisenterstudier med fokus på lumbale og cervikale skiveproteser. Inkludert i disse studiene er også en helseøkonomisk evaluering. Ved utprøving av nye kirurgiske behandlingsmetoder er det etter hvert blitt et økende krav om dokumentasjon rundt effektivitet og kostnad og sammenhengen mellom disse. Gullstandarden for slike helseøkonomiske studier er en randomisert kontrollert studie der en kost-effekt analyse er implementert og kost-effekt forholdet uttrykkes i kostnad pr. QALY ? kvalitetsjusterte leveår. De to norske studiene er eksempler på dette."

Les mere på Kirurgen.no >>>

 

Er dette utgangspunktet for om sånne som meg skal få tilbud om skiveprotese så er det feilet allerede i utgangspunktet.  Jeg kommer aldri til å være lønnsom, aldri.  Det er det nemlig sørget grundig for i alle de foregående inngrepene - som NAV og tidligere Trygdekontor har bladd opp hundretusener av kroner for.  Jeg hadde muligens fått enda et tilbud om en unyttig operasjon, dvs. dersom jeg hadde klart å vente den tiden det tok å komme til en lege på mitt "faste" sykehus.  Det eller evt. ikke-kirurgisk-behandling.   Graden av degenerasjon av skiven (mer korrekt: eks-skiven ;-) som det i virkeligheten var så man ikke så tydelig på MR-bildene.  Jeg bare rygger med tanken på at jeg kanskje ville blitt sendt hiten og diten for å få behandling og trene meg bedre.  Slike runddanser har jeg gjort tidligere også, når problemet senere viste seg å være brudd i transplantat.  Så grøss og gru - å trene opp død muskulatur og en oppsmuldret skive tenker jeg ville gjort godt.

 

Jaja - nå ble det jo ikke slik, og jeg må si jeg er utrolig glad for at vi hadde mulighet til å finansiere "moroa".  Jeg var nå likegodt så freidig at jeg tok tre for prisen av én. Rent ut grådig var jeg der jeg engasjerte hele operasjonsstaben både dag og natt. LOL  Men det er altså ikke alle som kan klare å lete fram et slikt beløp, og det er nesten enda mer urettferdig.  Skal vi virkelig ha det slik i dette landet at av dem som vil trenge en skiveprotese for å bli bedre så er de med dårlig økonomi skviset ut over sidelinjen?  Det er sosial-demokrati på sitt beste..eller hva??

 

Men det er klart - staten vil jo ha noe igjen for å være rause.  Tilbud fra dem kommer ikke gratis.  Et godt liv kan dessverre ikke vurderes i kroner og øre og er selvfølgelig ikke tatt med i regnestykket.  Få folket i arbeid er mantraet vi hører - om og om igjen.  Hva med å få den delen av folket som faktisk er skadet eller syke frisk, eller bedre, først?  Jeg mener selvsagt ikke at vi skal sitte på baken og vente en mirakelkur uten egeninnsats.  År ut og år inn har jeg villig gjort det som har blitt foreslått, og også foreslått selv.   Innsatsen skal det ikke stå på. Jeg kan riktignok sikkert oppfattes som vrien enkelte ganger når jeg ikke er villig til å gjenta mislykkede forsøk.  Konsekvensene av mange av dem har vært langvarige og noen ganger permanent.

Men jeg har også hele veien vært i forkant av det norske helsevesen og for ulike behandlinger/terapier og opplegg og bladd opp mer enn jeg ønsker å tenke på .  I dag gjøres det meste innenfor helsevesenet, så selvfølgelig at en spesialist jeg møtte skrev en epikrise der Rikshospitalet fikk æren for noe jeg selv hadde betalt dyrebare kroner for.  Gjett om den delen av journalen min fikk en påskrift? Det minste jeg vil ha igjen for det er æren for å ha sølt bort kronene. LOL

 

Nå er det nå en ang slik at jeg aldri vil komme meg tilbake i god, gammeldags arbeidsform, dessverre.  Det er ingenting mer jeg vil, men ikke lenger noe jeg går og venter på.  22 år på sidelinjen er nok venting.  Jeg har satt meg på benken nå.   Uansett hvilke "sprell" regjeringen finner på for å straffe oss uøkonomiske vesener økonomisk  så er jeg sofa-dater av rang likevel.  Gi meg en jobb jeg kan gjøre her jeg ligger og jeg jobber villig vekk.  Men annet enn om useriøs telemarketing så har jeg til dags dato ikke hørt om noen som tilbyr slike jobber.

 

Så - hvem har sagt at livet er rettferdig???  Pengene er brukt, jeg er operert og jeg er bedre av det som var mest problematisk.  Jeg er egentlig superfornøyd med det jeg.  Med elendige erfaringer i bagasjen så var faktisk ikke forhåpningene til denne operasjonen veldig store.  Begrenset optimisme kan man vel si jeg hadde.

 

Jeg vet ikke noe om fremtiden.  Jeg vet ikke hvor bra skiveproteser er for ryggpasienter generelt.  Det er vel som med andre ryggoperasjoner - man må være en riktig kandidat for å få rett utbytte.

Det jeg vet er:

Jeg kan stå og holde ryggen oppreist.  Jeg kan gå over gulvet.  Jeg høres ikke lenger ut som en nøtteknekker når jeg beveger ryggraden.  Hva mere kan jeg egentlig begjære?  Drit i rettferdigheten.....

********************

 

Vil du lese mer om skiveproteser og viderverdighetene rundt denne så kan du lese artikkelen på Ryggforeningens sider.  Rita Westre har skrevet en grundig og lettfattelig oppsummering av hva dette dreier seg om:

 

Lumbale skiveproteser - den nye vidunderkuren? >>>

 

********************

 

Les mer i arkivet » Januar 2012 » November 2011 » Oktober 2011
Alice

Alice

50, Fjell

En ung dame fra det vakre ville vestland, er likevel så nær Bergen at byjenta sitter godt internert i mitt sinn. Er nå noen gode måneder siden jeg vippet over i de gylne 50-årene og trives med det. Den andre halvdel i et langvarig samliv med min skjønne sjømann - 31 år som ektefolk dette året. Mamma til to staute, kjekke unge menn, svigermor til verdens nydeligste svigerdatter og farmor til den vakreste lille jenta jeg vet om - vår Lillegull. Helse har jeg vel, som alle andre, om enn ikke den som stod øverst på ønskelisten i mine yngre dager - eller noen dager for den saks skyld. Heldigvis er det ingen som vet hva morgendagen bringer. Motgang gjør sterk - sies det, men jeg mener nå at man kan vokse seg sterk på både medgang og motgang dersom man har våkne øyne og åpent sinn. Ingen er perfekte - ei heller jeg. Det spennende med mennesket er veien vi går og de valg vi gjør ettersom livet ofte gjør sine krumspring uavhengig av hva vi ønsker å være med på.



Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits